Tirsdag 7. februar 2017
Forakter venstresida liberale friheter som religions- og ytringsfrihet?
Demokratisk forsvar

John Olav Egeland skrev i Dagbladet lørdag at det er «et feilspor» når venstresida bekymrer seg over at høyrepopulistene overtar arbeiderbevegelsens kampsaker. Han hevdet videre at ytre venstre og ytre høyre har et ideologisk sammenfall: «Forakt eller skepsis når det gjelder liberale friheter. Spørsmål som gjelder ytringsfrihet, religionsfrihet, rettsstaten eller balansen mellom staten og individet, er i beste fall annenrangs politiske temaer.» Når Egeland snakker om «de stramme delene av venstresida» og «ytre venstre», er det ikke lett å vite hvem han sikter til, men ettersom Klassekampen og undertegnede er nevnt sammen med Linn Herning og For velferdsstaten, må man gå ut fra at kritikken er rettet mot oss. Herning er leder for For velferdsstaten, som kjemper for å opprettholde velferd og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp. Alliansen aksepterer ikke at sosiale og økonomiske forskjeller øker og at stadig flere støtes ut av arbeidslivet. For velferdsstaten går mot at institusjoner og avtaler som Pengefondet, Verdensbanken, EU/EØS og WTO brukes til å tvinge fram privatisering og markedsorientering av velferdstjenester. Det er ingenting i organisasjonens program eller i det Herning har sagt eller skrevet som uttrykker noen «forakt eller skepsis til liberale friheter». Det samme gjelder Klassekampen. Vi er prinsipielle forsvarere av rettsstaten og liberale friheter som ytringsfrihet og religionsfrihet, og vi regner dette som spørsmål av første rang. Så vidt jeg kan se, er Dagbladet og Klassekampen stort sett på linje i de fleste spørsmål som handler om liberale friheter.

Det gjelder også venstresida for øvrig, enten vi snakker om Rødt, SV eller Ap. Hvis Egeland har noen konkrete eksempler på at dagens norske venstreside viser forakt for liberale friheter eller rettsstatlige prinsipper, kunne det vært interessant å høre om dem.

For øvrig gjelder dette også internasjonalt. Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i Storbritannia står begge for en mer radikal sosial omfordelingspolitikk enn motstanderne i sine respektive partier, men det er knapt noen som forsvarer kvinnerettigheter, homofiles rettigheter og innvandreres rettigheter like utrettelig.

Egeland synes i liten grad å bekymre seg over at høyrepopulistene overtar arbeiderbevegelsens tidligere kampsaker. Han viser til at det ikke er noe nytt – det samme gjorde Hitler og NSDAP. Høyre­radikal nasjonalisme får bare vind i seilene når den appellerer til folkelige behov og strømninger. Den har alltid maskert seg i andres klær. Og det er jo riktig. Men det faktum at nazismen faktisk seiret i Tyskland, viser jo nettopp at det er ekstremt stor grunn til bekymring.

Derfor bør vi også høste lærdommer av det som skjedde på 1930-­ tallet. I vår sammenheng er det naturlig å tenke på hvordan fascismen ble bekjempet i henholdsvis USA og Norge. Her klarte liberale, progressive og sosialdemokratiske allianser å mobilisere breie befolkningsgrupper for en politikk for bedre sosiale kår. Denne politikken ga vanlige mennesker mer makt og innflytelse og var i praksis en kamp mot fascismen. Både i Norge og USA lyktes man i å opprettholde rettsstaten og liberale friheter.

Rettsstaten er rammen som demokratiet og politikken arbeider innenfor og gjennom, men den skaper ikke i seg selv utjevning eller hindrer sentralisering. Det er det politikken som gjør. Og hvis det ikke skapes breie flertall for en solidarisk og utjevnende politikk som målbærer breie befolkningsgruppers interesser, vil rettsstaten og liberale friheter settes under press. Det var en erkjennelse som både Franklin D. Roosevelt og Martin Tranmæl hadde på 1930-tallet. Det er ingen grunn til å la disse lærdommene gå i glemmeboka nå.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2017 kl. 08.29