Onsdag 22. juni 2016
Kritisk: Litteraturprofessor Toril Moi mener det skrives for mye innfløkt prosa på norske universiteter. Hun er også kritisk til den sterke vektleggingen av teori og metode i enkelte fag. foto: Anniken C. Mohr
Det er ingen motsetning mellom det å skrive krystallklart og det å skrive akademisk, fastslår litteraturprofessor:
Refser forskerprosaen
Stjerneakademikeren Toril Moi mener mange norske forskere skriver altfor innfløkt. Hun tror at formelle krav til tekstene har noe av skylda.

Akademiske tekster er ikke skrevet for mannen i gata. Det kan være krevende å lese en doktorgradsavhandling i litteraturvitenskap om man ikke har universitetsutdanning. Slik må det kanskje være, for det vitenskapelige språket skal jo være spesialisert.

Men hva om også akademikerne sliter med å forstå det som blir skrevet av deres kolleger?

Den internasjonalt anerkjente litteraturforskeren Toril Moi synes ofte det kan være en lidelse å lese de mange innfløkte akademiske tekstene som blir skrevet om litteratur.

Hun reiste kritikken først i en artikkel i Morgenbladet tidligere denne måneden.

– Jeg blir ofte både utslitt og matt av tanken på å skulle streve seg gjennom den akademiske prosaen som blir skrevet innenfor litteraturfaget. Selv jeg, som kjenner feltet godt, må ofte bruke masse tid på å lete meg fram til hva mine kolleger egentlig mener når de skriver fagartikler, sier hun til Klassekampen på telefon fra USA.

Fakta

Akademisk prosa:

• I en ny serie ser Klassekampen nærmere på den akademiske prosaen.

• Er det slik at norske forskere skriver altfor innviklede og uforståelige tekster? Og hva er i så fall grunnen til det?

• Den internasjonalt anerkjente litteraturprofessoren Toril Moi er kritisk til mange av tekstene som skrives innenfor sitt eget fag.

• Til Klassekampen forteller hun at hun ofte må bruke mye tid på å lete seg fram til hva hennes kolleger egentlig mener.

Ingen belønning

En av grunnene til at det produseres så mye innfløkt prosa på universitetene, er at akademikere ikke blir belønnet for å skrive klart, ifølge Moi.

Hun er til daglig professor ved det prestisjetunge Duke University i North Carolina.

– Vi kan nok ikke kreve at tekstene skal være medrivende, men de må være forståelige. Problemet er at det ikke finnes noen kultur på dette, sier hun.

– Vi bruker heller ikke tid på å undervise studentene i skriving. Det er ingen som forklarer deg hvorfor en gitt setning er fullstendig forvirrende og uleselig.

Moi påpeker at også akademikere trenger tilbakemeldinger på språk og skrivestil.

– Men det får man ikke på en institusjon som ikke verd­setter dette. Dersom norske akademikere innen humaniorafeltet kan lære seg til å skrive setninger som har full mening, uten syntaktiske uklarheter, så vil mye være vunnet.

Innfløkt?

Akademisk prosa er i vinden om dagen. I siste nummer av tidsskriftet Prosa langer også litteraturkritiker Cathrine Krøger ut mot lærebøkene på sykepleierstudiet som hun omtaler som «kvasi-akademisk ordgjørme».

Men hvordan ser så den innfløkte akademiske prosaen ut?

For noen år siden hadde tidsskriftet Avsagd hagle en artikkel på trykk som handlet om pretensiøst språk. Her ble flere tekster av litteraturforskere lagt under lupen.

Slik ser det for eksempel ut når moderne amerikansk litteraturteori blir brukt på en tekst av den norske 1800-talls forfatteren Maurits C. Hansen:

«Repeterende naturfenomener er like seg selv, men idet disse språkliggjøres oppstår forskyvninger som gjør at den språklige gjentakelsen aldri er identisk med det førspråklige som den gjentar, og heller ikke med andre språklig utsagn.»

Og når en profilert norsk litteraturforsker skriver om uleselige tekster, blir resultatet slik:

«De forståelsesproblemene som kan inntre i og med en oppbrutt form, representerer en uleselighet som både er nødvendig for at en tekst skal kunne leses igjen og igjen, men retter også oppmerksomheten mot språket, både som materialitet og produktivitet.»

Begreper som «forskyvninger» og «materialitet» vitner om at tekstene er inspirert av teoretiske perspektiver. Er det slik at litteraturviterne har blitt for opptatt av teori?

I Morgenbladet-artikkelen trakk Moi fram hvordan formelle akademiske krav kan være med på å overlesse norske doktorgradsavhandlinger med teoretiske analyser. Det kan også føre til en akademisk skrivestil som er utilgjengelig.

Metodekrav

Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo har for eksempel klare retningslinjer for hvordan en avhandling skal utformes, og de setter tydelige krav til teori og metode. I avhandlingene som blir innlevert, skal kandidatene presentere både «teoretisk rammeverk» og «metodologi» i innledningskapitlet.

Det er Toril Moi kritisk til.

– Det kan godt være at et teoretisk kapittel kan være hensiktsmessig, men jeg er mot at det skal ligge der som en mal som alle skal følge. Og jeg tror mange litteraturvitere ikke har helt klart for seg hva de vil med teori og metodekapitlet i en avhandling.

– Er ikke teori og metode nødvendig for å sikre at avhandlingen er i tråd med vitenskapelige kriterier?

– Enhver litteraturforsker må være en velutdannet teoretiker. Hun må kjenne til og ha et selvstendig forhold til fagets teorier. Men det betyr ikke at hun må skrive et kapittel om hver teoretiker hun er inspirert av.

Moi understreker også at innledningen til en akademisk avhandling skal si noe om hva avhandlingen handler om og hvorfor dette er viktig, hvorfor den bidrar med noe nytt og hvilke diskusjoner innenfor faget den tar utgangspunkt i.

– Det kan gjøres på mange ulike måter, sier hun.

Obligatorisk

Problemet med et obligatorisk teorikapittel, enten det er basert på teoretikere som Jacques Derrida eller Mikhail Bakhtin, er ifølge Moi at kandidaten arbeider ekstremt hardt for å vise at hun har forstått denne teorien.

– Men samtidig har ikke kandidaten ambisjoner om å bidra med noe nytt eller om å utvikle teorien, sier hun.

Når den vordende doktoranden kommer til det faktiske emnet for avhandlingen, som kan være en lesning av tekstene til Tarjei Vesaas, blir teorien ofte brukt i ytterst begrenset grad, mener Moi.

– For en leser kan det være ganske kjedelig å arbeide seg gjennom dette. Det må være mulig å vise at man har forstått teorien på en mer smidig og interessant måte.

– Er dette et spesielt problem innen humaniora?

– I fag som litteratur, litteraturteori og filosofi, ligger det nok også en del prestisje i å skrive vanskelig. Men også en krystallklar setning kan være vanskelig, sier Moi og viser til den kjente filosofen Ludwig Wittgenstein som døde i 1951.

– Wittgensteins setninger er klare som bare det, men vi forstår fortsatt ikke hva de betyr. Det er en feilslutning at man ikke kan skrive klare setninger uten at innholdet blir banalt eller selvfølgelig, sier hun og legger til:

– For meg er det ingen motsetning mellom det å skrive krystallklart og det å skrive akademisk.

Apropos komplisert filosofi. Toril Moi har nettopp gjort seg ferdig med ei bok om språkfilosofene Ludwig Wittgenstein, J. L. Austins og Stanley Cavell, og deres innflytelse på litteraturteorien.

– Er den lettlest?

– Det er ikke akkurat noe allment tema, men det er jo ikke slik at man bare skal skrive om det som er lett tilgjengelig. Jeg synes forskere skal drive god forskning, men hvis du ikke er klar over hva dine setninger og avsnitt faktisk sier, så profilerer du ikke tanken din godt nok, sier hun.

dageivindl@klassekampen.no

Fredag 28. februar 2020
Den årelange krangelen om forfatternes stipendpott kan nærme seg en løsning: Partene er blitt enige om å overlate fordelingen til et nøytralt utvalg.
Torsdag 27. februar 2020
Romsås bades i sol idet Mariana begår barmhjertighetsdrap på en fugl. Filmen «Alle utlendinger har lukka gardiner» viser den gylne baksida av Oslos demoniserte østkant.
Onsdag 26. februar 2020
Antall påmeldte bøker til innkjøpsordningen har økt kraftig, og ordningen er presset. Utvalgsleder Anne Oterholm i Kulturrådet mener nye kriterier må til for å bevare ordningen.
Tirsdag 25. februar 2020
Det er ikke opp til Trond Giske å definere hva seksuell trakassering er, fastslår forfatterne av boka «Giske-saken».
Mandag 24. februar 2020
Plutselig kan grava til din favoritt­forfatter være borte. Kun tilfeldigheter gjorde at gravstedet etter den modernistiske poeten Claes Gill (1910–1973) nå kan bli bevart.
Lørdag 22. februar 2020
Må dagens forfattere selv ta ansvar for markedsføringen? Nei, sier Kaja Kvernbakken, som likevel finner stor glede i å «pushe» debutboka på Instagram.
Fredag 21. februar 2020
– Vi vil ha en eier som satser på journalistikken, sier Joel Jonsson, tillitsvalgt i Hall Media. Polaris og Amedia er i budkamp om det kriserammede konsernet.
Torsdag 20. februar 2020
De siste fem årene er det knapt blitt utgitt diktsamlinger for ungdom. Nå tror flere at trenden kan snu.
Onsdag 19. februar 2020
Resetts søknad om medlemskap i Redaktørforeningen ble avslått etter en «helhetsvurdering». Pressenestor Per Edgar Kokkvold etterlyser en bedre begrunnelse.
Tirsdag 18. februar 2020
Poet og bibliotekar Paal Bjelke Andersen opplever at de «enkle» diktene ikke snakker til ham.