I tekstene står det om hvor vakker og solrik Paris var denne søndagen. Gjennom Tuileries-hagen gikk det «en varm strøm av mennesker fra alle samfunnslag og nasjonaliteter», skrev amerikaneren William Fetridge. Pariserkommunen hadde vart i over to måneder, og forandringene i byrommet ble stadig tydeligere. Høsten før hadde keiser Napoleon III måttet abdisere som følge av nederlagene i krigen mot Preussen. Gjennom vinteren beleiret prøysserne Paris, byen måtte gjennomleve sult, kulde og ydmykelser. Men nå var det vår: Den borgerorganiserte Nasjonalgarden i Paris hadde mobilisert etter den franske kapitulasjonen i februar, og krevd en ny regjering. I midten av mars hadde den regulære hærledelsen og den konservative franske nasjonalforsamlingen forlatt hovedstaden som følge av uroen. Radikale representanter vant fram ved nyvalget i byen og Paris ble erklært som en selvstyrt kommune. Nå, søndag den 21. mai 1871, var rundt 10.000 mennesker samlet i hagen for en konsert til inntekt for etterlatte av falne kommunarder. Husmødre sto i kø for å komme inn på det forlatte Tuileries-palasset. Håndverkere og småkjøpmenn promenerte i hagen med familiene sine. Fetridge observerte en dame fra borgerskapet i beleven konversasjon med en offiser fra den revolusjonære nasjonalgarden, hun viftet med et lommetørkle for å kjøle seg ned. Støyen fra mengden overdøvet enkelte av opptrinnene på scenen. Men ikke kafésangerinnen Rosa Bordas, kledd i en lang, hvit kjole med et rødt belte. Hun så ut som «en Frihetsgudinne fra arbeiderkvartene», mente William Fetridge. Madame Bordas avsluttet programmet med et tablå: Svøpt i det røde flagget pekte hun mot revolusjonens usynlige fiender utenfor byen – før hun krummet fingrene sammen og viste hvordan parisernes hat ville knuse motstanderne. Publikum eksploderte av begeistring.