Klassekampen.no
Mandag 12. september 2016
Ta meg med: Scenografien i «La deg være», som lar gulvet og veggen gå i ett, minner om bølgen som kommer til å skylle dem alle vekk. Foran: Hanne Skille Reitan. Bak fra venstre: Andrine Sæther, Tone Mostraum, Olav Waastad og Glenn André Kaada. Foto: Marte Garmann, Nationaltheatret
Arne Lygres «La deg være» er et så sterkt samtidsportrett at du ikke er helt den samme etterpå.
Hold rundt meg!
Lysende iscene­settelse av et opp­rivende stykke.

«La deg være»

Nationaltheatret, Amfiscenen, 9. september

Av: Arne Lygre.

Regi: Johannes Holmen Dahl.

Scenografi: Rebecca Ringst.

Med: Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad.

anmeldelse

Arne Lygre har lenge blitt regnet som en av våre fremste dramatikere. Likevel kjennes urpremieren på «La deg være» som et gjennombrudd, i hvert fall på scenen. Det er utvilsomt den beste oppsetningen jeg har sett av Lygre i Norge.

Johannes Holmen Dahl lar ingenting stille seg mellom teksten og oss. Der mange har en tendens til å over-regissere stykkene til Arne Lygre, preges denne oppsetningen av lydhørhet og presisjon. Men «La deg være» er kanskje Lygres beste stykke.

Hovedpersonen heter ifølge rollefortegnelsen kort og godt Menneske. Men hun er paradoksalt nok ikke en hovedrolle. Rollebetegnelsene Venn, Bekjent, Fremmed og Fiende (Olav Waastad) henviser til posisjoner og relasjoner, hvor det er som Lygre har satt passer­nålen på et tilfeldig punkt. Menneske er den som først gjør entré.

«Vi er gift, sa jeg til ham, det er meg du elsker, sa jeg, gi meg en sjanse, sa jeg.»

Utgangspunktet er altså en utroskapshistorie. Kvinnen (Tone Mostraum) har bedratt mannen sin. Men den uforstilte åpenhjertigheten hun legger for dagen, når hun vedstår at hun «glemte hvor viktig han var for meg, en stund», og at hun ikke ville nekte seg denne opplevelsen, «Nei, det skal jeg ikke», gir stykket et urovekkende anslag.

Tone Mostraum snakker til salen, men også til Venn, Andrine Sæther, som like etterpå kommer opp på scenen. Sæthers rollefigur er ikke bare Mostraums for­trolige, hun er også eks-en til han hun er gift med.

Utroskapsdramaet utvider seg, som ringer i vann, i et stykke hvor Lygre på mesterlig vis får de sosiale rollene og relasjonene til å smelte sammen med karakter­tegningen. Venn er den selvutslettende, klamrende, Bekjent like ustadig som Menneske. Vi forholder oss til andre mer enn til hverandre, som midler heller enn mål.

Tematisk har «La deg være» klare forbindelser til tidligere Lygre-stykker. «Mann uten hensikt» handlet om en rik, men dødssyk mann som betalte andre for å spille rollene som den familien han ikke hadde. I oppsetningen til den franske regissøren Claude Régy kom brutaliteten ved Lygres stykke til uttrykk. Mennesket er det eneste dyret som ikke har noen bestemmelse.

I likhet med «Ingenting av meg», som hadde urpremiere i en glassklar iscenesettelse av Eirik Stubø i Stockholm i fjor, står det en krim-story i sentrum av «La deg være». Der var det et barns død, her er det to dødsfall, som i enda høyere grad har karakter av uaktsomhetsdrap. Eller mord? Ofrene er de to middelaldrende kvinnene, forbryterne noen unge menn. Et slags urbilde for hvilke parametere som gjelder («til å være så gammel, er hun ganske deilig».)

Men forholdet mellom de to kvinnene er også betent. Da Menneske (Mostraum) foreslo at de skulle gå ned på brygga og drikke vin, var det for å slippe å involvere seg i den andres kjærlighetssorg. Andrine Sæthers rollefigur har nemlig truffet en mann, Bekjent (Glenn André Kaada), som har forlatt henne til fordel for en annen. Fremmed (Hanne Skille Reitan) er kattungen i kurven, ung, langbeint og sexy. I likhet med de andre har også Fremmed sin monolog. Den handler om en bror som begikk selvmord.

På dette tidspunkt av handlingen legger Dahl inn et brudd. Skuespillerne ifører seg parykker, trekker nylonstrømper foran ansiktene og danser. Her er det at nakke­hårene reiser seg, og jeg får frysninger nedover leggene. Nylonstrømpene gnir ansiktstrekkene ut, som etter for mye botox, det er som skuespillerne forvandler seg til bondage boogie-dansende utstillingsdukker, i et ansvarsfritt drømmelandskap.

Opptrinnet skaper en flenge i forestillingen, som bryter med den liketilt enkle spillestilen i første del. Men også Lygres tekst tetter seg til, når han konverterer de – nå døde – karakterene Menneske og Venn til «Et annet menneske» og «Venn». Det er den etterlatte mannen og dennes venn. Den kjønnsblinde rollefordoblingen forsterker følelsen av tilfeldig og flytende identitet.

I oppsetningen består scenografien av en lys trekonstruksjon, som lar gulvet og veggen bak gå i ett. Den minner om bølgen som kommer til å skylle dem vekk. I andre del blir historiene mer fragmenterte, relasjonene flyktigere og mer vilkårlige. Men den overgittheten som Arne Lygre gjør til gravitasjonspunkt for stykket, blir hele veien ivaretatt av de fem skue­spillerne. Og gjør det til en usedvanlig berørende fore­stilling.

Skuespillerne gir rollene en gjennomskinnelighet, blant annet gjennom bitte små illusjonsbrudd, som når de ser oss i øynene, eller smiler til salen. Det som fra Lygres side er et så klinisk nærgående samtidsportrett at det gjør vondt, blir så sårbart på scenen at jeg blir fylt av takknemlighet over at det skapes teater som dette. Man er ikke helt den samme etterpå.

teater@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 13.17