Tirsdag 9. august 2016
Ikke krokodilletårer: Europeere forsto ikke dramatikken etter kuppforsøket i Tyrkia, skriver Thorbjørn Jagland. Her er Erdogan i begravelsen til et av ofrene.FOTO: Murad Sezer, Reuters/NTB scanpix
Europa har ikke klart å anerkjenne problemene Erdogan står overfor, skriver Thorbjørn Jagland.
Da Europa sviktet

Kronikk

Da jeg rapporterte til Ministerkomiteen i Europarådet etter mitt besøk i Tyrkia forrige uke, måtte jeg fortelle en ubehagelig sannhet: nemlig hvor oppbrakte og sinte tyrkerne var på det de kalte «europeerne» – fordi de var sent ute med å fordømme kuppet.

Alle, regjeringsrepresentanter så vel som opposisjonsledere, refererte til hva som skjedde etter angrepet på Charlie Hebdo. Europeiske ledere reiste straks til Paris i en solidaritetsaksjon med Frankrike. Etter alle de andre nylige terroraksjonene i Europa har man sagt: «Det var et angrep på oss alle.»

«Hvorfor kom ingen til oss? Hvorfor sa ingen at det var et angrep på oss alle», ble det uttrykt. 239 mennesker ble drept i kuppforsøket. Kuppmakerne brukte regjeringens tanks til å skyte på folket. F-16-fly ble brukt til å bombe parlamentet, presidentpalasset og politihovedkvarteret. Soldater ble sannsynligvis sendt for å drepe presidenten, statsministeren og utenriksministeren.

Til tross for slike fakta spredde det seg i Europa en mistanke om at kuppet var iscenesatt av Erdogan selv. Carl Bildt, som er en tyrkiakjenner, spurte «har Europa sovet»? Han er redd for at dette har skapt et åpent sår som gjør det vanskelig å influere på fortsettelsen. Særlig opposisjonen i Tyrkia er ulykkelig over dette. De frykter det samme som Carl Bildt.

Ezgi Basaran, en kjent journalist, skrev det samme. Hun mener at Europa ikke har fått med seg at det eksisterer et nettverk i de statlige institusjonene som nå har vist hvor farlig det er, og som i lang tid før kuppet har vært et stort problem for demokratiet i Tyrkia. Men europeerne har nektet å ta det på alvor, kun fordi påstanden kom fra Erdogans folk. Ethvert forsøk på å gjenåpne en dialog med Tyrkia må baseres på at man erkjenner dette, mener hun.

Hvis pressen hadde villet reflektere hva som rører seg i Tyrkia, var mulighetene der – kun ved å lese aviser. Det finnes flere som fortsatt er uavhengige. Det har vært mange fortvilte stemmer som Ezgi Basarans etter kuppet.

For noen dager siden hadde Hurriet Daily News et stort intervju med den britiske ambassadøren i Ankara. Han kjenner Tyrkia godt og snakker tyrkisk. Han sier at Gülen-nettverket eksisterer, og at det er farlig. Han går så langt som så si at det er mulig Gülen selv står bak kuppet, men bare klare bevis kan gi sannheten her.

Folk i nettverket har stått frem og forklart hvordan de ble rekruttert. Historiene likner mye på madrasaene i Pakistan som tilbyr barn av fattige foreldre utdanning og husly. Samme metode ble brukt av «Gülen-skolene». Målet var å få dem inn i særlig Forsvaret og rettsvesenet.

«Gülen-nettverket» klarte å få kontroll over rekrutteringsavdelingene der. Elevene fra deres skoler fikk spørsmålene i opptaksprøvene på forhånd slik at de lett kunne vinne konkurransen. En av dem forteller at han adlød ordre kun fra «the big brother». Han ble befalt å utplassere avlyttingsutstyr på bestemte kontorer i Forsvarets overkommando. Det er kjent at dette nettverket avlyttet samtalene som ble startet i Oslo mellom Erdogans utsendinger og PKK. Formålet var å ødelegge forhandlingene og tiltale Erdogan for landsforræderi.

Etter kuppforsøket begynte straks spekulasjonene om hvorvidt det var Erdogan selv som hadde iscenesatt kuppet. Dette verserte lenge på NRK. Deretter ble hovedfokuset på menneskerettighetene til dem som hadde stått bak kuppet. Veldig lite ble gjort for å få frem dramatikken rundt menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper som kuppet i seg selv medførte. 239 mennesker ble meiet ned. En forbrytelse mot grunnprinsippet i menneskerettighetene: retten til liv (artikkel 2 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen).

Et hemmelig nettverk hadde eksistert innenfor statsinstitusjonene. Hvilken rettsstat kan tolerere at dommere har hemmelige forbindelser? Eller at de militære ikke adlyder «flagget», landets lovlige myndigheter, men i stedet tar ordre fra mørke krefter utenfor.

Etter kuppforsøket har pressen, særlig i Norge, skuffet på med hjemmeprodusert anti-Erdogan-stoff og i liten grad reflektert den diskusjonen som foregår i Tyrkia, og informasjon om kuppet som er kommet frem.

Det er grunn til å følge med i Tyrkia nå. Anklagene går altfor bredt, som jeg også understreket i Ankara. Men man kan ikke la alle sine mistanker mot Erdogan føre til at viktige sider ikke komme frem for offentligheten. Mustafa Akyol, en uavhengig forfatter og journalist, skrev nylig det som er min posisjon: at oppgjøret etter kuppet kan komme til å strekke seg altfor langt. Han er som meg særlig bekymret for journalistene: de som er anklaget fordi de har jobbet i Gülen-nettverkets mediebedrifter. De har nødvendigvis ikke gjort noe kriminelt. De har funnet en jobb der, brukt sine evner, delt sine ideer og kunnskaper. Men det betyr ikke at de var medlemmer av Gülens nettverk eller at de visste om de mørke sidene ved det, spesielt ikke de ulovlige sidene som ledet frem til et militærkupp.

Det samme kan sies om lærere og akademikere som har funnet en jobb i Gülens mange skoler.

Det som nå vil skje i Tyrkia, har konsekvenser av store historiske dimensjoner. Kuppet kan bety en ny begynnelse for Tyrkia. Da er det nødvendig at Europa er til stede med troverdighet. En slik troverdighet kan bare baseres på en erkjennelse av at kuppet ble utført av mørke krefter i den tyrkiske staten, og at Tyrkia har en rett til å rydde opp. Men generalene og dommerne må ikke byttes ut med folk fra det regjerende partiet, slik at den årelange kampen om makten i det militære og justisvesen fortsetter. Tyrkia trenger et uavhengig rettsvesen og forsvar.

Europarådet konsentrerer seg nå om de juridiske rettighetene til dem som blir anklaget, slik de er beskrevet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Europadomstolens rettspraksis. Det helt grunnleggende prinsippet om at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist, må gjelde. Bevisene må holde vann. Alle må ha adgang til advokat. Samtalene med advokaten må være fortrolige og antall dager i varetekt må være svært begrenset og bestemt av en dommer. Det er i både Tyrkias og Europarådets interesse at disse forpliktelsene overholdes. Ellers kan nye tusenvis av klager lande i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Jeg har informert europeiske ledere om vårt arbeid. Det er tydelig at de setter pris på det. Vi har sannsynligvis en viss mulighet til – med vårt juridiske språk, og fordi vi kom i tide og forsøkte å forstå – å påvirke utviklingen.

Men andre må også komme på banen, forutsetningen for det er at man lar seg lede av fakta om hva som skjer i Tyrkia og mindre av innenrikspolitisk Tyrkia-motstand og fordommer.