Mandag 6. februar 2017
6. FEBRUAR: På denne dagen i 1917 ble det første samiske stormøtet holdt i Trondheim. Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg
I sin utrettelige kamp for samenes rettigheter, ble Elsa Laula (1877–1931) beskyldt for å gi samene falske forhåpninger:
Desillusjonert på dødsleiet
Undersak

Teaterstykke om Elsa Laura

– Historien om Elsa Laula er ikke bare samisk historie, det er like mye svensk og norsk historie, påpeker Ada Einmo Jürgensen.

Hun er manusforfatter for teaterforestillingen «Elsa Laula – Dihte staalehke nysjene» som spilles på Trøndelag Teater i Trondheim denne uka som del av markeringen av 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet.

Forestillingen, som er laget i samarbeid med Åarjelhsaemien Teatere og Nord-Trøndelag Teater, hadde urpremiere i 2012 og har siden turnert både Norge og Sverige. Selv om Laulas politiske kamper vies mye plass i forestillingen, er den hovedsakelig et portrett av mennesket bak tordentalene.

– Elsa Laula Renbergs liv besto av mer enn å stå på talerstoler. Foruten å være seksbarnsmor, drev hun aktivt med reinsdrift. Hvilke valg sto hun overfor, og hva måtte hun ofre? Vi ønsket å komme under huden på Elsa Laula, sier Jürgensen.

MØTTE MYE MOTSTAND: Den samiske foregangskvinnen Elsa Laula kjempet for samers rettigheter gjennom et langt liv, men måtte tåle mye motstand – også fra sine egne. Foto: Helgeland museum
Siri Broch Johansen
6. februar 1917 samlet Elsa Laula svenske og norske samer til felles kamp for egne rettigheter. Hundre år senere er målene hennes fremdeles ikke nådd, mener biograf.

HISTORIE

Sommeren 1899 blir en samisk mann og hans åtte år gamle sønn funnet inntullet i et garn på bunnen av et tjern nord i Sverige. Saken blir ikke etterforsket, selv om den angivelige ulykken skjer dagen før de avdøde, Lars Laula og sønnen Matteus, skal i retten for å kjempe for sin rett til å drive jordbruk som samer. Kanskje er det ikke tilfeldig at Elsa Laula, Lars’ datter og Matteus’ søster, snart skal bli en av de fremste forkjemperne for samers rettigheter.

– Mistanken om at faren og broren kan ha blitt drept i sin kamp for rettferdighet slapp nok ikke så lett taket, tror forfatter Siri Broch Johansen.

I 2015 ga hun ut biografien «Elsa Laula Renberg – Historien om samefolkets store Minerva».

Fakta

Elsa Laula Renberg:

• Samisk aktivist og politiker. Født Elsa Laula, men tok senere navnet Renberg.

• Født 29. november 1877, antakelig i Storsele nær Vilhelmina i Sverige, men dette er omstridt. Hun bodde store deler av sitt voksne liv på Helgeland i Nordland. Døde 22. juli 1931 i Brønnøy.

• Sammen med Brurskanken samiske kvinneforening tok hun initiativ til det første samiske landsmøtet i 1917.

• Datoen for den første møtedagen, 6. februar, har seinere blitt samenes nasjonaldag. I år feires hundreårsjubileet for landsmøtet med festivalen Tråånte. Blant annet vises en forestilling om Elsa Laula ved Trøndelag teater (se undersak).

Samenes sendebud

Men hvem var Elsa Laula? Til tross for at hun regnes som en av historiens viktigste samerettsforkjempere, er hun et relativt ukjent navn.

– Etter andre verdenskrig ble hun dyttet ned i historiens mørke, men at navnet hennes stadig dukket opp i forbindelse med den samiske nasjonaldagen vekket min nysgjerrighet, forteller Johansen.

At det er nettopp i forbindelse med samenes nasjonaldag at navnet Elsa Laula har dukket opp, er ingen tilfeldighet. For hundre år siden i dag, 6. februar 1917, tok nemlig den standhaftige samekvinnen initiativ til det første samiske stormøtet. Møtet fant sted i Trondheim og det var første gang i historien nord- og sørsamer fra Norge og Sverige møttes for å belyse sine felles kampsaker.

Helt siden 1700-tallet hadde samene vært ofre for den offisielle assimileringspolitikken på både svensk og norsk side av riksgrensa. I Norge ble den samiske kulturen ansett som primitiv og det samiske folket skulle tilpasses den norske majoritetskulturen. De såkalte fornorskingsprosessene gjorde det vanskelig for samene å lære og praktisere sitt eget språk. Retten til undervisning i samisk i skolen var en av Laulas kampsaker.

– Hun var på sin tid en av de ytterst få utdannede samene på svensk side, forteller Johansen.

Finansiert av et stipend fra svenske Dronning Sofia fikk Laula mulighet til å gå på jordmorskole i Stockholm. Selv om hun antakelig aldri virket som jordmor, kan utdanningen ha bidratt til å utvide hennes svenske nettverk, noe som kom svært godt med.

– De fleste samene kunne ikke snakke svensk og ble ofte misforstått i møte med myndighetene. At Elsa Laula snakket godt svensk gjorde henne til et naturlig sendebud for samene, sier Johansen.

Døde desillusjonert

Det var ikke gått mer enn fire år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, da Elsa Laula samlet samer på tvers av fylkes- og riksgrensene i 1917. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde hun vært engasjert i kvinnesaksforeninger og viste tidlig et brennende engasjement.

– Laula var primært opptatt av etnisk likeverd, men kvinneperspektivet var alltid med, forteller Johansen.

En titt på Laulas merittliste etterlater da også et inntrykk av en kompromissløs foregangskvinne. For allerede i 1904 hadde hun vært med på å stifte det kortlivede Lapparnas Centralförbund, den første samiske organisasjonen, og samme dag ga hun ut pamfletten «Inför lif eller död». I det tretti sider lange kampskriftet drøftet hun svenskenes oppfatninger om samene, og mytene om alkoholisme og tigging.

Men hennes hovedfokus, både i pamfletten og i sitt generelle politiske arbeid, var kampen for samenes eiendomsrett, rett til å drive fastboende jordbruk og stemmerett uavhengig av eiendom og inntekt. Laula kjempet også for at den tradisjonelle samiske, nomadiske reindriftskulturen skulle få levelige vilkår.

Hennes utrettelige engasjement var på ingen måte ukontroversielt og Laula ble blant annet beskyldt for å gi det samiske folket falske forhåpninger. Fra både motstandere og meningsfeller skal Laula ha møtt motstand.

– Hun døde som en desillusjonert kvinne, sier biograf Siri Broch Johansen.

– Hva legger du i det?

– I det siste intervjuet hun ga, sa hun at hun hadde prøvd å forene samene, men til ingen nytte. De ville bare sitte på hver sin haug, mente hun.

– Hadde hun rett i det da?

– Til dels, men etter første verdenskrig var det tøffe tider økonomisk, og da har man ikke overskudd til så mye annet enn å få mat på bordet. Alt var vanskelig, og organisasjonsarbeidet likeså, påpeker Johansen.

Fremdeles lang vei å gå

Men var så engasjementet hennes forgjeves?

– Jeg mener Elsa Laula har hatt betydning for forståelsen av et pansamisk samfunn. Og jeg tror at de sameforeningene som har blitt stiftet senere har røtter tilbake til henne. Selv om fruktene ikke ble båret frem i hennes levetid, har hun definitivt vært betydningsfull, sier Johansen.

– Er det noen av hennes kamper som fremdeles gjenstår å vinne?

– Ja, alle sammen.

– Kan du utdype det?

– Fremdeles er tilbudet om samisk undervisning i skolen begrenset og senest i forrige uke måtte en reindriftssame gå rettens vei for å unngå statlig styring av egen reinsdrift.

Johansen sikter til en rettssak i Hålogaland lagmannsrett i Tromsø der Jovsset Ante Sara har gått til sak mot staten for å slippe å følge pålegget om å redusere sin reinflokk fra 350 til 75 dyr. Ifølge myndighetene overstiger antall rein på Finnmarksvidda per i dag det man anser som forsvarlig for beitemarkene. Jovsset Ante Sara vant i tingretten, men staten anket saken til lagmannsretten.

– Denne saken viser med all tydelighet at den eneste næringen som er eksklusivt samisk i Norge er hele tida under angrep fra myndighetene. Det viser at vi ikke har kommet videre, mener Johansen.

Utopien om et eget land

Etter å ha fordypet seg i Elsa Laulas liv og virke, sitter Johansen igjen med en opplevelse av at samenes frigjøringskamp aldri har vært sterkere enn på Laulas tid.

– Vi samer er i folden til storsamfunnet nå og langt mer fornorsket enn vi var den gangen. Ingen følger Elsa Laulas utopier lenger.

– Hvilke utopier sikter du til da?

– Drømmen om et eget land for samene.

– Tenker du at det er gjennomførbart uten voldsomme, langvarige konflikter?

– Nei, men utopier beskjeftiger seg ikke med hva som er praktisk gjennomførbart.

sarah@klassekampen.no

Tirsdag 23. oktober 2018
Å motta saklig kritikk inngår i jobben min som journalist. Men det som skjedde våren 2018, var noe helt annet. Å utsettes for en mobb er ufyselig. Å utsettes for hat er forferdelig. Å mobbes av ukjente mennesker som...
Tirsdag 23. oktober 2018
Svenske medier har ikke vært selvkritiske nok etter sine «ekstreme» metoo-saker, sier SVT-sjef.
Mandag 22. oktober 2018
Kringkastingsrådet har mottatt 110 klager på NRKs bruk av Civita-leder Kristin Clemet som ekspertkommentator på valget i Sverige. – Jeg gjorde mitt beste for å være noenlunde objektiv, sier hun.
Lørdag 20. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde prioritere «Gjerdeløa» over dyr utenlandsk kunst, mener kritikerne. Men skal et nasjonalmuseum alltid sette den nasjonale kultur­arven først?
Fredag 19. oktober 2018
Nasjonalmuseet har satset tungt på Marianne Heske, mener Nasjonalmuseets direktør og samlingsdirektør. Men nye interne diskusjoner kan de godt ta.
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.