Arbeidermagasinet var en eventyrlig norsk mediesuksess i 1930-tallets Norge. Bjørn Tore Pedersens bok om Arbeidermagasinet, «Det var der vi ble til» (Bokbyen forlag), forteller historien om et radikalt, venstreorientert ukeblad som slo dype røtter blant vanlige folk, med et opplag på hele 100.000 i 1935. Magasinet ble startet av et miljø av folk med tilknytning til Norges Kommunistiske Parti, med Otto Luihn som den store gründeren. Men bladet hadde på ingen måte noe sekterisk ved seg. Ambisjonen var å skape et blad for «allmuen» som skulle utgjøre et alternativ til den lettbeinte underholdningslitteraturen. Magasinet var i utgangspunktet en blanding av opplysningsprosjekt, politisk-satirisk vittighetsblad og et magasin for underholdningslitteratur. Målet var å opplyse, men også skape selvbevissthet blant arbeidsfolk i by og bygd. Her ble det trykket reportasjer om den truende tyske nazismen; her skrev Alf Prøysen, Arthur Omre, Kåre Holt og Åsta Holth, og her ga Karl Evang råd om seksuelle problemer. Arbeidermagasinet var aldri «fint». De trykket dramatiske føljetonger om mord, kjærlighet og store pasjoner. Her dukket Theodore Dreisers «En amerikansk tragedie» opp. Upton Sinclairs «Jungelen» gikk som føljetong, det samme gjorde Aleksandra Kollontajs roman «Den store kjærligheten». Bladet hadde også egne historier spesielt myntet på kvinner, som skulle ta opp konkurransen med de borgerlige ukebladene for damer. Bladet trykket for eksempel Elenore Meherins roman med den eggende tittelen «Ungdom og elskov». Denne alene sikret Arbeidermagasinet 15.000 nye lesere. Alt ble prøvd, husmorside, spørrespalter og stadig nye tegneserier, fra «Sjur Sjursen vil bli kapitalist» til Norges mest populære tegneserie, «Jens von Bustenskjold». Bladet hadde også Norges beste tegnere og en moderne og nyskapende layout.