Klassekampen.no
Lørdag 27. august 2016
Europa: Verken store filosofer som Platon eller forfattere som Shakespeare tenkte på det europeiske slik vi gjør i dag, sier forfatter Dag Herbjørnsrud.
Synet på verden slik den tegnes opp ved norske universiteter er fortegnet og tendensiøst, mener forfatter:
Angriper Europa-myten
Forfatter Dag Herbjørnsrud er kritisk til forestillingen om det europeiske kulturfellesskapet. I en ny bok argumenterer han for nødvendigheten av å ha et globalt blikk på verden.

bøker

– Forestillingen om at det finnes et europeisk fellesskap er imaginær, sier Dag Herbjørnsrud, idéhistoriker og forfatter.

Fra starten av 00-tallet har det foregått en ideologisk og politisk dreining i Norge hvor begreper om det europeiske og vestlige dominerer stadig større deler av samfunnet, mener Herbjørnsrud.

Mandag lanserer han boka «Globalkunnskap – renessanse for en ny opplysningstid». Her forsøker han å utvikle alternative perspektiver til de rådende tankesystemene han mener preger vår samtid. Et av dem er forestillingen om at Vesten og Europa står i en særstilling i forhold til andre kontinenter og kulturer. En tenkemåte som gjerne blir kalt «eurosentrisme».

– Eurosentrisme er i praksis en ideologi som skaper et forestilt fellesskap basert på mytologiske ideer om kulturell renhet. Ideen om det europeiske fellesskapet er et nytt trekk ved vår tidsånd, sier Herbjørnsrud.

Fakta:

Dag Herbjørnsrud:

• Idéhistoriker, journalist og forfatter, født i 1971.

• Står bak Senter for global og komparativ idéhistorie.

• Har tidligere vært redaktør i avisa Ny Tid.

• Har blant annet gitt ut bøkene «Frykten for Amerika. En europeisk historie» (2003) og «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (2005) i samarbeid med journalist Stian Bromark.

• Er nå aktuell med boka «Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid» på forlaget Scandinavian Academic Press.

Slår sprekker?

For å illustrere sitt poeng peker han på flere faktorer som slår sprekker i den harmoniske europeiske fellesskaps­tanken.

– I den moderne versjonen av det europeiske og vestlige kulturfellesskap vektlegger man ikke alle krigene, motsetningene, kulturskillene og den manglende språklige fellesforståelsen i Europa.

Herbjørnsrud mener derfor at en kulturforståelse som bygger på en overnasjonal organisasjon som EU, vil være villedende og fordummende.

– Historisk sett begynte jo EU-samarbeidet som en kull- og stålunion, og det er jo relativt uproblematisk. Tollfrie soner kan man etablere med hvem som helst. Vanskelighetene startet når man skulle utvide samarbeidet til å bli et kulturelt fellesskap.

Finland og Spania

Herbjørnsrud bruker følgende eksempel på to kulturelle motpoler i Europa.

– Det at Finland og Spania nå skal forstås som å tilhøre samme unike kulturfellesskap fordi de er blitt EU-medlemmer, viser hvor tendensiøst det kan bli. Det er ingen naturlig kulturell forbindelse mellom disse landene, sier Herbjørnsrud som tidligere også har vært redaktør av avisa Ny Tid.

Han viser til at et katolsk land som Spania like gjerne kan sies å være en del av et latinamerikansk fellesskap som en relativt ny finsk kultur.

– Prosjektet med å skape et forestilt og kunstig europeisk fellesskap, på bekostning av andre fellesskap, gjør at kartet ikke lenger passer med terrenget, forklarer forfatteren.

– På hvilken måte kan dette være relevant kunnskap for den politiske venstresida?

– Fordi den viktigste politiske kampen på 00-tallet foregår innenfor det kulturelle området. For eksempel har høyreekstremisten Anders Behring Breivik som hovedprioritet å endre vår forståelse av kulturen og historien. Den nye troen på et europeisk kulturfellesskap som har skutt fart de siste to tiårene passer som hånd i hanske med hans kulturkamp.

– Hvordan kommer den eurosentriske tankegangen til uttrykk helt konkret her i Norge?

– Ved Universitetet i Oslo opprettet man i fjor et studium i «Europeisk kultur». Som en konsekvens av dette ble tradisjonsrike fag som kulturhistorie og idéhistorie lagt ned som selvstendige fag på høyere nivå.

Det mytologiske «Vesten»

Dermed blir også disse fagene innlemmet i et større ideologisk prosjekt, mener Herbjørnsrud.

– Det handler om en politisert tenkemåte hvor den europeiske og vestlige kulturen blir det overordnede.

Han viser til hvordan et fag som allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo tar mål av seg å gi en innføring i «Vestens litteratur fra antikken og fram til i dag».

– Det viktigste blir altså ikke å presentere den beste skjønnlitteraturen eller de viktigste hovedverkene som er skrevet. Det sentrale er at tekstene kommer fra det mytologiske stedet kalt «Vesten», en mental forestilling som ikke finnes på noe verdenskart, sier Herbjørnsrud.

– Slik blir virkelighetsbildene som tegnes opp ved norske universiteter fortegnede og tendensiøse.

Tanken om et stort europeisk fellesskap bryter med den europeiske kulturtradisjonen, slår han fast.

– Verken store filosofer som Platon og Aristoteles, som ikke anså seg selv som europeere, eller sentrale forfattere som Shakespeare og Cervantes tenkte på det europeiske slik vi gjør i dag.

– Hvorfor er det så negativt at vi i Vesten ser på verden med utgangspunkt i vår egen kulturbakgrunn?

– Problemet er at man får en svært tendensiøs og vrengt forståelse av kultur og historie. Man presser dagens politiske verdensbilde nedover ei fortid da språk- og kulturskillene var noen helt andre, sier Herbjørnsrud og legger til:

– De fleste tar for gitt at Aten er demokratiets fødested. Men dersom vi leser en filosof som Aristoteles nærmere, så legger han demokratiets fødsel til det afrikanske kontinentet og den tunisiske byen Kartago.

– Er det ikke en fare for at ditt globale kunnskaps­perspektiv også ender opp i en form for relativisme?

– Jeg argumenterer ikke for noe annet enn de grenseoverskridende kulturperspektivene som rådet i Norge før mellomkrigstida, men om de tas til følge, er en annen sak.

Herbjørnsrud mener videre at norske akademikere mangler et komparativt blikk på verden.

Et slikt komparativt perspektiv står i motsetning til et eurosentrisk blikk på verden og innebærer for eksempel å kunne se paralleller mellom europeisk og kinesisk tenkning.

Derfor har også den kjente filosofen Arne Næss blitt et forbilde for Herbjørnsrud. Spesielt er han opptatt av Næss’ lærebok «Filosofiens historie» fra 1953. Arne Næss bidrar til en mye mer balansert framstilling av vår egen kulturarv og historie, mener Herbjørnsrud.

– I Næss sin framstilling av filosofihistorien var det plass til både indiske, kinesiske og arabiske tenkere.

Dette var også obligatorisk lesing for alle som ville studere ved norske universiteter, påpeker Herbjørnsrud.

– Studentene som tar Ex.phil. i dag, har kun påståtte europeiske tenkere på pensum. Og de presenteres på en politisk måte for å skape et europeisk fellesskap.

dageivindl@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 14. september 2016 kl. 14.37