Lørdag 17. september 2016
Komplekst: I «Arv og miljø» viderefører Vigdis Hjort de gode relasjonsbeskrivelsene. Foto: Klaudia Lech
Meningens lys
Solid: Hjorths forfatterskap vil bli stående som referanseverk for å forstå relasjoner mellom mennesker omkring årtusenskiftet.

Anmeldelse

«Arv og miljø» er blant de beste bøkene Vigdis Hjorth har utgitt. Romanens litterære intensitet kan måle seg med «Om bare» (2001), dens sosiale og psykologiske dybdeboring med «Snakk til meg» (2010). Hjorths forfatterskap vil bli stående som referanseverk for å forstå nære relasjoner mellom mennesker omkring årtusenskiftet.

Fortelleren, Bergljot, ble rundt fem års alder utsatt for seksuelle overgrep av faren. Først etter at hun er fylt femti kommer historien helt til overflaten. Foreldrene vil fordele to hytter på Hvaler som forskudd på arv, men holder Bergljot og broren Bård utenfor. To yngre søstre, Astrid og Åsa, får hver sin. Den samlede arven skal likevel fordeles rettferdig, ved hjelp av takst. Men hvordan kan noe bli rett når utgangspunktet er galt?

Hvorfor er det naturlig at de yngre søstrene får hyttene, mens Bård og Bergljot blir avspist med en mindre sum hver? Romanen starter fem måneder etter at faren er død. Striden om hyttene har pågått en tid, og Bergljot har valgt Bårds side i konflikten, mot de yngre søstrene.

Under hyttestriden ligger noe viktigere: ulike, innbyrdes uforenlige historier om familien. Faren og moren ønsker å holde en «normal» fasade. De aksepterer ikke Bergljots først spede, senere sterkere fortelling om overgrepene. «Arv og miljø» avslører Bergljots historie bit for bit – innover i hennes eget sinn, utover i relasjonene til familiemedlemmene, også hennes egne tre barn. Bortsett fra hos dem, og hos Bård, møter hun enten aggresjon eller likegyldighet. Skildringene av Bergljots innestengte frustrasjon og raseri over ikke å bli hørt, er blant romanens sterkeste.

Fakta

roman

Vigdis Hjorth

Arv og miljø

Cappelen Damm 2016, 352 sider

Med gode beretninger på små flater – av og til bare noen få setninger på siden – skaper romanen et stort, komplekst bilde av en familie og verden omkring. «Arv og miljø» viser hvordan striden står i Bergljot selv. Lignende skikkelser i Vigdis Hjorths forfatterskap danner klangbunn, særlig Hulda Kråkefjær i «Tredje person entall» (2008). Også i den romanen nevnes seksuelle overgrep, begått av en guttegjeng. Mange elementer i «Tredje person entall» ligner årets roman, helt ned til morens absurde beskyldninger om at hovedpersonen tilbyr egne ungdommer ecstasy på hytta. Familietemaer som ikke virket tilstrekkelig utviklet den gangen, orkestreres nå i full bredde. «Arv og miljø» har en fragmentert, avansert fortellerstil, som tillater en gradvis avsløring, kombinert med friere bevegelse mellom romanens ulike plan i rom og tid.

Særlig inntrykksfullt er Bergljots forhold til Astrid og til moren. Astrid er den mest aktive og utadvendte av de to yngre søstrene, en anerkjent ekspert på menneskerettigheter. Hun inntar rollen som fredsmekler i familiens konflikter, uten å lykkes. Moren, på sin side, virker innelåst i en passiv-aggressiv selvrettferdighet. Som mange kvinner på 1950-tallet fikk hun ikke egen utdanning, arbeid eller økonomisk uavhengighet. Morens blikk på Bergljot nærmer seg farens, men hun utøver makt ved å spille på egen avmakt. Kompleksiteten i Bergljots forhold til Astrid og til moren forsterkes av at alle tre vil bemektige seg retten til å fortelle familiehistorien.

Mange i Bergljots generasjon har hørt foreldres megetsigende «det er ikke rart det er krig i verden …» når barn krangler. Romanen bruker slike munnhell til å sette historien i relieff, særlig gjennom skildringene av hennes vennskap med Klara og Bo. Vennene fungerer som viktige sidestemmer og korrektiv til Bergljots opplevelse av å gå fortapt i familien.

Forholdsvis tydelig skinner referansene til Vigdis Hjorths og andre forfatteres offentlige engasjement i Balkan-krigene igjennom. Forfatteren (og fortelleren i flere bøker, også denne) flykter til kysten ved Adriaterhavet for å finne fred for familien, eller offentligheten. Men slike paralleller, både til verdenskonflikter og til forfatterens liv, virker ikke anstrengte, de øker overskuddet av betydning, og angir en retning mot «meningens lys», som Vigdis Hjorth sa i samtale med Kaja Schjerven Mollerin (Bokmagasinet 9. september). «Arv og miljø» inneholder et vell av gode setninger og tankevekkende lyssettinger av familien.

Finnes det så ingenting å kritisere eller utdype? Jo, tidligere innvendinger mot Hjorths sitatpraksis i romaner har gjort at hun bak i boka tilskriver Søren Kierkegaard idealet om «å være som liljen på marken og fuglen i lufta». Men uttrykket går i alle fall et par tusen år tilbake, til Bergprekenen i Bibelen. Slike noter er med andre ord ofte overflødige. I alle fall bør de være frivillige.

Et av Bergljots utbrudd gir anledning til utdyping: «Filosofer, hvor er dere i nødens stund?». Hun kunne referert til Theodor W. Adorno. Et par setninger i hans «Minima Moralia» (1951) har for meg ofte virket som selve oppsummeringen av paradokser i moderne familier (noe Adorno reflekterer over andre steder i boka): «Det finnes ikke noe riktig liv i det falske». Og: «Den nesten uløselige oppgaven består i å la verken andres makt eller ens egen avmakt gjøre en dum.» Begge setningene står utenpå den tyske Suhrkamp-utgaven. De faller en i øynene hver gang man griper til boka.

Et riktig liv, i absolutt forstand, finnes ikke. Men jeg kan vanskelig tenke meg bedre lykter enn Vigdis Hjorths romaner, hvis man leter.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 18. september 2016 kl. 12.30
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 10. august 2019
Opprør: Tross dystopiene gir håndboka til Extinction Rebellion håp og kamplyst.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 8. juni 2019
Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.