Lørdag 11. februar 2017
Hitlers kronjurist: Carl Schmitt var en av det 20. århundres mest betydelige teoretikere. Foto: ullstein bild
Populistene utfordrer den moderne stat i dens kjerne: som partidemokrati og liberal rettsstat. Og bak sitter strategene.
Carl Schmitt i Det hvite hus
«Jeg er leninist»! Donald Trumps sjefstrateg Steve Bannon har inntatt det hvite hus, med Schmitt i bagasjen. Foto: Evan Vucci, AP/NTB scanpix

Carl Schmitt (1888–1985) var en av det 20. århundres betydeligste – og mest omstridte – politiske teoretikere. «Det ekstreme høyres mest briljante tenker, men også den farligste» ifølge den franske filosofen Étienne Balibar. Schmitt ble medlem av NSDAP 1. mai 1933 (for øvrig samme dag som Martin Heidegger) og ble ansett som «Hitlers kronjurist» inntil han i 1936 falt i unåde. Schmitt var den konservative revolusjonens teoretiker med et tankevekkende gjennomslag også på venstreradikalt hold. «A Dangerous Mind» kalte Jan-Werner Müller ham i sitt presise portrett (2003).

Schmitt hadde i mellomkrigstiden vært en intellektuell magnet for så vel marxister som konservative. Walter Benjamins hovedverk bar Schmitts merke, og Benjamin takket ham i et brev for hans rettsteoretiske undersøkelser – «en bekreftelse på mine egne estetiske undersøkelser». (Adorno utelot for skams skyld brevet i sin utgivelse av Benjamins brev.) Marxisten Otto Kirchheimer, som fra sin etterkrigsposisjon i New York ble en av grunnleggerne av moderne kriminologi og rettssosiologi, var en Schmitt-elev. Ernst Forsthoff, som hadde vært Schmitts student på 1920-tallet, forble sin mester trofast, og ble en innflytelsesrik statsrettsprofessor i Adenauers Tyskland. De akademiske posisjoner var Schmitt utestengt fra etter 1945, men han samlet om seg en privat krets intellektuelle med etter hvert betydningsfulle posisjoner, så som Ernst-Wolfgang Böckenförde (mangeårig sosialdemokratisk dommer ved Forfatningsdomstolen i Karlsruhe) og Roman Herzog (dommer i Karlsruhe og tysk president fra CDU 1994-99). Til Schmitts krets hørte også Reinhart Koselleck, en av de fremste etterkrigshistorikerne.

Det var lenge ikke helt stuerent å bringe Carl Schmitts navn inn i den akademiske debatt. Selv var jeg slått av det høye nivået på hans analyser av fenomener han var kritisk til. Således kunne hans analyse av den liberale rettsstat gi støtte til Francis Sejersted i hans disputt i historikerstriden med Jens Arup Seip. Likeledes kunne en blind flekk i Habermas’ kommunikative konsensusteori tydeliggjøres via Schmitts understrekning av striden som et grunnleggende, uopphevelig fenomen i politikken, slik jeg vektla i «Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner» (1987).

Da jeg tidlig på 1980-tallet på et seminar med blant annet tyske og amerikanske statsvitere argumenterte for Schmitts aktualitet for den norske rettsstatsdebatten, var Habermas-eleven Claus Offe hoderystende – Schmitt hørte Nazi-tiden til. For amerikanerne var Schmitt stort sett et nytt bekjentskap. Som Habermas påpekte i Times Literary Supplement i 1986 i forbindelse med utgivelsen av Schmitt på engelsk: «I England og USA undret man seg over hvorfor en mann som Carl Schmitt selv 40 år etter krigen kunne øve en betydelig innflytelse i Vest-Tyskland.» Habermas følte seg trygg på at hans angelsaksiske innflytelse ville forbli minimal. Der tok Habermas feil – også der. I løpet av de siste tiår har det vært en økende opptatthet av Schmitt over hele det politiske registeret – i første omgang en mer filosofisk renessanse, særlig blant venstreradikale som Giorgio Agamben, Chantal Mouffe, Antonio Negri og Slavoj Zizek, men i det siste også på høyrepolitisk hold: ikke bare i Polen, Ungarn og Østerrike, men også i USA, i Trumps ideologiske nærområde.

Carl Schmitts mest berømte studie er «Begrepet om det politiske» (1927), det 20. århundres svar på Machiavellis «Fyrsten» (1532). Han ville bak liberalismens «fiksjoner og normativiteter», bak dens demilitariserte, avpolitiserte begrepssystem, til politikkens factum brutum: kampen mellom venn og fiende. Det spesifikt politiske festet Schmitt til distinksjonen venn/fiende – politikkens parallell til moralens godt/ondt, estetikkens vakkert/stygt, økonomiens rentabelt/ikke-rentabelt. Den politiske fiende er ikke en privat motstander, som en har antipati mot, men den offentlige fiende. Bibelens formaning – «Elsk deres fiender» (Matt. 5:44) – gjelder ifølge Schmitt i det private og ikke i det offentlige.

Det politiske viser seg når et folk er sammensveiset på liv og død mot ytre fiender og deres forrædere i egne rekker. I en slik strid tydeliggjøres den ytterste konsekvens av venn/fiende-distinksjonen: Venn/fiende-striden får sitt blodige alvor, menneskelivet sin spesifikke politiske spenning, ved «referansen til den reelle mulighet for fysisk utslettelse».

Schmitts ekspresjonistiske begrep om politikk forener eksistensialismens «intensitet» med militarismens «kamp». Som knapt noen annen teoretiker i det 20. århundre forfektet Schmitt det machiavelliske synspunkt: politikk som kamp om å erobre og beholde den politiske makt, uavhengig av ethvert normativt bånd.

I sin «Forfatningslære» (1928) presenterte Schmitt Weimarrepublikkens liberal-demokratiske forfatning i den konstitusjonelle tradisjon fra Humboldt til Weber. Verket er blitt en statsrettslig klassiker, også i kraft av sitt ideologikritiske perspektiv. De liberal-demokratiske prinsipper ble stilt opp mot Weimarrepublikkens realiteter, realitetene ble vendt mot prinsippene, og til sist ble prinsippene kassert som foreldet borgerlig ideologi. I den pluralistiske stat, styrt av mektige organisasjoner (partier, næringsorganisasjoner, fagforeninger) uten fellesskapelige ansvar, var politikken smuldret hen i en kompromissfylt konsensuskultur. Det manglet et politisk førerskap. I «Forfatningens vokter» (1931) var Schmitts synspunkt at staten trengte en ny orden, «en enhetlig statsvilje»: en sterk, effektiv maktutøver med distanse til demokratisk kontroll.

Liberalismens skjøre balanse mellom rettsstat og maktstat, grunnlagt på skillet mellom stat og samfunn, ble i 1933 erstattet med «der Führerstaat» og dens ordninger: «stat, bevegelse, folk». Det var et skifte i Schmitts konstitusjonelle ånd. Regjeringen skulle representere nasjonen, folket, hvis identitet var bestemt ved den statlige vilje til å skille venn og fiende. I spissen for regjeringen måtte det stå en leder med vide fullmakter, et «cæsaristisk» regime: «Führertum», demokratisk sikret via folkelig akklamasjon. Institusjonell maktfordeling i liberal-rettsstatlig forstand passer ikke inn i et slikt system – slik den heller ikke virker å gjøre i Trumps politiske forestillingsverden.

I den moderne machiavellismen, hos Schmitt som hos Lenin, flyter makt og rett sammen til ett, eller rettere: den som har makt, har rett. «Føreren beskytter retten» var tittelen på Schmitts pamflett året etter at Hitler var kommet til makten. Henvisninger til normer og regler anså Schmitt som rasjonaliseringer som tildekker den virkelige maktkampen. Man må ikke ha rett for å skape rett. Makt, ikke sannhet, skaper rett. Virkelig politikk – maktkamp – begynner der kommunikasjonen slutter. I politikk er det viktigere at beslutningen fattes enn hvordan. Når en beslutning er tatt, er ytterligere diskusjon slutt, «selv om det skulle kunne være tvil». Schmitt foraktet liberalerne, men respekterte «de ateistisk-anarkistiske sosialister» som sin dødsfiende og ga dem «djevelsk format». Som teoretiker plasserte Schmitt seg blant det han kalte «kontrarevolusjonens statsfilosofer» (blant annet kritikerne av den franske revolusjon Joseph de Maistre og Louis de Bonald). Deres storhet lå i det at de ikke vek tilbake for «å se det ekstreme, å forvente dommedag». Folket, drevet av sine instinkter, ville en dag knuse «sofistenes kateter».

«Suveren er den som bestemmer over unntakstilstanden.» Med denne formuleringen viste Schmitt til unntakstilstanden som en egen orden – ikke rettens, men maktens orden: «Statens eksistens bevarer her en utvilsom overlegenhet over rettsnormenes gyldighet. Beslutningen frigjør seg fra enhver normativ bundethet og blir i egentlig forstand absolutt.» I unntakstilstanden viker rettsstaten for maktstaten. Den suverene monopoliserer den «siste» beslutning. Deri ligger «den statlige suverenitets vesen», som Schmitt definerte som et «beslutningsmonopol». Til staten som politisk enhet hører muligheten til i en gitt situasjon å peke ut fienden «i kraft av egen beslutning» og bekjempe ham. Trump representerer her en radikalisert Schmitt, idet beslutningsmonopolet også er et «sannhetsmonopol»: suverenen beslutter hva som er sant, hva som er fakta.

Epoken med suverene nasjonalstater går mot sin slutt og erstattes av nye geopolitiske ordninger, hevdet Schmitt i «Teorien om partisanen. Tilføyelser til begrepet om det politiske» (1963), et av hans siste skrifter. Statene har i den postnasjonale konstellasjon mistet sitt krigførende monopol – ikke-statlige aktører, partisaner, opptrer som krigførende partier. Partisanen (eller terroristen, som vi vil si) er kjennetegnet ved irregularitet, stor mobilitet og en total identifikasjon med sitt politiske prosjekt. I de nye, postkonvensjonelle kriger er krigsrettens skille mellom sivil og militær utvisket; her gjelder «det absolutte fiendskap». Det primære mål er ikke territoriell erobring, men det å utradere en dekadent livsform. Den nye terrorismen med dens strategi og organisasjon, så som Taliban eller IS, ble i sine grunntrekk foregrepet i Schmitts avhandling.

Oppfatningen av politikk ut fra militære eller kvasimilitære kategorier har stått sterkt på både høyre og venstre fløy. Den revolusjonære syndikalisten Georges Sorel, som Schmitt var en stor beundrer av, mente at proletariatet skulle mobiliseres til krig mot de øvrige klasser med det endelige slaget – den voldelige revolusjonens befriende øyeblikk – som mål. Mussolini så i Sorel en fascistisk ideolog, mens 1970-tallets italienske og vesttyske venstreterrorister omsatte Sorels voldsfilosofi i handling på sitt vis. Mao kombinerte i teori og praksis en leninistisk lære om motsigelser med en Schmittsk oppfatning av venn/fiende, sammenfattet i formelen «politikk er ublodig krig, krigen blodig politikk».

En ny fase ble innledet etter 11. september 2001 med lanseringen av George W. Bushs motstrategi «War on terror» med parolen: «Den som ikke er med oss, er mot oss». 11. september var dagen da filmregissøren Steve Bannon ble høyre-propagandist, etter hvert med tilnavnet «Leni Riefenstahl of the Tea Party», etter Hitler-Tysklands store filmskaper, kjent for sin forførende estetisering av det militaristiske. Bannons nøkkelbegrep er krig og revolusjon i gjensidig forening med særlig fascinasjon for peloponneserkrigen med Spartas seier over Athen, militærmakten over polis-demokratiet (en periode var Bannons passord «Sparta»). Blant hans helter er Vo Ngyun Giap, generalen som med sin «kløkt og hensynsløshet» stod i spissen for den nordvietnamesiske nedkjemping av to av verdens teknologisk mest av avanserte militærapparat, det franske og det amerikanske. Til sist var det «den menneskelige faktor som ga seier», siterer Bannon Giap bifallende.

«Jeg er leninist», erklærte denne Trumps sjefstrateg for et par-tre år siden: «Lenin ville knuse staten, og det er også mitt mål.» Det dreier seg om en to-frontkrig: mot «den islamske fascismen», den ytre fiende, og mot Washington-eliten og dens medier, den indre fiende, med sikte på «restaurasjon av den sanne, amerikanske kapitalisme», eller om en vil: kapitalisme i ett land. Bannons plattform har i de senere år vært den høyre-ekstreme nettsiden «Breitbart», der han var redaktør: «Vår kamp vil bli hard og skitten.» Bannons narrativ er apokalyptisk, «Clash of Civilizations», som egentlig kun er en speilvending av IS-retorikken. Trump er «et solid redskap i våre hender», betrodde Bannon «Vanity Fair» sist sommer, og la til: «Jeg er ikke sikker på om han virkelig har forstått det eller ei.» Med «vi» mente Bannon USAs nye ekstreme høyre, «Alternative Right» («Alt-Right»), inklusiv Tea-Party-bevegelsen, til høyre for den republikanske hovedstrøm. Til dette høyreradikale, nasjonalpopulistiske «vi», i dets ytterkant, hører også Richard Spencer, mannen bak «Alt-Right». Han er «dangerously bright» ifølge Bannon. «Det dreier seg om et paradigmeskifte, en ny begynnelse, og det er vår sjanse,» var Spencers kommentar etter valgseieren. Spencer trekker gjerne linjene tilbake til Europa i fortid og nåtid; hans yndlingsideologer er Nietzsche – og Schmitt.

Trump har neppe lest en linje av Carl Schmitt (Trumps medarbeidere skal visst være fornøyd om de får sjefen til lese sine egne policy-dokumenter). Mitt poeng er at Schmitt gir begreper til å tolke det institusjonelle drama som utspilles på Washington-scenen omkring Trumps høyrepopulistiske regime-endring. Ungarns statsminister Viktor Orbán var en av de første statslederne som gratulerte Trump med seieren: Den signaliserte slutten på «liberalt ikke-demokrati» og «retur til virkeligheten» – «det sanne demokrati». Populister som Orbán og Trump utfordrer den moderne stat i dets kjerne: som partidemokrati og liberal rettsstat. I stedet for partiene opptrer førerskikkelser som, likesom Machiavellis fyrste, evner å mobilisere «folket» direkte uten formidlende mellomledd som partier og media. Ser vi konturene av et nytt, postdemokratisk system: en plebisitær omforming av demokratiet til et autoritært elitestyre, hvor de institusjonelle kontrollmekanismer er avviklet og den diskuterende offentlighet er avløst av folkets akklamasjon?

Artikkelen er oppdatert: 13. februar 2017 kl. 14.31