Klassekampen.no
Torsdag 15. desember 2016
HOOD POLITICS: Dette er ikke gateopptøyer, men rapperen Kendrick Lamars opptreden under Grammy-utdelingen i Los Angeles i februar. Foto: Robyn Beck, AFP/Scanpix
Har resten av verden satt seg ned med popkorn for å se Amerika rive seg selv i filler?
Et krigsrop, en jammer
Marta Tveit (BYLINEFOTO)
Black Lives Matter har satt rase på dagsorden, både i popen og i politikken. Spørsmålet er om det fører debatten videre.

Et SPLITTET AMERIKA

Black Lives Matter (BLM) begynte som en hashtag på Twitter, #BlackLivesMatter. Initiativtakerne het Opal Tometi, Alicia Garza og Patrisse Cullors – tre unge aktivister i California og New York, to av dem skeive, som reagerte på at George Zimmerman ble frifunnet for mordet på 17 år gamle Trayvon Martin. I 2014 sprang BLM fra sosiale medier og ut i gatene, som en del av demonstrasjonene mot politibrutalitet i Ferguson, Missouri. Bevegelsen har vokst – men også blitt mer desentralisert. BLM organiserer tradisjonelle demonstrasjonstog, men også aksjoner der folk «dramatiserer» det systemet gjør med svarte, «okkupasjoner» av sportstilstelninger, kjøpesenter eller offentlige bygg. Det er uklart hvor BLM befinner seg på venstre-høyre-aksen. Til nå har bevegelsen nektet å la seg klassifisere. Historiker og kommentator Russell J. Rickford skriver på nettstedet New Labor Forum:

«BLM-tilhengerne er klar over de iboende svakhetene i det å appellere til politikere, rettssystemet og andre ‘akseptable’ kanaler, og har helhjertet omfavnet gata som arena … De forstår at slike ‘anstendighetsritualer’ ikke vil gi verdighet til den mørke huden som samfunnet som helhet avskyr og degraderer. Bevegelsen har […] motstått ‘dead-end’-narrativer som betoner ‘svart-på-svart-kriminalitet’ [svartes kriminalitet mot andre svarte, red.anm.] eller som tilrår kulturell rehabilitering, men avviser rettferdig dissens.»

Fakta:

Et splittet Amerika:

• I en serie artikler ser Klassekampen nærmere på spenninger mellom svarte og hvite i dagens USA.

• Black Lives Matter-bevegelsen har satt søkelyset på politiets vold mot afrikansk-amerikanere. Hvordan gjenspeiles dette i kulturen?

• I dette essayet spør medie­viter og skribent Marta Tveit om Black Lives Matter oppfordrer til identitetspolitikk og større avstander mellom svarte og hvite.

• Artikler i samme serie: Ta-Nehisi Coates, «Hva O.J. betyr for meg» (3. desember), David Denby, «Håndteringen av svarte kropper» (8. desember), Martin Bjørnersen, «Ny musikalsk maktkamp» (13. desember).

BLM har blåst nytt liv i en del den politiske arven fra 1960-tallet. Også Black Power-bevegelsen og de militante aksjonene til Studentenes ikke-voldelige koordinasjonskomité (SNCC) ble i sin tid katalysert av et sjokkerende dødsfall: det rasemotiverte drapet på Emmett Till i 1955. Forskjellen er at borgerrettsbevegelsen hadde som hovedmål å få svarte mennesker inkludert i samfunnet, mens BLM-bevegelsen jobber for en bedre ivaretakelse av menneskerettigheter innenfor det samme systemet.

Ifølge magasinet Rolling Stone har BLM også innledet en ny gullalder for svart protestmusikk. Det første store albumet direkte knyttet til BLM var D’Angelos «Black Messiah» (2014), som minner om en rotete, mer rock’n’roll-aktig Prince-produksjon. Låten «The Charade» er den mest politiske på albumet: Den uttrykker lengsel, tretthet og sinne, med en viss kul distanse. Men budskapet kommer klarest fram i estetikken rundt: BLM-T-skjortene, svarte hettejakker, et omriss tegnet i kritt av et menneske på scenegulvet. Beyoncé ble møtt med sterke reaksjoner da hun opptrådte med sangen «Formation» under pauseshowet til Superbowl i februar. Beyoncé ble flankert av kvinnelige dansere og trommiser ikledd militæraktige, Black Panther-inspirerte kostymer. I denne sørstat-inspirerte hitsingelen knurrer Bey om «Jackson Five-nesebor» og «hot sauce in my bag»; hun gir uttrykk for det sterke og seige i svarte hverdager. En uke seinere sto Kendrick Lamar på scenen under Grammy-utdelingene i Los Angeles iført blå fengselsdrakt, lenket til en rekke andre svarte menn. I tekstene sine beskriver han hvordan han føler seg som en hykler når han på den ene siden protesterer på drapet på Trayvon Martin, og på den andre er del av et miljø som bidrar til å normalisere vold i afrikansk-amerikanske lokalsamfunn.

Beyoncés lillesøster Solange Knowles anlegger en litt annen tone på sitt «neo-soul»-album «A Seat at the Table». Hun tar opp mye av den samme tematikken, men uten raseriet og uten den harde, kampklare tonen. Solange har også vært aktiv i samtaler om rase på sosiale medier. I februar 2016 skrev hun: «Musikkbransjen ble bygget stein for stein på ryggene, skuldrene, hjertene og smerten til svarte mennesker, og vi er alle helt utmattet.» Det er et sitat som kan oppsummere tonen i albumet; utmattelsen, skjørheten og smerten. Det er ikke et krigsrop, mer en jammer.

En god del analytikere mener at BLM oppfordrer til identitetspolitikk og større avstander mellom svarte og hvite. For eksempel skuespiller Morgan Freeman, mannen med universets mest overbevisende stemme: «Hvis vi fortsetter å snakke om rase, så finnes rase. Selvfølgelig bør vi snakke om rase, men å snakke på denne måten gjør det mye større en det er,» sier han i et intervju på «60 Minutes».

«Rase» som konstruert konsept har sjelden båret gode ting med seg. Det åpner historiske sår. I tillegg betyr «rase» noe annet i USA enn det gjør i Norge eller i Storbritannia, og da spørs det om det er av verdi å snakke om BLM på den samme måten. Det går også an å spørre seg om rase er det mest konstruktive rammeverket å forstå sosiale og økonomiske ulikheter innenfor. Økonomiprofessoren Glenn Loury er inne på dette i sin omdiskuterte kritikk av BLM: Ingen folkegruppe har noensinne fått til noe eller kommet noe videre ved å be sine undertrykkere om det, sier han. Han snakker om «the enemy within», hvordan man har glemt å se på mangler innenfor det afrikansk-amerikanske miljøet fordi man har vært så opptatt med hvit rasisme. Videre skriver han: «Det er mye galt med måten enkelte i politiet oppfører seg på i svarte lokalsamfunn, og dette må motarbeides. Mitt poeng er at mens man gjør dette, bør man huske at det endelige målet er å endre de underliggende sosiale strukturene som gir opphav til en marginalisering av svarte lokalsamfunn.»

Men for å snu spørsmålet på hodet: Hvorfor kan man ikke snakke om politibrutalitet uten å snakke om rase? Det må gå an å ha to parallelle samtaler gående samtidig. En samtale om rase er veldig annerledes enn en om sosiale og økonomiske ulikheter. Når de knyttes sammen, ender det lett med at komplekse diskusjoner reduseres til identitetspolitikk. Ja, man må snakke om rase, ja, man må snakke om politibrutalitet – men å snakke om dette som én og samme ting kommer man ingen vei med.

Vel, men det gjør man jo faktisk, svarer jeg meg selv. BLM har fått enorm oppmerksomhet og støtte verden over. Noen har begynt å ymte om «kulturell turisme», en slags kulturell appropriasjon av hele den afrikansk-amerikanske kampen. Det ble holdt en BLM-demonstrasjon i Oslo i juli. Det var litt rart å tusle oppover Karl Johan etter to smilende politikvinner til hest og rope «No justice, no peace, no racist police» mellom pølsebitene. Men hele estetikken er jo så innmari fengende; svarte hettegensere, masse bra musikk, ikoniske fotografier, Luke Cage på Netflix, kranglene i sosiale medier. Det er gøy å henge seg på. Men for svarte amerikanere er ikke dette en trend. Av og til føler jeg at resten av oss sitter her med popkorn og koser oss med å se Amerika rive seg selv i filler.

I animasjonsserien «South Park» er det en scene hvor to gutter, Stan og Token Black (han heter faktisk det), prøver å ha en dyp samtale om rase på skolen. En tredje gutt, Cartman, løper rundt og hyler til resten av skolen at nå må alle komme og se, for nå er det «race war» – rasekrig. Massemedienes dekning av BLM minner meg om den scenen, med en god del skadefryd og hysteri. Frasen «race war» har til og med begynt å dukke opp igjen etter at Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget. Det er litt av en måte å snakke om noe så komplekst, sårt og vanskelig på.

Én ting er sikkert: Motstands­narrativet som er drivkraften bak BLM-bevegelsen, passer fint sammen med at Trump skal bli president. BLM bygger på ideen om at vi «underdogs» må stå opp mot et rasistisk og systematisk undertrykkende system. Det ga liksom ikke helt mening å gjenopplive Black Panthers-estetikken med Obama som president. gjør det det. At så mange stemte for Trump, fungerer også som en bekreftelse på at samfunnet faktisk er så ille som aktivistene bak BLM skulle ha det til.

På sosiale medier oppfordrer prominente aktivister allerede til å «join the resistance», som om livet nå er blitt en Star Wars-episode. Plutselig har man fått en klar fiende; man trenger ikke lenger sitte og ha frustrerende samtaler om mikroaggresjoner, posttraumatisk slavesyndrom eller hva som er heteronormativt eller ikke. På en måte har grasrotaktivister grunn til å være fornøyd med valgutfallet; nå reflekterer i alle fall makteliten over hvor ille situasjonen er for mange «på bakken». Det ironiske er at «den andre siden», Trump-støttespillerne, også framstiller seg selv som glemte og undertrykte. Hvem har hørt og brydd seg om den utkjørte hvite arbeiderklassen de siste åtte årene, spør de, legitimt nok.

Det blir nok ikke «rasekrig» i USA med det første, men det er blitt mer tillatt å skille mellom «oss» og «dem» – og legge skillet oppå hudpigmenter. Kanskje sitter vi igjen med et land hvor alle føler at alt er verre enn noensinne; et land hvor mange kan komme til å glemme Wall Street og Washington-sumpen og begynne å hate hverandre isteden.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2016 kl. 17.13