Klassekampen.no
Lørdag 27. august 2016
Ekte europeere: De nye framstillingene av Europa går sjelden tilbake til tenkerne som påstås å tilhøre den europeiske kanon – fra Dante og Shakespeare til Holberg og Voltaire, skriver forfatteren.
Vestens forestilling om europeisk kultur baserer seg på et fellesskap som aldri har eksistert, skriver Dag Herbjørnsrud.
Europa som gullalderdrøm

Et kvart århundre er gått siden den kalde krigens slutt. I høst markeres 15-årsdagen for angrepene på World Trade Center. Begge hendelsene har satt avgjørende preg på hvordan vi tenker, taler og handler på 2000-tallet. Det har oppstått en ny politisk kulturideologi, som vil ha oss til fortolke fortid, nåtid og framtid innenfor enn såkalt europeisk eller vestlig tankemodell.

Mens folk flest forholder seg til bygda, byen eller landet sitt – spesielt i OL- og landskamptider – har akademikere og de pratende klasser ofte en trang til å tro at de tenker større. Etter den kalde krigens slutt har det resultert i en påfallende oppblomstring av troen på Europa, og dermed ofte underforstått det såkalte Vesten, som et naturlig og nødvendig ånds- og kulturfellesskap. En slik forståelsesramme er utover på 2000-tallet hyppigere blitt delt også av Eurabia-teoretikere, Pegida-demonstranter og Odins Soldater-patruljerende.

Nasjonen og det politiske er blitt for smått for den nye paneuropeiske vekkelse som hjemsøker «vår kultur». I dag er det den europeiske ånd og den vestlige kultur som skal beskyttes.

Nye grenser strekes da opp. Nå går de ikke lenger ved de konkrete nasjonalstatene eller ved Natos yttergrenser, men ved et udefinert kulturområde som slutter noen mil nordvest for Bosporos-stredet, ved den greske kulturs ytterpunkt. Et symptom på dette ser vi i beskrivelsen av examen philosophicum (ex.phil.) som møter høstens nye studenter ved Norges største universitet: «Studentene blir gjort kjent med tenkere fra sentrale epoker i vår vestlige kultur frem til og med vår egen tids vitenskapelige, særlig naturvitenskapelige, virkelighetsoppfatning.»

Fakta:

Et forestilt fellesskap:

• Maktelitene og akademia har erstattet «det nasjonale» med et nytt ideal: «det europeiske/vestlige», skriver Dag Herbjørnsrud i denne teksten.

• Han mener at ideen om europeisk kultur er basert på et forestilt fellesskap som aldri har eksistert.

• Denne forestillingen samsvarer dessuten med en fortolkningsramme som også de ekstreme i Europa har begynt å bruke på 2000-tallet, hevder Herbjørnsrud.

• Teksten er basert på utdrag fra boka «Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid», som utkommer på Scandinavian Academic Press i disse dager.

Om forfatteren:

• Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og sakprosaforfatter, tilknyttet Senter for global og komparativ idéhistorie.

Målinger viser imidlertid at nordmenn flest tror på Snåsamenn, håndspåleggelser og «Åndenes makt». Og forskningsrapportene avdekker at nordmenn flest har påfallende begrenset naturvitenskapelig kunnskap i global sammenheng. Like fullt blir de nye studenter lullet inn i en populistisk kulturmytologi som gjør at man ikke lenger dyrker middelmådighet, men vrangforestillinger.

Troen på «vår vestlige kultur» er blitt så sterk at den kan flytte fjell. Ved å erklære seg som arvtakere av Platon, og ved å utdefinere folk flest, Profetens Ummah og Odins Soldater, kan man virkeliggjøre en nærmest maoistisk utopi om ett folk, én oppfatning: Drømmen om vår tids vitenskapelige virkelighetsoppfatning. Hvem er dette «vi» som statsuniversitetet taler til og om? Og hva er denne vestlige kultur, egentlig? Slikt forklares eller besvares ikke, man bare vet – for alle tror at alle andre vet.

I en sådan stund kan det være fristende å gripe til en klassiker av Arne Næss fra 1969, samme år som han sa opp sitt professorat, nemlig «Hvilken verden er den virkelige?». Næss skrev at han fant trenden med å «bøye seg i støvet» under presentasjonen av den europeiske tenkning nærmest «motbydelig».

Han understreket at det finnes «ingen bestemt ‘kulturarv’ ... strømninger og tendenser er ikke tanker.» Næss advarte også mot hvordan kunstige fremstillinger skaper vrengebilder: «Fabrikasjon av filosofifremstillinger i pilleform er kanskje utsprunget av utmerkede motiver – dyrking av ‘vår kulturarv’ ... Men grusomhet og edle motiver følges ofte ad.»

Det ligger også edle motiver bak opprettelsen av det nye UiO-studiet «Europeisk kultur», som medførte at kulturhistorie og idéhistorie i fjor ble nedlagt som selvstendige fag på høyere nivå. I dagens Norge må nemlig både kulturen og ideene føye og bøye seg for «Europa», som er blitt både den ideologiske og økonomiske overbygningen innenfor dagens kunnskapsregime. Jo mer internasjonal og global verden blir, jo viktigere blir det å avgrense verden – som til «vår vestlige og europeiske kultur» – det gjelder både for akademikere og ekstremikere.

Prosessen med det nye «Europeisk kultur»-studiet begynte kort tid etter at Den europeiske union (EU) ble tildelt Nobels fredspris i samme by. Troen på fred i vår tid var stor. Den ansvarlige dekanen fulgte opp med å erklære «en tredje type Europa-studium: et faglig integrert humanistisk program med Europa som tekstkulturelt kunnskapsfellesskap i sentrum».

Den nye kulturelle samlingen om Europa som «tekstkulturelt kunnskapsfellesskap» skaper nye imaginære behov, som igjen gjør at hjulene holdes i gang i kulturindustrien gjennom nye artikler, bøker og forskningsprosjekter. Et nytt forestilt fellesskap, det europeiske kulturfellesskapet, kan dannes i globaliseringens æra som et svar på de skiftende realpolitiske og postkoloniale utviklingstrekk.

Det stiliserte bildet av Europa som manes frem, har sjelden basis i skriftene fra de tenkere som i dag påstås å tilhøre den europeiske eller vestlige kanon – fra Platon og Aristoteles via Augustin, Snorre, Dante, Shakespeare og Cervantes til Holberg og Voltaire. Ei heller inkluderer dagens «Europeisk kultur» det egentlige Europa – altså den fønikiske prinsessen fra dagens Libanon, hun som har gitt kontinentet og unionen navn – eller det mangfold som kjennetegner verdensdelens mangslungne og konfliktfylte historie. Fremstillingene tar ikke hensyn til at gresk kultur er gresk for europeere flest. Eller at skandinaver på Sicilia lettere kan kommunisere med nigerianske innvandrere enn med de innfødte italienere. Eller at spanjoler forstår mer av latin-amerikansk kultur enn av finsk kultur.

Den påståtte europeiske felleskulturen er så imaginær og konstruert, noe også afrikansk og asiatisk felleskultur vil være, at den ikke kan dokumenteres eller gripes med ord eller hånd.

Så ligner da også den nye kulturelle eurosentrismen og euronasjonalismen på de fremstillinger som gis i Kina og Russland. Rendyrkede og politiserte verdensbilder manes frem på etnosentrisk vis, med de konsekvenser det har for dem som blir indoktrinert i denne kulturideologien. Kultursjåvinismen vil ha gode kår de neste tiårene. Kulturfellesskapet og det kulturelle utenforskapet blir to sider av samme sak.

Arne Næss advarte for et halvt århundre siden mot den romantiserte eurosentrismens fremmarsj i Skandinavia. Han etterlyste snarere en opplyst og inkluderende fremstilling «som ikke gjør uforståelighet til noe truende, eller noe som reduserer ens egen selvfølelse eller maktfølelse ... Hvis man setter det man kaller ‘europeisk kulturarv’ meget høyt, så kunne man kanskje lagt mer vekt på dette arvegods.»

Spørsmålet er om det er fortidens reelle kultur man setter høyt, eller snarere dagens ideologiske ønske om å skape nye, kunstige fellesskap. Det er ikke underlig hvis dagens svart-hvite fremstilling reduserer både selvfølelsen og maktfølelsen i det komplekse 21. århundre, siden de utdelte tankekartene ikke lenger passer med terrenget. Resultatet kan fort bli Odin-soldater, Allah-krigere, patriotiske europeere og umma-patrioter i samme hanemarsj.

Den sterke troen på, og misjoneringen for, det europeiske eller islamske kulturfellesskapet har etter tusenårsskiftet fått kjennetegnene til en slags gullalderdrøm med trekk fra millenaristiske strømninger. Målet synes å være en kommende forestillingsverden av «europeisk kultur» eller «islamsk kultur» som skaper nye fellesskap – ummaer – for en kakofonisk tid. Odins Soldater og Profetens Ummah blir outrerte kulturuttrykk i en tid preget av idyllisering av ens påståtte fortid.

Det kulturelle fellesskapsjaget kan for noen oppfattes som kultur- og identitetstyranni, men samtidig har denne troen på det kulturelle «Vesten» og «Islam» en samlende og meningsbærende funksjon på 2010-tallet. Disse store kulturfortellingene er blitt så omfattende at de synes fånyttes å problematisere uten samtidig å presentere alternative verdensbilder.

Mens den folkelige nasjonalismen synes passé for akademikere og ideologer flest, fenger troen på den grenseoverskridende europeiske kulturen, samtidig som den ofte kobles til forsøket på å skape et politisk fellesskap. I praksis blir imidlertid den kulturelle euronasjonalismen mer innadvendt og etnosentrisk enn dagens gjengivelse av norsk eller svensk kultur. Det siste århundrets nasjonale politikk kan i dag lettere medføre at man inkluderer mer balanserte fortellinger i de nasjonale kanoner. Den akademiske euronasjonalismen, som også fenger nye fjordmenn, stenger på sin side konsekvent ute sentrale deler av europeisk kultur – det være seg av økonomiske eller ideologiske grunner.

Om den norske nasjonale felleskulturen kan man i det minste si at den i dag finnes og at den gir mening. Det er mer enn man kan si om det europeiske kulturfellesskapet, som aldri har eksistert annet enn som en imaginær forestilling.

Påstandene om vestlige, europeiske eller afrikanske fellesskap handler slik ikke om å beskrive reelle forhold, men om å dekke emosjonelle behov. I de sosiale mediers æra er det om å gjøre å levere mentalt opium til folket. Et nytt semester kan begynne.

Artikkelen er oppdatert: 14. september 2016 kl. 14.43