Mandag 19. september 2016
På scenen: Morten Lindberg gjør små justeringer på solistmikrofonene. Dirigent Eivind Gullberg Jensen i bakgrunnen.
Treenighet: Plateopptak med produsent Morten Lindberg, dirigent Eivind Gullberg Jensen og komponist Ståle Kleiberg.
Tonemesterne
Undersak

For spesielt interesserte: noen tekniske detaljer

2L-KUBEN:

Lindberg har utviklet et eget oppsett han kaller 2L-kuben. I en kubeformet rigg (om lag én kubikkmeter) over ensemblet, henger 11 mikrofoner. I det nederste horisontale planet henger tre foran, to i midten og to bak (bed layer). I det øverste henger en mikrofon i hvert hjørne (height). Alle disse mikrofonene har en såkalt kulekarakteristikk, som betyr at de fanger opp lyd fra alle kanter. I og med at lyd fra orkester og sangere vil treffe hver enkelt mikrofon til forskjellig tid, vil riktig lytteoppsett gi en opplevelse av lyd i tre dimensjoner. I tillegg benyttes en mikrofon for de aller laveste frekvensene (LFE). Dette er et såkalt 11.1-oppsett. Lindberg har fått spesialbygget egne mikrofoner i tett samarbeid med en dansk produsent.

Mikrofonene Lindberg brukte i kuben til dette opptaket:

7 stk. DPA 4041-S, bed layer

4 stk. DPA 4003, height

1 stk. DPA 4003, LFE

SOLISTMIKROFONENE:

I tillegg til 11.1-oppsettet står et mikrofonpar foran solistene (2 stk. AEA Ribbon N8). Disse har en såkalt åttetallskarakteristikk, det vil si at de fanger opp lyd foran og bak, og minimalt fra sidene. Dette er koherente mikrofoner, som vil si at lyden fra sangerne treffer membranene samtidig. Siden membranene står 90 grader på hverandre og spilles inn i hver sin kanal, får man et stereoperspektiv, et såkalt Blumlein-prinsipp (etter den engelske radaringeniøren Alan Blumlein (1903-1942)). Hovedmikrofonene, det stereoparet som gir stereolyd til folk uten surroundanlegg, henger oppe i kuben. Siden disse henger et stykke fra hverandre og lyd beveger seg relativt sakte, vil avstanden til lydkildene definere hvor de havner i stereobildet.

LASERMÅLER:

Brukes for å dokumentere plassering av mikrofoner, møbler og annet flyttbart materiell, i forhold til gulv og vegger. Også kabling og alt teknisk utstyr dokumenteres i detalj, helt ned på serienummer, i tilfelle det oppstår behov for å rekonstruere det hele.

Lagspill: Innspilling av Ståle Kleibergs «Mass for Modern Man» i Olavshallen, med Trondheim symfoniorkester, baryton Johannes Weisser og sopran Mari Eriksmoen. Den såkalte 2L-kuben henger midt over ensemblet.
Kontrollrommet: Komponist Ståle Kleiberg, produsent Morten Lindberg og lydtekniker Beatrice Johannessen.
Djevelen er i detaljene: Mens kor og orkester øver, finlytter produsent Morten Lindberg og sjekker plasseringen av 2L-kuben.
De siste ti årene er Morten Lindbergs plateproduksjoner nominert til Grammy 23 ganger. En av hemmelighetene er å knipe sammen øynene og myse litt.

Plateinnspilling

– Fram til fire er vi dekket, men takt fem og seks spriker. Det er lavere stemmer som blir hengende etter. Eller kanskje det er toppen som er for aktiv, Eivind?

Vi er i et øvingsrom i kulturlokalitetene Olavskvartalet i Trondheim, der Ståle Kleibergs «Mass for Modern Man» spilles inn av Trondheim Symfoniorkester, solister og kor. Eivind Gullberg Jensen er dirigent, og produsenten for det hele er Morten Lindberg – som akkurat nå snakker i mikrofonen foran seg på bordet:

– Fram til takt fem var det musikalsk og samlet. Om vi får på plass den siste resten av intonasjon, så er vi der. Værsågod, sier han, og orkesteret høres igjennom tre par høretelefoner.

Lindberg er flankert av komponist Ståle Kleiberg og lydtekniker Beatrice Johannessen. De er omkranset av tilfeldig plasserte notestativ, et flygel, en tom cellokasse og flere kofferter tilhørende produksjonsselskapet Lindberg Lyd. Det minner mest om et halvtomt lager, men så er det heller ikke den visuelle estetikken som står i fokus.

Partituret til messen ligger inne på nettbrettet Lindberg har foran seg på bordet. Han gjør notater, skroller og gjør nye notater i dyp konsentrasjon, mens komponisten Kleiberg følger med i sitt partitur – på papir. I verket hans, som ble urframført under Olavsfestdagene i Trondheim i 2015, framfører koret de klassiske messeleddenes bekjennelse av tro på en allmektig Gud, menneskets arvesynd og avhengighet av Jesus Kristus som Guds offerlam for evighetens frelse, mens to solister i kontrast synger om hjelpeløshet og mangel på eksistensiell mening. (Vend blikket bort fra meg; la meg være i fred. Mine knuste lemmer kan ikke huske hvordan det er å juble. Der er ingen sang. Ikke si at jeg må leve videre. Dette er dødsskyggens dal. Jeg vil sove nå.)

Fakta

Morten Lindberg:

• Lydtekniker og musikkprodusent, født 1970. Startet produksjonsselskapet Lindberg Lyd i 1992 og plateselskapet 2L i 2001.

• Produksjonene hans er nominert til Grammy 23 ganger.

Ståle Kleiberg:

• Komponist og NTNU-professor, født 1958.

• Har skrevet verker siden 1980-tallet, som er Grammy-nominert to ganger.

Eivind Gullberg Jensen:

• Dirigent (født 1972), utdannet i Trondheim, Stockholm og Wien.

• Har dirigert en rekke av de største europeiske orkestrene, og var fra 2009 sjefdirigent for NDR Radiophilharmonie Hannover.

Nytt opptak, takt fire til seks unnagjøres.

– Supert, så må vi få akkordene reine i takt syv.

Orkesteret spiller sakte én og én akkord, mens dirigent Jensen instruerer finjustering.

Nytt opptak, takt fire til seks.

– Så trekker vi pusten dypt og tar en full versjon fra start.

Nytt opptak, takt en til syv.

Jeg tror det er bra, sier produsenten, og komponist Kleiberg er enig:

– Jeg tror også det.

Men så er Lindberg ikke helt fornøyd likevel:

– Men vi trenger overgangen, Eivind. Kunne vi få fra takt syv?

Nytt opptak fra takt syv, med overgang til sopransolo i takt 15.

I løpet av de tjue minuttene jeg har vært til stede er om lag ti sekunder spilt inn. Metoden: Spill inn en hel sekvens og lapp deretter sammen det som må repareres. Det minner om hvordan man i animasjonsfilm setter sammen ett og ett bilde.

Tidligere har to av Ståle Kleibergs verker blitt spilt inn med Morten Lindberg som produsent, og gitt ut på hans plateselskap 2L. Det var med «Treble and Bass» i 2009, og «David and Bathsheba» i 2013. Begge utgivelsene ble Grammy-nominert – men ikke priset. En opplevelse Morten Lindberg ikke er ukjent med: Siden 2006 har han produsert 23 utgivelser som har blitt Grammy-nominert; 16 av disse er personlige nominasjoner i klassene «Best Engineered Album», «Best Surround Sound Album» og «Producer of the Year». På spørsmål om den manglende prisen, svarer Lindberg slik:

– Etter hvert har det jo også blitt en sport å se om man kan sette nye rekorder; hvor mange nominasjoner er det mulig å skape uten å vinne?

Kanskje mønsteret brytes med denne innspillingen, når Lindberg for første gang jobber med dirigenten Eivind Gullberg Jensen?

This is the valley as dark as death. Sopransolist Mari Eriksmoen står foran en stereomikrofon (med et såkalt Blumlein-prinsipp – se undersak neste side). Dette er et av de eldste stereooppsettene og står en snau meter unna solisten. Lindberg gir en beskjed:

– Intonasjonen i takt 65. Den d-en. Det tar litt tid før den setter seg der den skal. Og starten på takt 61 er ... uaggressiv. Men det meste er veldig reint her, det er bare småting. Et lite spørsmål, Mari, to før «Cæsar»: Hvordan uttaler du ordet «treacherous»?

Solist, komponist, dirigent og produsent forsøker å diskutere seg frem til riktig versjon, før en engelskspråklig musiker hjelper til med finpuss.

Nytt opptak.

– Vi får masse fint her! Dette var kjempebra! Og nydelig uttale av det ordet vi ikke skal si høyt her inne, kommer det fra Lindberg – som jager solistene videre.

– Det vi trenger nå er 61 og noen takter utover. I 62, tredje og fjerde slaget, fiolin, det var grisesurt. Rett og slett.

Nytt opptak.

– Dette er akseptabelt, men ikke genialt.

Pause.

I hierarkiet som preger musikalske fremføringer som denne er dirigent og produsent på topp, og i dette tilfellet; også komponist. Som et kunstnerisk, trehodet – og vennlig – troll. Kanskje det kan kalles en treenighet, sjangeren tatt i betraktning? På et vis utfyller de hverandre.

Etter dagens dont setter jeg meg ned med treenigheten. Det er tid for kveldsmat og -prat.

– Kan dere si litt om prosessen fra urframføringen og fram til nå, der alle tre er involvert?

Eivind Gullberg Jensen: Vi korresponderer skriftlig om førsteinntrykk.

Morten Lindberg: Jeg husker ikke helt når vi møttes første gang. Men allerede på 90-tallet møtte jeg din musikk (henvendt til Kleiberg), og en tillit begynte å smyge seg inn. Så når Ståle tar kontakt og sier han har noe som kunne egne seg å spille inn, da er det bare å finne tid.

Ståle Kleiberg: Dette måtte jo spilles inn i Trondheim, siden det er snakk om et helt kor og orkester, og da er det ikke så mange andre aktuelle steder enn Olavshallen.

ML: Det er også snakk om balanse mellom ideelle akustiske forhold og arbeidsro. Nå fikk vi Olavshallen til disposisjon hele døgnet i disse tre dagene, og det var utslagsgivende i dette prosjektet. Men i perioden mellom et partitur og et opptak må alt visualiseres. Derfor tegner jeg et skjema over hvordan dette skal se ut rent fysisk, med hvordan musikerne distribueres rundt lytteren. I dette verket er det noen typiske karaktertrekk. De fire stemmene i koret har noe sammenfallende med forskjellige stemmer i orkesteret. Derfor har jeg flettet koret inn mellom strykergruppene. Sopranene sitter mellom førstefiolinene, altene mellom andrefiolinene, tenorene mellom bratsjen og bassene mellom cello og kontrabass. Så sender jeg tegningen ut til disse to og spør om det henger på greip.

– Hvordan kom du fram til dette oppsettet?

ML: Det er en større tilhørighet mellom de forskjellige korstemmene og orkestergruppene enn mellom solistene og orkesteret. Solistene er friere i helheten. Derfor er de plassert midt i.

EGJ: På en konsert ville solistene stått på siden, og koret bak orkesteret.

ML: Dette definerer noe av forskjellen på konsert og opptak. På en konsert må det være en bestemt retning på det en leverer, for at det skal nå ut til publikum, mens i et opptak kan vi tillate oss å ikke bry oss om et publikum og en sal. Vi kan idealisere og ha én lytter, og levere alt til den ene mottakeren.

For best mulig å sette ideallytteren i sentrum, der vedkommende sitter i sin stue og nyter surround, har 2L plassert den såkalte 2L-kuben rett over orkesteret. Lytteren skal få en best mulig lytteopplevelse, enten i gammeldags stereo eller en variant av surround og sågar 3D. Ja, 3D! (Mer om dette i undersaken.)

Men også det kunstneriske er en viktig faktor, også for Lindberg.

SK: Det er uendelig mange tolkningsvalg en kan gjøre. Det er veldig stimulerende å jobbe med deg, Morten, for du har en god oversikt og et godt blikk på detaljene, i tillegg til et nytt blikk på mitt verk.

EGJ: De fleste komponistene en jobber med er jo døde, så det er en ressurs å ha komponisten her. Samtidig kan det bli passiviserende, at en ikke tør å ta grep som komponisten kanskje ikke liker. Men der har jeg nok blitt mer vågal med alderen. Musikken må bli tolket. Ikke reprodusert som et dokument, da mister den liv.

ML: Vi ser ofte at en tilstedeværende komponist kan frata utøverne ansvaret for å tolke. Der føler jeg at Ståles vesen og måte å være på er veldig takknemlig. Det meste av musikken har rom for fortolkning, men noe musikk er begrenset enten av komponisters distanserte tilstedeværelse og fare for reprimande eller et miljøs selvpålagte kustus.

EGJ. La oss si at du som utlending gjør Grieg i Bergen, da vil du kanskje legge noen begrensninger på deg selv.

ML: Så har du sånne som Ståle, som tydelig formidler en overlevering og sier at «Her er verket, nå skal du ta det videre.» Samtidig som han er til stede som en kilde.

SK: Det er viktig for meg at det er tolkningsrom. Av og til kan en høre at noen mener verket er partituret. Men om partituret til Beethovens femte ble fjernet fra jordens overflate, ville musikken likevel være der. Partituret er bare en representasjon av verket. Det er lyden som er verket.

– Noen komponister har kanskje en større eiertrang enn andre til sine verk?

SK: Det kan sikkert stemme. Men musikk må jo være tolkbar. Om en komponist mener det kun kan gjøres på én måte, blir det flatt. Om en sammenlikner med skuespill, kan en forfatter ha beskrevet scenografien i detalj, men en grønn lampeskjerm kan ha forskjellig valør fra leser til leser.

ML: Jeg tror jeg har en annen tilnærming enn Eivind, for jeg har ikke den musikalske detaljkunnskapen som disse to herrene. Jeg har en slags hybridutdanning, litt musikk og litt teknikk. Formelt sett er jeg elektriker, men jeg jobber ganske visuelt ut fra notene i partituret. Jeg forsøker å se det visuelle i partituret. Trikset er å knipe igjen øya og myse litt, så en ikke går seg bort i alle de strenge strekene og prikkene. Da ser jeg noen dynamiske, harmoniske og klanglige former, og jeg ser klanger som står mot hverandre og kontrasterer. Jeg prøver å oversette det jeg ser til en slags lydskulptur. Det er en litt mysende prosess. Jeg kan analysere harmonisk også, men da går jeg meg vill.

EGJ: Som en slags grafisk analyse, mens jeg jobber med harmonisk analyse.

SK (til ML): Men du har jo stor detaljkunnskap om partituret også.

– Jeg ser for meg en kime til konflikt her, mellom komponist og dirigent som har sine tanker om fortolkning, og produsent i sluttleddet som skal forene disse to – eller ikke. Kan det hende du som produsent føler du stikker hendene i et vepsebol?

ML: Jeg føler jeg jobber i en definert rolle. Som å prøve å få ting til å komme i hop. Begrepet produsent bringer fram en del forestillinger. For eksempel den tyske tonmeisteren (en produsent som innehar mengder av både teknisk og musikalsk kompetanse, journ.anm.). Mitt utgangspunkt er at jeg ikke utfører et arbeid der og da. Dette kommer fra Ståles hode, og er ikke helt ufarget i forhold til hva han har tenkt og hva han hører. Og Eivind utfører et arbeid som er ganske fysisk, som til en viss grad reduserer muligheten for å lytte, fordi du også tilfører energi. Derfor kan det bli vanskelig å skille mellom energien som er brukt til å lytte og arbeidet som er utført.

EGJ: Ja, det er fysisk, men selv om min jobb også er å lytte, hører jeg et annet resultat om jeg ikke beveger meg.

Herfra fortsetter samtalen uten dirigenten. Han skal forberede morgendagen og «få ‘Gloria’ i boks», som han sier. De to andre fortsetter høyttenkningen rundt organisasjonskartet.

ML: Jeg er her mer som en rådgiver. Jeg prøver å ikke ha en forestilling om hva resultatet skal bli, men forsøker å motta og være lytter til det de to andre gjør og lage en sammenstilling av det. Min rolle er primært å ta det som skjer i øyeblikket og forsøke å skimte hvordan det vil se ut i et større bilde etterpå. Det ene handler om hvorvidt det de gjør er reint eller ikke. Det andre er å skimte det store bildet, og sette sammen den intensiteten som er der og da.

– Og da snakker vi om kunstnerisk fortolkning?

SK: Morten er definitivt del av det kunstneriske teamet.

– Det høres ut som Lindberg ikke definerer seg som det selv?

ML: Det er en hårfin balansegang. Om jeg tråkker over, om Eivind opplever at jeg forteller ham hva han skal gjøre, da har jeg driti meg ut. Da er tilliten borte.

SK: Men du bidrar jo til å forme klang, du også.

ML: Ja, men det er som lytter.

– Men er det ikke et spørsmål om tolkning når du plasserer musikerne som du gjør?

ML: Ja, det er jo et grep.

SK: Det jeg tror er en fellesnevner for oss tre, er at musikk er noe man skaper sammen. Det er ikke snakk om at det ikke må kompromisses med min idé. En komponist er fullstendig avhengig av utøverne. En utøver skal ikke forholde seg til en komposisjon som kveg.

ML: I denne prosessen blir det objektive subjektivt. En objektiv faktor kan være at en bestemt akkord ikke er rein. Det er ikke noe å diskutere. Men er det viktig? Noen steder kan det være det, andre steder ikke.

– Ser du på deg selv som kunstner eller tekniker, Lindberg?

ML (ler): Hva er en kunstner? Dette er en bransje der ingen blir rike. Ikke i denne delen av bransjen i alle fall. Så det er andre ting som gjør at vi står opp om morgenen og går løs på neste prosjekt, og det påfølgende. Det handler blant annet om å få være med på å skape noe som ikke har eksistert før.

– Kleiberg kaller seg kunstner uten å blunke. Er det beskjedenhet eller koketteri som gjør at du ikke gjør det?

ML: Det er noen avgrensinger i det jeg gjør. Hos Ståle oppstår noe fra ingenting, mens jeg er ganske dårlig på å bare lage noe fra ingenting, materialisere et verk. Men jeg tror jeg er god på å sette sammen ting som skjer og deretter hjelpe det til å blomstre ytterligere. Samtidig er jeg ikke en tekniker på gjennomføringsbasis.

Første innspillingsdag er over. Alt ser bra ut. Det blir natt og morgen andre dag. Lindberg gjør noen bitte små justeringer på mikrofonen til kontrabassen før neste opptak begynner, mens strykerne finstemmer. Solistene er byttet ut med kor. Det klassiske oppsettet, det du så om du var på konserten her i fjor, er orkester og kor bak hverandre, med solistene foran. Nå er koret plassert mellom første og andre orkesterrad, altså mellom strykere og blåsere.

– Da hører vel ikke korstemmene hverandre?

ML: Nei, ikke på samme måten som de er vant til. De hører ikke hverandre i koret, men de hører sine respektive instrumentalgrupper.

Bassgruppas «Gloria»- og «et interra pax»-innsatser begynner med samme oppadstigende intervall. En liten ters, også kalt mollters. Merkelig nok et vanskelig intervall, selv for profesjonelle sangere.

ML: Vi tar ett opptak til. Vi må bare få med oss en sånn intens konsentrasjon.

De spiller igjennom hele den lavmælte «Gloria»-satsen, finpusser intonasjon i koret og orkesteret, gjør det samme igjen, denne gangen i opptak. Så finpuss. Fem takter. Tre takter. Åtte takter. Innimellom kommenterer treenigheten hva som var bra og hva som kan endres. De forsøker å sette ord på hvordan de ønsker det skal høres ut. Hvilken opplevelse du som lytter skal få etter at denne musikken er lagt på boks, bearbeidet og ferdigstilt gjennom moderne elektronikk, før den er klar for distribusjon og endelig kan avspilles i din stue.

De forsøker å sette ord på hva du skal oppleve når høyttalerne dine setter luften i stua di i bevegelse og produserer lydbølgene som treffer dine trommehinner, beveger seg gjennom hammerne, amboltene og stigbøylene før sneglehusene dine omdanner dem til bitte små elektroniske impulser som fyker rundt i hjernen din og i sin tur produserer hormoner. Kanskje du blir redd. Kanskje glad. Kanskje blir du rørt. Alt takket være samarbeidet disse augustdagene 2016 i Olavshallen, mellom 31 musikere, 16 korister, to solister, tre kunstnere og en tekniker.

ML: Det låter kjempevakkert av dere, folkens. Generelt vil jeg oppfordre spesielt bassene til et høyere bevissthetsnivå i forhold til intonasjon. Og Eivind, i takt 13 gjør dere et lite hold. Det fungerer veldig presist og fint i den takten, men det setter dere litt ut rytmisk i takten etter.

EGJ: Ja, det skal vi fikse.

ML: Og fire før «Birger» ønsker jeg en mer homogen klang i E-en på toppen der.

Nytt opptak.

ML: Kan vi ta en til? I de to siste taktene i koret er det noen som går en antydning for langt i vibratoen. Gjør det dannet. Så har jeg ett spørsmål til, til Ståle. De fire første taktene fra «C», vil du ha det så ... ehh, mmm ... vertikalt? Så gruppert, takt, for takt, for takt?

SK: Jeg reagerte ikke på det nå, men jeg skjønner hvor du vil.

ML: Det låter veldig fint, jeg bare lurer på om en skulle hatt en litt lengre siktlinje.

Nytt opptak.

ML: Det er en så fantastisk åpning dette, Eivind, at hvis vi skulle gjøre én siste takning måtte det være fordi at nå opplever jeg ting som litt vel kontrollert, mens det kanskje skal være mer sart. Så om en senker skuldrene og åpner brystkassa litt, så det er en slags luft over det ... spesielt i første takt i «A» hos bassene, at det bare kommer et ahhh ... mykt og vakkert. Så tenker jeg på klangfargen hos bassene. Første halvannen takten i «D». Kunne den vært litt mindre mannskor og litt mer blandakorklang? Om dere skjønner forskjellen?

Og nytt opptak.

Det er ikke så lett å verbalisere lyd. Å finjustere språket for å tilpasse et anslag på en fiolin, for å beskrive en klang eller en stillhet for den saks skyld. Har du prøvd? Jeg lurer på om dette kan være en del av Lindbergs hemmelighet.

– Det er ingen hemmelighet, begynner han.

– Det er summen av alt vi snakket om i går, som skaper ... som treffer. Det vi kanskje gjør annerledes enn andre, er at vi ikke definerer produktet og målet som noe vi fyller med verktøy for å lage. Det ligger noen grunnleggende kvaliteter ved et prosjekt, så legger vi inn alt vi snakket om i går, og da blir det til et eller annet som vi ikke vet hva er når vi starter.

– Du produserer mye religiøs musikk. Har du en religiøs tro selv?

– Ikke i tradisjonell organisert form.

– Så du går ikke i kirka?

– Altså, jeg tilbringer paradoksalt nok det meste av livet mitt i kirker, men jeg faller ikke inn under noen organisert tro.

– Hva tenker du om religion i det du er med på å formidle, hva legger du vekt på selv?

– For meg handler det om det sakrale – som i åndelig – ikke det religiøse. Jeg er ute etter en opplevelse som gjør noe med deg emosjonelt og åndelig. I religionen og historien til religionen ligger det noen forutsetninger som danner grunnlaget for de opplevelsene. Den religiøse kulturen, kirkebyggene ... Vi har nøkler og alarmkode til Nidarosdomen, og ofte går vi inn i det rommet midt på natta; sitter der og kjenner på den roen som ligger i et sånt bygg. Det er en avskjerming fra samfunnet som er helt nødvendig for oss i dag, med det vanvittige tempoet som er rundt oss. Disse rommene har noe annet ved seg. For meg er det religion.

thb@klassekampen.no

Innspillingen av «Mass for Modern Man» er ventet å foreligge i løpet av vinteren 2017.

Artikkelen er oppdatert: 20. september 2016 kl. 08.50
Mandag 10. desember 2018
Syv kvelder med Bob Dylan i New York, tretti år etter at hans fortsatt pågående Never Ending Tour startet. Vi var der.
Mandag 3. desember 2018
Vi dro hjem til Prøysens vei for å snakke med Stig fra Hamar om hvem eller hva Unge Ferrari er – og om hvem av de to som albumdebuterte forrige uke.
Mandag 29. oktober 2018
ALBUMRobyn«Honey»Konichiwa/Universal HHHHHJMan er vant til å sitte igjen med en solid klump i halsen etter en ny...
Mandag 22. oktober 2018
Ut av det blå kom DumDum Boys med sitt nye album på fredag. Det er også blitt noe av det skarpeste og mest fengende bandet har gjort på lang tid.
Mandag 15. oktober 2018
AlbumHanna Paulsberg Concept + Magnus Broo«Daughter of the Sun»Odin/MusikkoperatøreneHHHHHJDa jeg intervjuet den legendariske...