Jeg ble født en av dagene rundt krakket på New York-børsen i 1929, hvilket vil si at jeg var vel ti år da tyskerne i 1940 invaderte Norge. I et stort perspektiv var det ganske heldig: jeg var for ung til å bli utkommandert til tjeneste for okkupasjonsmakten eller deres norske lakeier, samtidig stor nok til å oppfatte alt som skjedde. Mye ble formidlet av mine foreldre eller mine eldre brødre, som var i en utsatt alder. Det var en lærerik tid: vi lærte å verdsette trygghet og hjelpsomhet, og ble ganske oppfinnsomme hva gjaldt å skaffe mat og å sabotere pålegg fra nazimyndighetene. Vi overlevde på poteter stekt i tran!
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Vi må slutte å godta at oljebransjen fortrenger sanninga.
Flatlusas løgner
Signert
Dei siste åra har eg brukt ein del tid på å fundere over dette at folk fortrenger klimakrisa, og kvifor den for eksempel er så lite synleg i litteraturen. Dette, mellom andre ting, skal eg samtale med forfattaren Espen Stueland om under Litteraturdagane i Vinje i helga. Eg har med stor interesse lese den siste boka hans, «700-årsflommen: 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk». Allereie i forordet har eg sett ein tjukk strek under ei setning, nemleg denne: «Hvor er språket som nekter å godta løgnene og fortrengningene?»