Agnar Lirhus’ sjette roman følger to parallelle veier: Den ene – asfaltveien – omhandler bruddet med samboeren, kampen for å tilbringe mest mulig tid med de to døtrene, og tiden som alenepappa. Den andre – skogstien – er fortellerens interesse for naturen, turene i skog og mark, langs fjæra og i båten. Han forsøker å inkludere barna mest mulig i sine oppdagelser av alt som lever og gror, men naturlengselen forblir litt privat, uten at det svekker boka: «I mørket i skogen merker han hvordan dyrene ser på ham.»