Lørdag 17. desember 2016
I syrias mørke: Vestlige medier har framstilt opprørssoldatene i Syria som heltemodige, skriver Robert Fisk. Her ser vi Free Syrian Army i nærheten av Dabiq i oktober. Foto: Nazeer al-Khatib, AFp/NTB SCANPIX
Opprørssoldatenes brutalitet har forsvunnet i det vestlige narrativet om krigen i Syria, skriver Robert Fisk.
Den andre sannheten

Kronikk

Nå som Bashar al-Assads hær har gjenvunnet kontrollen over Øst-Aleppo, kommer vestlige politikere og journalister til å måtte starte fortellingen sin på nytt. Vi kommer til å finne ut om antallet sivile som har vært «fanget» i byen faktisk har vært 250.000. Vi kommer til å få høre mye mer om årsakene til at de ikke kunne komme seg ut da syriske myndigheter og russiske luftstyrker utførte sine brutale bombe­angrep. Og vi kommer til å få høre mye mer om «opprørerne» vi har støttet.

Al-Qa’ida (alias Jabhat al-Nusra eller Jabhat Fateh al-Sham) var tross alt blant dem.Husker du krigen mot terror? Husker du al-Qaidas «ondskap»? Den glemte vi da opprørerne tappert forsvarte Øst-Aleppo – fordi vi ble fortalt en mektig historie om heltemot, demokrati og lidelse, en fortelling om det gode mot det onde, like kraftfull og uærlig som den om «masseødeleggelsesvåpen».

I Saddam Husseins dager, da noen få av oss advarte om at den ulovlige invasjonen av Irak ville føre til katastrofe, ble vi pålagt å uttrykke avsky overfor Saddam og regimet hans. Så nå gjør vi det samme igjen, gjentar oss selv til det kjedsommelige, for å unngå hat-mailene og hetsen som regner over den som fraviker fra den offisielle og mangelfulle fortellingen om den syriske tragedien.

Ja, Bashar al-Assad har på brutalt vis ødelagt store deler av sine egne byer i kampen mot dem som forsøker å styrte regimet. Ja, dette regimet har begått mange synder: tortur, henrettelser, drap på sivile og – hvis vi inkluderer syriske militser som offisielt er underlagt regimets kontroll – en skremmende form for etnisk rensing.

Ja, vi burde frykte for livene til de modige legene i Øst-Aleppo og pasientene deres. Alle som så bildene av den unge mannen som regimets etterretningsagenter tok ut av flyktningmengden som forlot Aleppo i forrige uke, har grunn til å frykte for livene til alle som ikke har fått lov til å krysse regimets grenser. Og vi må ikke glemme FNs melding om at 82 sivile ble «massakrert» i sine egne hjem i løpet av ett døgn denne uken.

Men det er på tide å fortelle den andre sannheten. Mange av «opprørerne» er blant de mest nådeløse krigerne i Midtøsten. Og mens vi har gjort et stort nummer ut av hvor skrekkelige IS har vært under beleiringen av Mosul (som likner på Aleppo, noe man ikke skulle tro basert på det vi blir fortalt), har vi bevisst oversett atferden til opprørerne i Aleppo.

For noen uker siden intervjuet jeg en av de første muslimske familiene som fikk forlate Øst-Aleppo under en våpenhvile. Faren hadde nettopp fått vite at hans bror skulle henrettes fordi han hadde krysset frontlinjen med sin kone og sønn. Han fordømte opprørerne, som hadde stengt skoler og plassert våpen ved sykehus. Og han var ingen nikkedokke for regimet: Han beundret til og med IS for deres atferd i begynnelsen av beleiringen.

Rundt den samme tida fortalte syriske soldater meg at de trodde amerikanerne ville la IS forlate Mosul for igjen å angripe regimet i Syria. En amerikansk general hadde faktisk uttrykt bekymring for at irakiske sjiamilitser ville forsøke å hindre IS i å ta seg over den irakiske grensen til Syria.

Så skjedde det. Med tre svære kolonner av selvmordsbiler og tusenvis av væpnede tilhengere, krysset IS ørkenen fra Mosul i Irak, og fra Raqqa og Deir ez-Zour i Øst-Syria, for nok en gang å erobre den vakre byen Palmyra.

Det er lærerikt å sammenlikne medias fremstilling av disse to hendelsene. Nesten alle overskrifter snakker om at Aleppo har «falt» til den syriske hæren – når vi i en annen sammenheng ville sagt at hæren hadde «gjenerobret» byen fra «opprørerne». Samtidig ble det rapportert om at IS hadde «gjenerobret» Palmyra, når vi åpenbart burde si at byen nok en gang hadde «falt».

Ord betyr noe. Dette er mennene som etter sin første okkupasjon av byen i fjor hogget hodet av en 82 år gammel forsker som forsøkte å redde byens romerske skatter, for så å sette brillene hans på det avhogde hodet.

Russland skal ifølge dem selv ha utført 64 bombeangrep mot IS utenfor Palmyra. IS burde ha vært lett å få øye på for amerikanerne, så hvorfor bidro ikke de med luftstyrker mot deres største fiende? Av en eller annen grunn fikk verken amerikanske satellitter eller droner øye på dem. De så dem heller ikke da de tok seg inn i Palmyra i mai i fjor.

Det er ingen tvil om at Palmyra er et tilbakeslag for både den syriske hæren og for russerne, om enn mer symbolsk enn militært. Tidligere i år snakket jeg med syriske offiserer i Palmyra som sa at IS aldri ville få komme tilbake. Russerne hadde en militærbase der. Over byen fløy russiske fly. Et russisk orkester hadde nettopp spilt i de romerske ruinene for å feire frigjøringen.

Så hva skjedde? Sannsynligvis hadde det syriske militæret ganske enkelt ikke nok styrker til å forsvare Palmyra samtidig som de vant tilbake Øst-Aleppo.

Nå må de vinne Palmyra tilbake, fort. Men for Bashar al-Assad innebærer slutten på beleiringen av Aleppo at verken IS, al-Nusra, al-Qa’ida eller noen av de andre salafist-gruppene lenger kan bygge seg opp en base i noen av de store byene som utgjør ryggraden i Syria.

Tilbake til Aleppo. Det nå velkjente og slitne narrativet trenger oppfriskning. Bevisene har vært synlige i flere dager.

I månedsvis har man fordømt det syriske regimets ugjerninger, samtidig som man har dekket over hvor brutale deres motstandere i Aleppo har vært. Først for et par dager siden begynte menneskerettighetsorganisasjonene, som luktet at det gikk mot nederlag for opprørerne, å la kritikken omfatte dem også.

Jeg antar at vi vil høre mer om dette de kommende dagene. Snart får vi dessuten lese en skremmende ny bok, «Merchants of Men», av den italienske journalisten Loretta Napoleoni, som tar for seg finansieringen av krigen. Hun har laget en oversikt over kidnapping utført av både opprørssoldater og regimet, men retter også sterk skyts mot sitt eget yrke.

Hun skriver at journalister som har blitt kidnappet av væpnede grupper i Øst-Syria, har blitt «ofre for et slags Hemingway-syndrom: Krigskorrespondenter som støtter opprøret, stoler på kidnapperne fordi de anser dem som allierte». Men «opprøret er bare en variant av kriminell jihadisme, som kun har lojalitet til én ting: penger».

Fortjener mitt eget yrke så harde ord? Står vi virkelig i ledtog med opprørerne?

Det gjør i hvert fall de politiske stormaktene, og det av samme grunn som opprørerne: penger. Derav oppførselen til Theresa May og hennes tåpelige ministre, som i forrige uke krøp for sunni-diktatorer som finansierer jihadistene i Syria, i håp om å tjene milliarder på våpensalg til Gulfen etter brexit.

Britiske myndigheters groteske oppførsel har sørget for at verken syrerne eller russerne kommer til å bry seg om vår ynkelige sutring. Dét må også bli en del av fortellingen.

Teksten har stått på trykk i The Independent. Oversatt av Torgeir Holljen Thon.

Torsdag 18. oktober 2018
KronikkFor to år siden var jeg i Irak i forbindelse med innspilling av dokumentarfilmen «The Future of Iraq». Jeg intervjuet barn om deres erfaringer og syn på krig. Målet med...