Lørdag 28. januar 2017
En kontrakt: Demian Vitanza forteller historien til en fremmedkriger – i romanform.Foto: Christopher Olssøn
Man er ingen
Radikalisering: Vitanzas bok gjør det mulig å forstå hvordan krigen i Syria fremstår som et svar – noe som vil gi en mening med livet.

anmeldelse

En ung norsk­pakistansk mann sitter i et norsk fengsel etter å ha kjempet i Syria, angivelig for en terrorgruppe. Hva førte ham dit? Hva slags barndom og ungdom hadde han? Hvordan ble han radikalisert? Hvordan opplevde han krigen i Syria? Og angrer han på at han reiste? Dette er de drivende spørsmålene i Demian Vitanzas nye roman, «Dette livet eller det neste». Den ble til etter at forfatteren holdt et skrivekurs i et fengsel hvor han kom i kontakt med en hjemvendt fremmedkriger som ønsket å fortelle sin historie.

Også i sine tidligere romaner, «Urak» og «Sub rosa», har Vitanza skrevet om uhyggelige handlinger ved å grave seg inn i sinnene til de som står bak. Men «Dette livet eller det neste» er mer direkte og realistisk i stilen. Det er den fengslede mannen, Tariq, som fører ordet romanen gjennom – som en lang monolog eller dialog der motstemmen er fjernet. «Jeg stoler ikke på noen. / Jeg vet ikke, det er vel en slags skade. / Nei, ikke på deg heller.»

Bakgrunnen for boka gjør det hele tiden fristende å lese den dokumentarisk. Før han skrev boka, snakket Vitanza ukentlig med en fremmed­kriger i nærmere et år. Og siden det foreligger få dommer mot hjemvendte Syria-farere, kan vi slutte oss til hvem det er snakk om, for deretter å lese Tariqs uttalelser opp mot nyhetssakene om vedkommende. Samtidig er det muligheten til å komme vekk fra avisoverskriftens format og få fortalt «ting som de er,» som gjør at Tariq velger å åpne seg for forfatteren. Gjennom romanformatet kan han få fortalt essensen av historien, slik han ser den, uten å dømmes eller å måtte gå inn på navn og hemmeligheter. Slik kan de skrive en slags kontrakt: «Vi er jo fra samme by, kan du ikke dytte inn noen av dine ting når det er noe jeg ikke kan snakke om.»

Fakta

ROMAN

Demian Vitanza

Dette livet eller det neste

Aschehoug 2017, 344 sider

Det finnes kanskje ingen eksakt oppskrift for radikalisering, men en overveldende andel av dem som blir jihadister er unge menn, vanligvis med bakgrunn fra kriminalitet og ofte uten noen tydelig farsskikkelse. Tariq tilhører denne kategorien, og i oppvekstfortellingen hans ruver fraværet av faren, som først sitter i fengsel, deretter dukker opp en kort periode, for så å bli satt bak lås og slå igjen. Tariq selv hardnes under et kostskoleopphold i Pakistan. Senere slår han seg opp som hasjsmugler, narkodealer, torpedo og kriminell.

For Tariq begynner veien til jihadisme med en vekkelse under en konferanse holdt av Islam Net, med predikanten Abdur Raheem Green. Her griper virkeligheten tydelig inn i fiksjonen, og det er lett å se likhetstrekkene med historiene som kommer fram i Åsne Seierstads «To søstre» og Erlend Ofte Arntsens «Fremmedkrigerne». Det vesentlige i romanen er kanskje likevel hvordan den gjør det mulig for oss å forstå prosessen der krigen i Syria snart fremstår som et tydelig svar – noe som vil gi en endelig mening med livet.

Radikaliseringsprosessen er overbevisende beskrevet, og fortellingen løftes inni­mellom av mer lyriske passasjer som hvordan beslutningen om å reise mest av alt handler om viljen til å glemme: «Vi glemte alt. Vi glemte at vi hadde en familie. Vi glemte at vi hadde en framtid. Vi glemte at vi hadde drømmer. Vi glemte oss selv, hvem vi var. Glemte alt. Bare sånn klarte vi å holde den kursen vi hadde peila oss ut. Det kunne ikke være feil, det vi var på vei til. Det var det vi sa til oss selv. At Assad er ondskapens ansikt.»

Sammen med en tsjetsjensk kompis, som også er radikalisert, drar Tariq av gårde til Syria. Hvilken gruppe har vervet dem? Ingen, ifølge Tariq. Tvert imot reiser de uten verken kontakter eller noen klar plan. Men, som han også sier: «fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant.»

Borgerkrigen, slik Tariq beskriver den, endrer seg gradvis i løpet av den perioden han er der. Til å begynne med handler det om opprør og motstand mot Assad-regimet. Senere hardner konfliktene seg til mellom de ulike fraksjonene på opposisjonssiden, fram til sommeren 2014 da ISIL erklærte kalifatet og endret navn til IS. Tariq ender opp som vakt på grensen mot et kurdisk-­kontrollert område. Han står på at han aldri slutter seg til verken Nusra eller IS, men mest sannsynlig konstruerer han historien på en måte så den ikke kan brukes mot ham, så her har han ganske gode grunner til å lyve.

Med Tariqs jihadistiske retorikk, er det et mål å få plaffet ned en «kuffar» eller vantro. Men i møte med krigens brutalitet, føler han likevel avsky – som når han kommer over en grov likskjending – og avmakt – som når han ser resultatet av en bilbombe som har gått av: «Jeg hadde sett videoer av sånne ting på nettet, det var jo derfor jeg hadde reist ned, men så står man midt oppi det, med en kropp og en puls og et hue som ikke funker, og to hender man ikke vet hva man skal bruke til. Man har lyst til å gjøre et eller annet, men vet ikke hva. Sjela tynnes ut, man er ingen.»

Tariq har åpenbart hemmeligheter og forteller neppe ting helt «som de er», men mer som han selv mener at andre bør oppfatte dem. Han viser ikke noen stor anger eller vilje til å tenke nytt. Hadde «Dette livet eller det neste» vært en dokumentar, ville jeg savnet en samtalepartner som presset ham hardere. Men så er det kanskje det som er det snedige grepet med boka som roman – at hele motstemmen er fjernet, slik at man selv ledes inn denne posisjonen. Slik lar Vitanza det bli opp til leseren å forsøke å trenge gjennom fortellerens fasade og så å si fortsette dialogen der boka setter punktum.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2017 kl. 14.41
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...
Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.