Klassekampen.no
Torsdag 8. desember 2016
Sosiale medier er mer regulerte enn før. Det er en demokratisk utfordring elevene må lære å takle.
Er det nettvett vi trenger?

Kronikk

Debatten om IKT-undervisning i norsk skole er dominert av to motstridende hovedsyn:

et tekno-optimistisk og et tekno-skeptisk syn. Ingen av dem peker mot verdiene vi trenger i framtida.

Førstnevnte er typisk representert av Senter for IKT i utdanningen og en rekke «digitalister» som dypest sett mener at teknologien tilbyr så mange innovative og organisatoriske muligheter at skolen er nødt til å investere i digital teknologi og undervisning for å møte framtida. Problemet er at visjonene ofte blir profetiske og at løsningene ofte blir instrumentelt orientert, med fokus på «verktøy» eller IKT-planer.

Det skeptiske synet er utbredt blant lærerstanden og blant lærerutdannere og ble også nylig representert ved den ellers fornuftige Svein Sjøberg i Klassekampen 22. november. Her konkluderer han med at det viktigste med IKT-undervisning er at elevene lærer seg å forholde seg kritisk til informasjonen de får på nettet og at de lærer seg folkeskikk (nettvett). Vi må i så fall tro at han mener at det å lære om ny teknologi og dens konsekvenser og muligheter ikke skal være noe som kommer alle til gode, men at det skal overlates til foreldre eller initiativ som for eksempel «Lær kidsa koding».

Selv vil jeg betegne meg som en kjølig optimist. Jeg er av den oppfatning at skolen kan vinne på å bruke teknologi i ulike læringssituasjoner, selv om det selvsagt også er mange problemer. Jeg har lenge vært enig med optimistene i at norsk skole trenger mer enn kritisk tenkning og nettvett, fordi våre barn skal arve et stadig mer komplekst og teknologisk samfunn, og fordi jordas utfordringer med hensyn til klima og ressursfordeling krever mye bedre teknologiske løsninger enn de vi har i dag.

I løpet av det siste året har det imidlertid blitt klart for meg at teknologiundervisning er viktig av en annen grunn, nemlig å tilby et alternativ og bremse elitene og aktørene som i dag bruker de nye medieteknologiene i sin favør.

I løpet av ti år har den nye teknologien bidratt til å endre mediesamfunnet betydelig. Digitale teknologier har i mye større grad blitt mobile, og sosiale medier er godt utbredt. Folk bruker stadig mer tid på digitale og sosiale medier, og det er lett å forklare hvorfor: Digitale og sosiale medier tilbyr informasjon, invitasjoner, underholdning, oppdateringer, avbrekk, anerkjennelse og fellesskap. Konsekvensene for andre medieaktører har vært mindre positiv: Tabloidene og sladrepressen har opplevd en betydelig nedgang i antall lesere/seere, det samme har mange av de tradisjonelle riksavisene og aktualitetsprogrammene. Teknologiprodusentene og noen få store tilbydere stikker av med profitten.

Et mantra blant tekno-optimistene er at man må sørge for at alle er med – IKT blir satt i sammenheng med fri økonomisk og politisk deltakelse. I realiteten er digitale og sosiale medier langt mer regulerte i dag enn for ti år siden. Både private organisasjoner og myndigheter har i større grad fått anledning til å utnytte private data. Samtidig er selve innholdet i lang større grad skapt av kommersielle og profesjonelle aktører. For ti år siden ble sosiale medier definert som et medium med brukerskapt innhold. Skillet mellom brukergenerert, profesjonelt og kommersielt innhold er imidlertid ikke lenger tydelig, hvis det noen gang var det. Youtube inneholder for eksempel flest videoer skapt av vanlige folk, men over 99 prosent av de mest sette videoene er i dag lagd av kommersielle aktører med en strategi. Det er innholdet som fenger algoritmene og det som treffer en nerve hos mange som gjør at budskapene sprer seg, og algoritmene favoriserer betalte budskap.

Mediebildet er mer uoversiktlig og mer effektivt enn noensinne – dette gjør at det er vanskeligere å skape eget innhold på egne premisser enn det var for ti år siden.

Et annet poeng hos optimistene er at digitale medier står sentralt i å danne elevene til å engasjere seg i demokratiet. Også her ser utviklingen ut til å gå feil vei. I løpet av de siste årene har den digitale offentligheten blitt mer fragmentert – viktige mellomstore offentligheter som riksaviser og aktualitetsprogram har færre lesere/seere, mens det har oppstått langt flere mikrooffentligheter, med ulike referanserammer og forståelser. Resultatet er at de store spørsmålene som demokratiske samfunn trenger å løse i fellesskap – om for eksempel hvem som skal styre en nasjon og hva vi skal investere i for framtida – blir tvunget i bakgrunnen av symbolsaker som vekker følelser og moralsk indignasjon, men som ellers ikke betyr noe som helst: Mulla Krekar, gjerdet på Storskog, hylekoret. Utviklingen tjener først og fremst elitene og høyresida, og det gjelder ikke bare i Norge.

Så hva skal skolen gjøre med dette? Svaret er i hvert fall ikke å lukke øynene og si at dette ikke tilhører skolens oppgave. Vi må innse at den moderne skolen har fått en mer utfordrende danningsoppgave. Det er skolens oppgave å sette teknologien og det nye mediesamfunnet i relasjon til verdien av mangfold, verdien av å inkludere, verdien av å se saker fra ulike vinkler og forstå ulike posisjoner. Vi må sikre at elevene våre lærer hvordan de kan bruke denne teknologien til noe godt – for å skape dialog mellom grupper og generasjoner. Vi må gi dem en mulighet til å løse de problemene vi ikke klarte å løse selv.

førsteamanuensis i pedagogikk ved FLT, NTNU jan.f.haugseth@ntnu.no

Artikkelen er oppdatert: 2. januar 2017 kl. 13.44