Klassekampen.no
Lørdag 6. august 2016
Historie: Dag Østerberg diskuterer både tradisjonen etter Karl Marx og moderne illusjoner. Foto: Janne Lindgren
Bærebjelker: Marxister har stort sett tatt feil, likevel forblir de uvurderlige.
Er en moderne marxisme mulig?
Cover

I filmen «Hail, Caesar!» blir George Clooney, i rollen som en Hollywood-stjerne på 1950-tallet, kidnappet for løsepenger av en gruppe marxistiske manusforfattere. I løpet av et behagelig fangenskap i marxistenes modernistiske villa på stranden blir Clooneys rollefigur introdusert for, og omvendt til, kommunisme og marxistisk teori. Når han så kommer tilbake til filmstudioet forteller han entusiastisk om marxismen til alle som vil høre: (fritt oversatt etter hukommelsen): – Disse gutta kan forutse framtida. Marxisme er en vitenskap!

Cohen-brødrene, som har skrevet og regissert «Hail, Caesar!», parodierer og karikerer marxismen, men ikke til det ugjenkjennelige. Karl Marx hevdet kanskje aldri at han kunne spå framtiden, men det er liten tvil om at mange senere marxister, med ulik grad av raffinement, har dratt sine analyser svært langt i retning vitenskapelig clairvoyance. Marxistene i «Hail, Caesar!» kaller seg The Future, men vi som lever seksti år senere vet at de tok like feil om sin nære framtid som Marx gjorde hundre år før dem. Determinismen og den strenge historiske materialismen er kanskje det mest diskrediterte i Marx’ mangefasetterte arv, og i den nye boka «Fra Marx til nyere kapitalteori» vedgår Dag Østerberg at både Marx og Engels nok «tok litt hardt i» da de delte opp samfunnet i basis og overbygning, og hevdet at et sosialistisk samfunn ville vokse ut av kapitalismen så snart denne bukket under for sine indre motsetninger. Siden Marx’ tid har kapitalismen isteden utviklet seg og blitt stadig mer motstandsdyktig, og sosialistiske revolusjoner har kun forekommet i land uten velutviklet kapitalisme; oftere som et resultat av innsatsen til intellektuelle som har lest marxistisk litteratur, enn av det Marx hevdet var historiens virkelige drivkraft: klassekamp.

Fakta:

sakprosa

Dag Østerberg

Fra Marx til nyere kapital­kritikk

Pax Forlag 2016, 192 sider

Ifølge Østerberg er imidlertid det viktigste med den historiske materialismen at den åpnet opp et nytt felt for historikere. Marx viste «at historievitenskapen ikke bare handler om kriger og årstall, men også, og langt viktigere, om produksjonslivet eller ‘økonomien’». Dette er det vanskelig å være uenig i, men lesere av Østerbergs korte, men kyndige introduksjonsbok til Marx og senere marxistisk tenking vil allikevel spørre seg hva forholdet egentlig er mellom Marx’ diskrediterte grunnteser og kritisk tenking i Marx’ ånd, det Østerberg kaller kapitalkritikk.

Det finnes snart like mange oppdelinger av hovedstrømninger innen marxismen som det finnes forskjellige former for marxisme. Østerbergs bidrag til sjangeren er et skille mellom marxisme med den historiske materialismen som utgangspunkt, og en annen strømning med Marx’ kritikk av den politiske økonomi som sitt startsted. Under førstnevnte kategori gir Østerberg (ofte svært) korte sammendrag av tenkere som Georg Lukács og Herbert Marcuse, før han bruker litt ekstra plass på eksistensialisten Jean Paul Sartre og hans begrep serialitet. Dette løftes så fram igjen når Østerberg bruker Marx’ kritikk av sin samtids økonomer til å kritisere vår tids økonomifag.

Ifølge Østerberg har sosiologien vist at markeder kun er en liten del av sosiale relasjoner. Samfunnet «er hverken et marked eller en helhet av markeder», skriver han. Allikevel tar økonomifaget markeder som sitt eneste utgangspunkt og seiler dermed under falskt flagg når det her i Norge, siden 2003, har gått under navnet «samfunnsøkonomi». Økonomifaget står ifølge Østerberg for en tenking som med Sartres begrep er seriell, blant annet fordi markedsaktører er ment å være ukjente for hverandre og priser er ment å oppstå automatisk, harmonisk og anonymt når enkeltmennesker handler rasjonelt og nyttemaksimerende. Østerberg viser at det ikke er slik hverken markeder eller samfunnet som helhet faktisk fungerer. Dette gjøres både ved en kritikk av ideen om at alle mennesker handler for å maksimere sin egen nytte, og ved å vise at maktbruk, tvang og manipulasjon er en viktig del av markedets prisdannelser. Østerberg får fram hvordan den liberale «friheten» i markedsinteraksjonen vil oppleves som avmakt av de aller fleste. Samtidig hevder han at begrepet «markedsøkonomi» er tilslørende ettersom det leder oppmerksomheten bort fra produksjonen, og skaper en illusjon om at alt som betyr noe i økonomien skjer i sirkulasjonen av varer og tjenester.

Dette er god og viktig kritikk, og Østerberg avslutter sin bok med appeller om økonomisk demokrati og en ny samfunnsorden som er mer fornuftig og mer menneskelig enn hvordan vi organiserer oss i skrivende stund. Sosialisme fantes før Marx’ tid også, men Marx gjorde mer enn noen annen for å systematisere kritikken av kapitalismen. Denne kritikken, som Marx hevdet var en vitenskap, ble så brukt til å peke ut veien videre for den voksende politiske bevegelsen. Ifølge de fleste tolkninger er kjernen i denne analysen at lønnsarbeid per definisjon er utbytting, uavhengig av betingelsene og hvem arbeidskjøperen er. Det kan hevdes at dette er en objektiv beskrivelse av produksjonsforholdene mer enn en moralsk fordømmelse av noen av de involverte, men bruken av ordet utbytting bærer ikke akkurat preg av nøytralitet. Her ligger også noe av det fascinerende, men samtidig problematiske med Marx: Samfunnsanalysen er fullstendig sammenvevd med den politiske agitasjonen, og det er så godt som umulig å skille de to fra hverandre.

Men om ikke samfunnsanalysen skulle være det, så er i hvert fall politisk agitasjon fra 1800-tallet nødvendigvis utdatert. Dette gjør at en grunnleggende marxistisk analyse kan framstå noe virkelighetsfjern i et samfunn hvor vi både har relativt gode arbeidsmiljølover, og hvor stadig flere vanlige mennesker oppfordres til å drive egne bedrifter og ha ansatte. I tillegg er minst to av bærebjelkene Marx benyttet seg av fra den klassiske politiske økonomien, arbeidsverditeorien og loven om profittratens fallende tendens, svært problematisk og aldri empirisk bevist. Østerberg unnskylder både materialismen og den historiske determinismen, og han gjør også et og annet forsøk på å forsvare både arbeidsverditeorien og loven om fallende profittrater. Disse forsøkene må imidlertid sies å være noe halvhjertede, og det kan virke som om både Østerberg og andre samfunnsforskere som jobber med viktige spørsmål som ulikhet og klassedannelse har et tidvis noe uavklart forhold til grunntesene som understøtter deres arbeid.

Så er ikke tilfellet med filosof Jørgen Sandemose, som nylig skrev om økonomen Anwar Shaikh at sistnevntes nye bok er «et av de mest påfallende eksemplene på det Marx kalte for borgerlig, tilslørende, ‘vulgærøkonomi’». Det spesielle med dette er at Shaikh selv er marxist, men ifølge Sandemose går han inn i en tradisjon hvor folk som oppfatter seg selv som marxister i virkeligheten undergraver retningen ved å forsøke å videreutvikle og bygge videre på et teorigrunnlag Sandemose mener de forvrenger og misforstår. Dette skjer visstnok fordi «Marx’ synspunkter var så godt fundert at de lot seg bekjempe bare hvis kritikken kunne forstås som en egen form for marxisme». Vi får anta at det er historiens dialektiske kraft som gjør at «Kapitalen» kan ta bolig i intetanende marxister på en såpass utspekulert måte. Poenget er uansett at linjen fra Marx til nyere kapitalkritikk er langt mer broket og omstridt enn man kan få inntrykk av fra Østerbergs korte bok.

Marxistene i «Hail, Caesar!» er latterlige, men det har blitt hevdet at filmen allikevel har et marxistisk budskap: Det er ingen som vil høre på Clooneys proklamasjoner om at filmstudioet kun er som en hvilken som helst annen fabrikk, og at de ikke produserer kunstverk, men 1950-tallets opium for massene. Isteden blir han bedt om å komme seg tilbake på settet: «Du skal gjøre jobben din, akkurat som regissøren, manusforfatteren, skript-jenta, og gutten med klapperen», får han høre i en nøkkelscene. Den bortskjemte filmstjernen var bare en vanlig lønnstaker han også.

Med nyliberalismens inntog siden 1970-tallet, og den alvorlige krisa i verdensøkonomien etter 2008, har marxistiske analyser fått ny vind i seilene. Kanskje det er nå det virkelig skjer, at kapitalismens innebygde motsetninger endelig fører til dets kollaps? Mye har skjedd siden Marx’ tid, men det går an å hevde at noen av grunntrekkene i kapitalismen som profitt-basert produksjonsform fortsatt er de samme. I vår tid kan det imidlertid være vanskelig å i det hele tatt se kapitalismen som en – isme. På Marx’ tid var det imidlertid mer tydelig at kapitalismen var en samfunnsform som hadde vokst ut av en annen, og derfor virket det også åpenbart at den kunne avløses av noe nytt og bedre.

Spørsmål om samfunnsorden, produksjonsform, og lønnsarbeid som utbytting er store spørsmål vi kanskje ikke er vant til å bryne oss på lenger. Derfor er Dag Østerbergs bok så viktig. Ikke fordi alle svarene ligger hos Marx eller i tradisjonen etter ham, men fordi vi må stille de samme spørsmålene og forhåpentligvis komme opp med nye og bedre svar, både i forlengelsen av Marx og hans tradisjon, men også i form av brudd med denne. Derfor er Dag Østerbergs bok er en stor gave til alle studenter, med eller uten studiebevis.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. august 2016 kl. 10.23