Lørdag 15. oktober 2016
Tett på: Ivo de Figueiredo plasserer seg selv i egen families fotspor, men bidrar samtidig til flere debatter. Foto: Ingeborg Lindseth
En fremmed
Slekt: Ivo de Figueiredo leverer en inntagende fortelling om familie og identitet, i et portrett av faren som han brøt med, 13 år gammel.

Anmeldelse

Med «En fremmed ved mitt bord» utvider Ivo de Figueiredo forståelsen av hva sakprosa kan være på norsk. Beretningen er sterkt personlig, berørende. Boka legger grunnlag for å tenke annerledes, også om ord som identitet, nasjon og folk.

Ivo de Figueiredos fortelling gir en type innsikt man bare får ved tålmodig lytting til noe selvopplevd. Han kombinerer jeg-fortellingens personlige henvendelse med lærd framstilling av historie. Det gjør boka unik.

Den fremmede ved bordet er hans egen far, Xavier de Figueiredo. Etternavnet stammer fra den portugisiske kolonien Goa i India. Goaneserne er indiske katolikker, etter hvert med engelsk som hovedspråk. Via Øst-Afrika sprer familien seg over store deler av verden, også til Telemark, der Ivo (f. 1966) vokser opp med mors familie fra Bamble. Foreldrene blir skilt etter få år.

Boka skildrer problemene faren får ved ankomsten til Europa. I Goa, og i britiske kolonier i Øst-Afrika, der Xavier vokste opp, levde de et beskyttet liv, under en «glassklokke», ikke minst fordi inderne i stor grad holdt seg for seg selv, under skiftende imperier.

Xavier studerer til ingeniør i London på 1950-tallet, der han møter Marit, au pair fra Norge. Etter nøling fra begge sider gifter de seg i Porsgrunn. Ivo de Figueiredo skildrer, med selvpålagte begrensninger, av hensyn til familien, hvordan Xavier reagerer med frustrasjon og vold på den brutale overgangen til Vestens frihet. Som 13-åring bestemmer Ivo seg for å bryte mentalt med faren, selv om de fortsatt treffes sporadisk.

Fakta

Sakprosa

Ivo de Figueiredo

En fremmed ved mitt bord

Aschehoug 2016, 374 sider

«En fremmed ved mitt bord» er et forsøk på å finne ut hvem Ivo brøt med – ved først å oppsøke familiens røtter, dernest faren selv. Metoden er en dagbokaktig beskrivelse av reiser til områdene rundt Zanzibar og Nairobi i Øst-Afrika, og til Spania, der faren, som seinere har fått demens, befinner seg blant solhungrige skandinaver. Til slutt reiser Ivo til Goa, til slektens opphav. Rekkefølgen er ikke tilfeldig, den gir boka elementer av spenningsroman, med noen litt for åpenbart plot-drivende cliffhangere. Men, som i møte med den ikke helt ulike «Havboka» av Morten Strøksnes, stiller jeg meg ikke til doms over verker som vil ha med leserne til bunns i et emne.

Ivo de Figueiredo er utdannet historiker, med en rekke prisbelønte og kritikerroste bøker bak seg, for eksempel «Fri mann», om advokaten Johan B. Hjort, og en omfattende Ibsen-biografi. «En fremmed ved mitt bord» er åpenbart skrevet for å prøve ut grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen «familiefortelling» også antyder. Like tydelig er intensjonen om å provosere fram nye tanker om identitet og migrasjon. Utfordringene knyttet til innvandring er mer komplekse enn man kan få inntrykk av i europeisk debatt. For tida strander den ofte ved spørsmålet om å være for eller mot islam.

I Norge tilhører de fleste fremdeles en kirke som på verdensbasis teller ca. 70 millioner mennesker, kalt lutheranere. Muslimer, katolikker og hinduer teller hver for seg over én milliard mennesker, etter vanlige mål. «En fremmed ved mitt bord» viser hvordan menneskets identitet er atskillig mer sammensatt enn en fasttømret, abstrakt idé om religion. Boka oppnår dette ved å operere med et gjennomført subjektivt perspektiv, hvor jeg-fortelleren Ivo plasserer seg selv, kroppslig sansende, i landskapene hvor familien har levd. Partier nærmer seg fiksjon, for eksempel der han setter sine forfedre i scene, og selv deltar som observatør i scenene. Fortelleren som historiker sprenger imidlertid med god margin fiksjonens rammer, ved å gi imponerende tjukke beskrivelser av fortid. Boka trekker tråder forbi familiens liv i Øst-Afrika til Vasco da Gama og opprettelsen av portugisiske kolonier i Asia på 1500-tallet.

De katolske goaneserne forteller om seg selv at de nedstammer fra brahminer, en hinduisk prestekaste av høyeste rang. Boka går mytene etter i sømmene, også ved hjelp av noe man med et smil kunne kalle tvilsomme teknikker i en nøktern sakprosabok: Ivo lever seg altså så sterkt inn i forfedrenes liv at han hører og ser hva som skjer før han selv blir født.

Boka er detaljert, og noen passasjer virker for lange, for eksempel om farmor Herminia og hennes barn, der anonymisering av navn kan gjøre det vanskelig å holde oversikten. Men som helhet er boka overbevisende godt fortalt, og de personlige grepene fungerer godt, tross den høye risikoen de er forbundet med.

Ved lesning av Ivo de Figueiredos tidligere bøker, også «Mysteriet Ingeborg Køber», har jeg av og til reagert på hans gammelmodige språk, med høytidelige vendinger og tilløp til overdreven patos. Et av samtidas mest betydelige norske forfatterskap må være preget av at opphavsmannen til tider har forlest seg på eldre litteratur, har jeg tenkt. «En fremmed ved mitt bord» åpner for andre tolkninger. I møte med farmorens stemme i lyd- og videoopptak gjenkjenner Ivo noe som fører assosiasjonene hans lenger bakover i historien, via katolsk tro og helgenene (også godt skildret!), til familiens selvforståelse, bakgrunnen hos brahminene:

[…] stemmen [er] lengtende og sentimental, båret av en teatral lidenskap jeg gjenkjenner hos flere av tantene og onklene mine (og ja, jeg er nok ikke fri for den, jeg heller).

Å lese denne boka innebærer å få et nytt blikk på forfatteren Ivo de Figueiredo – og på hvordan vi som nordmenn forholder oss til noe vi kaller «fremmed».

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 10. august 2019
Opprør: Tross dystopiene gir håndboka til Extinction Rebellion håp og kamplyst.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 8. juni 2019
Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.