Klassekampen.no
Lørdag 7. januar 2017
RASERT: Nigerias hovedstad Lagos er Afrikas største by. Mange fattige bosettinger, som her i Badia West, blir revet for å gjøre plass til boliger for rike. FOTO: Andrew Maki
Hvert år blir hundretusener av fattige fordrevet i Lagos i Nigeria for å gi plass til de rike:
Landranerne herjer i Lagos
UT I GATENE: Demonstranter marsjerer i Lagos sentrum i oktober mot rivingen av fattigkvarterene. FOTO: Andrew Maki
FJERNES: Myndighetene i Lagos hevder de er i ferd med å utrydde fattigdommen. I realiteten kvitter de seg med de fattige ved å fordrive dem.

NIGERIA

Magdalene Aiyefojus sønn Basil har ligget på likhuset halve livet til datteren min. Han og en annen ung mann ble drept under et landran i nabolaget deres i september 2014. Fordi rettssaken som skulle gi ham og lokalsamfunnet rettferdighet stadig blir utsatt, tilsynelatende med vilje, er kroppen hans fortsatt ikke begravd.

Magdalena løfter hendene mens hun snakker om sønnen. Hun holder håndflatene opp i lufta med en gest jeg gjenkjenner. Den kan både indikere håpløshet og et håp om at det gode vil seire. Hun snakker egun, det mest brukte språket i mange titalls småsamfunn langs vannkanten i Nigeria. Jeg forstår det ikke, men det er åpenbart at hun anser min tilstedeværelse som et tegn på at jeg vil prøve å forstå sorgen og smerten hun føler.

Jeg blir slått av etternavnet hennes, et ord på språket joruba som betyr «verden er blind».

Som så mange andre fra middelklassen i Lagos, har jeg først den siste tida begynt å forholde meg til de mange utkastelsene og landranene som pågår i byen.

Slik sett er navnet hennes en poetisk påminnelse om den privilegerte offentlighetens blindhet for den volden som påføres samfunnet som hennes – i framskrittets navn.

Fakta:

Lagos:

• Nigerias og Afrikas mest folkerike by, med opp mot 21 millioner mennesker bosatt i byen og forstedene.

• Lagos er det største økonomiske senteret på det afrikanske kontinentet, og preget av enorme kontraster mellom rikdommen i de sentrale byområdene og den om­liggende fattigdommen.

• De siste tiårene har byens mange uformelle bosettinger, som varierer fra rene slumområder til organiserte landsbyer, blitt ødelagt og befolkningen fordrevet for å gi plass til eiendomsutvikling og luksus­boliger.

• Dette har skjedd gjennom regulære jordran («langrabbing») med støtte fra delstatsmyndighetene.

Olutimehin Adegbeye:

• Olutimehin Adegbeye er en Lagos-basert forfatter og journalist. Hun skriver blant annet for olisa.tv og thisisafrica.org.

Kampen mot de fattige

Lagos blir ofte omtalt som en by full av motsetninger og ulike virkeligheter. Det har nesten blitt en klisjé å beskrive byen ved å peke på den grenseløse rikdommen og den gjennomtrengende fattigdommen som lever side om side i en befolkning som aldri slutter å vokse. Om man skal tro myndighetene og andre som er opptatt av å «skape et positivt bilde», er Lagos i ferd med å nærme seg utryddelse av fattigdommen.

Men da unnlater man å nevne at den grunnleggende tanken bak dette framskrittet ikke synes å være å gjøre livene til de fattige bedre, men heller en bevisst innsats å kvitte seg med dem.

Denne kampen mot de fattige er aller tydeligst i de mange små fiskerlandsbyene som omkranser hele Lagos-lagunen. De har blitt stadig mindre, eller har forsvunnet helt, mens eiendomsutviklingsprosjekter for millioner av dollar har skutt opp rundt eller til og med på de samme stedene.

En av disse landsbyene, Otodo Gbame, var nabolaget til Basil. Navnet betyr «fellesskapet i bushen» på egun, og det ble befolket av forfedrene til folk som Magdalene for mer enn et århundre siden. På satellittbilder kan man se hvordan storbyen gradvis har spist seg inn på og tatt over landområdene og bosettingene langs kystlinja, men få om noen av dem som opprinnelig bor her har dokumentene som kreves for å kunne eie jord i delstaten Lagos. Dermed er det folks grunnleggende rett til jorda de alltid har bodd på som blir utfordret med vold i samfunn som Otodo Gbame.

Yter motstand

Som et svar på den pågående raseringen har organisasjoner som Justice and Empowerment Initiatives (JEI), en ideell organisasjon som arbeider med urban fattigdom og retten til land, engasjert seg sammen med lokale bevegelser. Etter at Badia East, det som en gang var en uformell bosetting hvor det bodde over 30.000 mennesker, ble ødelagt i februar 2013, begynte JEI å lære opp folk som kunne gjennomføre folketellinger, registrere navn og bosetting og tegne inn kart over landsbyene.

De satte i gang rettsprosesser som førte til at de som ble fordrevet fra Badia East, mottok en liten kompensasjon for tap av hus og hjem, og seinere også til en stående rettsordre om å stanse all videre ødeleggelse av lokalsamfunnene langs hele kysten av Lagos, også Otodo Gbame. Denne kjennelsen ble fullstendig oversett i november i år.

Jeg fikk høre om de siste tvangsutdrivelsene fra JEI, og de satte meg i kontakt med Paul Kunnu, en av beboerne i Otodo Gbame. Han er en liten, stoisk mann i slutten av tjueårene og fulgte meg inn i nabolaget sitt via en lang omvei.

Han fortalte at hovedinngangen var blokkert, der var det plassert bøller som fikk betalt for å plage de beboerne som nekter å flytte. Fra stranda vi sto på så de flere etasjer høye og tomme bygningene som omkranset området fullstendig malplasserte ut. Samtalen vår ble akkompagnert av skvulpene fra det grå vannet idet det traff restene av fiskernes brygger, en beroligende lyd, i skarp motsetning til de mange svidde og ødelagte bambusveggene som lå og fløt i vannet. Bak oss beskyttet skur satt opp av vrakgods og tøystykker de gjenværende beboerne mot sola.

– De ødela alt

Det første forsøket på å drive folk ut fra området ble gjennomført midt på dagen 9. november. Da det ble slått tilbake, kom mannskapene til landranerne tilbake midt på natta med politi, bulldosere, ild og skytevåpen. De la flatt et område det tar mer enn tjue minutter å komme seg over om man går fort. Mer enn 30.000 mennesker var blitt gjort hjemløse i løpet av minutter.

– Alt som står oppreist her, er ting vi har klart å bygge opp igjen, forteller Paul, mens han nikker mot noen bygninger satt opp rundt landsbyens fotballbaner med dekke av hvit sand.

– De ødela alt. Mange folk sov i båtene sine den natta.

Rundt den minste fotballbanen er de knuste flisene på gulvene til det som en gang var en metodistkirke, en evangelisk kirke, en Aladura-pinsevennkirke og en barneskole dekket av hauger med bygningsrester og avfall. De ødelagte betongmurene fra hjemmene til dem som hadde investert i mer varige byggematerialer, ligger veltet over hverandre.

De falne murene vitner om hvordan også den velstandsveksten noen av beboerne hadde oppnådd, nå er ødelagt. De eneste bygningene som ikke ble revet, ligger like til venstre for oss. Noen overbefolkede hus som står på områder som har blitt brakkvann etter at landgrabberne de siste to årene har gjerdet dem inn, drenert og fylt ut med landmasser.

– De kom og satte opp gjerder rundt husene, og så sa de at alt som var innenfor var deres og tvang oss andre til å flytte ut, forteller Paul.

– Denne gangen arresterte de 23 av lederne våre to dager før de kom. De sterkeste, folk de visste ville kunne komme til å stoppe dem, de tok alle sammen.

Baale, en av Otodo Gbames fremste ledere, ble ikke sluppet ut av fengsel før 24. november, to uker etter tvangsutdrivelsen. Paul har selv blitt satt i varetekt to ganger. En gang fordi han prøvde å overtale en politimann til å overholde kjennelsen som skulle beskytte samfunnet her, og et par uker etter at jeg møtte ham på grunnlag av en falsk drapsanklage.

Anklagen var rettet mot en liten gruppe talspersoner for lokalsamfunnet, basert på en etterforskning gjort av myndighetene i Abuja. Etter den første arrestasjonen ble Paul sluppet fri med beskjed om aldri å vise seg i landsbyen sin igjen. Den andre gangen måtte JEI involvere politiets generalinspektør for i det hele tatt å få Paul ut.

Bygger opp fra bunnen av

Det er lett å la seg imponere over motstandsdyktigheten til folk i Otodo Gbame. Den dagen jeg var der, satt mange av de gjenværende i små grupper i ulike skjul bygd på de forkullede restene av det som en gang var lokalsamfunnene deres. De snakket om det de nå var blitt fortalt at de ikke hadde noen rett til; en framtid på den jorda som alltid hadde vært deres hjem. Paul introduserte meg for den største gruppa, om lag tjue menn som nikket og mumlet bekreftende mens han gjenfortalte flere detaljer om forsøket på utkastelse.

Fraværet av hat i tonefallet hans kan skyldes at han hadde måttet fortelle den samme historien igjen og igjen til besøkende som meg. Mens han snakket. prøvde jeg å forestille meg hvordan det er å leve under forhold som gjør en historie så opprørende som hans så dagligdags for den som forteller den.

De som satt igjen, var klar over at livene deres var blitt revet i stykker rundt dem i en voldelig aksjon som var både støttet og sanksjonert av delstaten, likevel fortsatte de å finne måter å overleve på. Paul forklarte at skjulene, også det vi nå sto i – hvor det var matservering på den ene sida og folk spilte damm i et hjørne – var påført opp på enklest mulig vis med overlegg.

Små arbeidslag dukket opp med jevne mellomrom for å rive alt som ble bygd opp igjen. Med den særlige mangelen på forståelse som følger med å være en privilegert utenforstående, spurte jeg ham hvordan folkene her i det hele tatt klarer å leve under slike forhold. Han trakk på skuldrene og smilte.

– Hva ellers skulle vi gjort? Vi har ingen andre steder å gjøre av oss.

Det å ikke ha noe annet sted å gjøre av seg, kan være folkene i Otodo Gbames beste sjanse til å oppnå en form for rettferdighet. Megan Chapman og Andrew Maki fra JEI forklarer:

– Det å forbli på området er den eneste måten å forhindre at landranerne overtar det helt og fullt. Hvis de klarer å fordrive alle, er det forbi. Da vil beboere aldri få det tilbake.

Mektige motstandere

Hvem «de» er, er foreløpig et ubesvart spørsmål. Lokale myndigheter nekter for å ha vært involvert, selv om guvernør Ambode den 9. oktober i fjor annonserte at han ønsket å sette fyr på alle de uformelle bosettingene langs vannkanten.

De nekter, på tross av at delstatens politimannskaper deltok i ødeleggelsen gjennom både å sette fyr på bygninger og stoppe forsøkene på å slukke brannene, og Lagos’ eget departement for bygningskontroll og planlegging har bekreftet at de deltok i rivingen. Heller ikke Elegushiene, den velstående familien som hevder å ha eiendomsrett til mye av eiendommene langs vannkanten i Lekki-området, innrømmer å ha noe med saken å gjøre. De nekter for å ha noe med rivingen å gjøre, samtidig som det i etterkant ble hengt opp plakater på de gjenværende bygningene som hevder at familien har rett til å overta landområdene.

Uansett hvem «de» er, ser det ut til at noe stopper dem fra å fortsette. Ikate Ebute, en bosetting mindre enn et kvarter unna, ble fullstendig rasert og tømt den 11. november, dagen etter rivingen av Otodo Gbame. Likevel klarer en god del av beboerne i Otodo Gbame å bli på området.

Hovedinngangen er blokkert av bøller, men det er ikke satt opp murer eller gjerder, og politiet nekter ikke folk adgang. JEI tror årsaken til at rivingen ikke er blitt fulgt opp av grovere vold, er den offentlige oppmerksomheten som har fulgt i kjølvannet.

– Det er avgjørende å holde trykket oppe. Hvis offentligheten glemmer Otodo Gbame, kan de som prøver å ødelegge lokalsamfunnet drive på uten at det får konsekvenser, sier de.

Inngjerdet luksus

Paul peker på piggtrådgjerdene som omkranser noe som ser ut til å være et inngjerdet område med luksusboliger på den andre sida av lagunen. Han forklarer at jorda under murene ikke var der for tre år siden.

– Mudringen som ble gjort for å bygge dem, var ille for oss. Mange barn døde, hus raste ut i sjøen midt på natta fordi sanden flyttet på seg. De nye landområdene de har fylt ut, har blokkert veien for fiskebåtene våre. Å komme seg rundt tar altfor lang tid. Disse menneskene, Elegushiene, vi pleide å være venner med dem. Da jeg var barn pleide vi å besøke dem for å se på fjernsyn. Men nå …

Stemmen hans stilnet, men det var lett å forstå hva som forble usagt. Nå når det er penger å tjene på eiendommer ved vannkanten, blir gamle vennskap og folks velferd bare små ubehageligheter man lett legger til side.

Drapet på Magdalene Aiyefojus sønn og alt det andre som har foregått i Otodo Gbame, er, dessverre ganske typisk for måten den såkalte uformelle befolkningen i Lagos blir behandlet på av myndighetene. Dette på tross av at de uformelle utgjør mer enn en tredel av den totale befolkningen i delstaten, og er helt avgjørende for alt fra matvareproduksjon og søppeltømming til håndverk og bygningsarbeid.

Argumentene som blir brukt, særlig mot dem som bor i de mange fiskerlandsbyene, er at de ikke har noen rett til å være der. Men man må da spørre seg, hvordan kan noen komme til et sted de aldri har vært før, møte folkene som bor der, for deretter å bestemme at det er de andre som ikke hører hjemme?

utenriks@klassekampen.no

Oversatt av Aslak Sira Myhre.

Artikkelen er oppdatert: 2. februar 2017 kl. 12.44