Mandag 20. juni 2016
Leder an: Den store Claudio Abbado (her i London, 1972) var antifascist og stemte derfor alltid på kommunistene. Men gjorde det at musikken han dirigerte automatisk ble venstrevridd? Foto: Jeremy Fletcher/Redferns/Getty
Kan man si at klassisk musikk henter mening fra noe som ikke er musikk, og kan i så fall dette uttrykkes språklig?
Musikkens språklighet
Blir en Beethovensymfoni brun dersom den dirigeres av en nazist? Kan man med ord uttrykke hva tekstfri, klassisk musikk handler om?

Essay

«Musikk er an sich meningsløs. Den er hva man gjør den til.»

Poul Nielsen, «Musik og materialisme».

Denne teksten springer ut av mitt møte med Kjartan Fløgstads mye omtalte bok, «Etter i saumane», og først og fremst hans omtale av en del av den klassiske musikkens utøvere under nazismen i Tyskland. Han trekker fram ledende dirigenter som Herbert von Karajan og Karl Böhm og komponister som Carl Orff og Werner Egk, som alle var nazister – enten av overbevisning, av bekvemmelighetshensyn eller begge deler. I boka blir klassisk musikk et bilde på overklassemusikk og nazimusikk. Særlig symfoniorkesteret får gjennomgå. Orkestermusikerne ser ut som «små og store borgarar frå ei forgangen tid.» I tillegg er de redde for å spille feil! De føler angst «under taktstokken til dirigenten.» Det ligger tydelig i kortene at dirigenten har bart.

Når kapittelet om den klassiske musikken går mot slutten, heter det da også: «Dirigenten var førar, symfoniorkesteret partiet til dirigenten, politikken til partiet var partituret føraren dirigerte troppene sine etter.» Denne metaforikken minner meg om den delen av musikksosiologien som utelukkende dreier seg om musikkens funksjon i samfunnet, noe som var veldig populært i musikkvitenskapskretser da faget var nytt i Norge på 1970-tallet. Og i sin bok er da også Fløgstad musikksosiolog av nevnte type, noe som er greit nok. Han undersøker hvordan den klassiske musikken brukes under nazismen i Tyskland. Eller klarere sagt: Han snakker om dens ledende utøvere.

Fakta

Dette er saken:

• I vårens essaysamling fra Kjartan Fløgstad, «Etter i saumane» (Gyldendal), er en fjerdedel viet en analyse av musikken.

• Blant annet skriver han om den klassiske musikkens utøvere under nazismen i Tyskland, noe som har fått flere, bl.a. komponist/skribent Eivind Buene)(hovedsak i Bokmagasinet 7. mai), til å mene at Fløgstad kaster et brunt slør over klassisk musikk.

• Med utgangspunkt i dette har Musikkmagasinets klassiskskribent Egil Baumann gått til kildene – dirigenters/komponisters/musikkviteres betraktninger, og skrevet dette essayet om hva den klassiske musikken uttrykker.

Men han skriver ikke noe om den musikken de faktisk framførte. Kunne det tenkes at musikken på en eller annen måte talte imot den sammenhengen den ble framført innenfor? At Beethovens niende, som til og med har tekst, formidler noe annet enn nazipropaganda selv når Furtwängler dirigerte den med Hitler i salen? Hvorfor er ikke Fløgstad like åpen som han var i essaysamlingen «Loven vest for Pecos» (1981), der han skriver briljant om populærkunstens subversive muligheter i filmen, altså at en film kan «visa utover filmen sjølv ved at filmen seier det den seier for å visa til det den ikke kan seia.»

Men i «Etter i saumane» er ikke Fløgstad opptatt av dette, og det er nå også en særs vanskelig tolkningsoppgave. Ærendet hans er først og fremst å sverte den klassiske musikken ved å, hva skal jeg si, brunliggjøre den. Men blir en Beethovensymfoni brun selv om den dirigeres av den brune von Karajan? Eller for å gå litt fram i tid: Blir Beethoven rød, for nå å holde meg innenfor den politiske fargeskalaen, når han dirigeres av Claudio Abbado, som i hvert fall ikke var nazist?

Man kan si mye om den klassiske musikken. Man kan si at den er god eller dårlig, at den går i d-moll, at den er komponert for orkester, ja, man kan si om den at den er lystig, munter, alvorlig, ja, man kan også si at den misbrukes, men man kan ikke si at den er nazistisk, kommunistisk eller sosialdemokratisk. Og det er vel her jeg forlater Fløgstad for en stund, for å nærme meg spørsmålet om hva den klassiske musikken sier. Og jeg tenker da på den klassiske instrumentalmusikken, altså den tekstfrie, klingende musikken. Hvordan forstår vi den? Hva forteller den oss, om noe i det hele tatt? Kan vi i det hele tatt si på norsk hva musikken handler om utover de tonene vi faktisk hører? Eller er dette en slags tvangsnevrose?

En som nærmet seg dette spørsmålet, var den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein. Han skriver: «Denne melodien sier noe, og det er som om jeg er nødt til å finne ut hva den sier.» (Sitert fra Kjell S. Johannessens «Wittgenstein og estetikken» i «Imod forstandelsens forhekselse».) Hvor ofte har ikke mange av oss slitt med slike spørsmål? Vi kan ha sittet og lyttet til en symfoni, vært helt med, og etterpå lurer vi kanskje på hva denne symfonien sa oss – som om musikken tvinger oss til å formulere hva den egentlig handler om, utover det rent klingende. Vi har åpenbart et behov for å finne ut hva som ligger bak tonene, og det som ligger bak bør kunne artikuleres språklig.

Dirigenten Bruno Walter stilte også dette spørsmålet – og fant et svar: Om Mahlers sjette symfoni sa han at den «sier nei, framfor alt i den siste satsen, der noe i likhet med det ubønnhørlige streif av alle mot alle er oversatt til musikk. Eksistensen er en byrde; døden er ønskelig og livet hatefullt, kunne stå som dens motto.» Nå var Walter en av de store Mahlerdirigentene, og venn av komponisten, så han kunne Mahler bedre enn de fleste.

Men likevel: Er det slik at man som lytter har misforstått denne symfonien hvis man ikke har fått med seg at den sier «nei»? At den handler om at «eksistensen er en byrde»? Hvis jeg derimot sa til Walter at «Mahlers sjette handler om en framstilling av den sublime smerte innenfor det senborgelige samfunnet, noe som særlig kommer fram i den langsomme satsen,» ville da Walter kunne si at jeg tok feil? Eventuelt ut fra hvilke kriterier?

Nei, det går ikke an å forstå en symfoni som om det var en roman, selv om Mahlers symfonier nettopp er blitt sammenliknet med romaner. For når det gjelder en roman, hvis den ikke er altfor modernistisk, så kan vi jo si hva den handler om og faktisk være enige om det. Og da tenker jeg på handlingsoverflate, for enigheten fortar seg fort når mer dypsindige, litterære tolkninger settes i spill.

Det er vanskelig å oppfatte Walter annerledes enn at han forstår musikk som et slags språk. Han snakker da også om oversettelse i sitatet over. Og det er da heller ikke uvanlig. Vi bruker jo ofte ordet tonespråk når vi snakker om musikk. At musikken har en likhet med språket er åpenbart. Siden begynnelsen av 1600-tallet har det vært vanlig å forstå musikk som et språk. Musikken i barokken var jo tett knyttet til talekunsten. Således var det musikalske minnesmerket tombeau bygget opp over en riktig utført gravtale.

En som har skrevet om dette er Nikolaus Harnoncourt, og boka hans om barokkmusikk heter da også, talende nok, «Musik als Klangrede». Klanglig tale gjennom musikken, med en nærhet til retorikken, altså. Språknært kunne det kanskje gå an å si. Men uansett hvor preget barokkmusikken er av retorikken, så er ikke barokkmusikken et språk. Selv ikke Johann Sebastian Bach kunne bestille et måltid på et av vertshusene i Leipzig ved å spille cembalo. Han måtte nok ty til tysk.

Nei, musikk er ikke et språk på samme måte som norsk er et språk. Det finner vi ut hvis vi prøver å oversette et stykke musikk. For noen kan oversette Fløgstads briljante prosa til tysk, slik at tyskerne kan lese boka hans. Men vi kan ikke oversette Beethovens femte til norsk eller nynorsk. Og det skulle vel være mulig hvis musikk var et språk? Nei, oversettelse innenfor musikken kalles arrangering. Det er derfor mulig å framføre Beethovens femte på klaver i for eksempel Liszts klaverarrangement med et fint resultat, selv om den orkestrale prakten blir lidende, akkurat som Fløgstads nynorske prosa mister noe i tysk språkdrakt.

Men musikk ligner nok på språk. I hvert fall mener Theodor Adorno det. For i «Fragment om musikk og språk» skriver han at musikken «ligner på språk i det at den er en tidsmessig følge av artikulerte lyder som er mer enn bare lyd.» Og det er vel dette «mer» som er selve det gåtefulle ved musikken. Det at musikken tilsynelatende formidler noe mer enn det rent klingende. Igjen at den sier noe, men hva? Adorno er inne på det senere i fragmentet der han skriver: «Det den [musikken] sier, er som fenomen samtidig både bestemt og skjult.»

En som også nærmer seg dette skjulte, er musikkviteren Lydia Goehr. Hun skiller mellom det utenommusikalske og det ikke-musikalske, og det er det førstnevnte hun griper fatt i når hun sier at «det utenommusikalske synes å ta opp i seg nøyaktig de egenskaper i musikkens verden som ikke er spesifikt musikalske, men som likevel har skjenket musikken dens bredere menneskelige og ekspressive betydning.» Ståle Wikshåland, i boka «Fortolkningens århundre», der jeg har lånt dette sitatet fra, utlegger dette således at «musikken kan hevde en ambisjon om å være rent musikalsk og utenommusikalsk på én og samme tid.»

Det vi står overfor her, slik jeg forstår Goehr/Wikshåland, er at det finnes noe som bare musikken kan formidle, noe som åpenbart er mer enn det rent klingende, men som samtidig bare kan formidles av det klingende. Dette blir jo litt kinkig. For vi, eller i hvert fall jeg, er jo ikke i stand til si hva dette formidlede er.

Nå jukset jeg litt med Wittgensteinsitatet ovenfor, for han fortsetter slik: «Og likevel vet jeg at den ikke sier noe som er slik at jeg kunne uttrykke i ord eller bilder hva den sier. Og hvis jeg, idet jeg innser dette, nøyer meg med å si ‘Den uttrykker bare en musikalsk tanke’, så vil ikke dette bety noe mer enn å si ‘Den uttrykker seg selv.’». Dette minner om musikkritikeren Eduard Hanslicks (1825–1904) ganske berømte utsagn fra den lille boka «Om det skjønne i musikken», der det heter: «Musikkens innhold er tonende bevegede former.»

Med denne tautologien vil Hanslick framheve at det som framstilles i musikken, dens innhold så å si, er rent musikalsk. Eller klarere: Form-innhold-dualismen tenkes vekk. For det som uttrykkes i musikken, er musikalske ideer. «Musikken taler ikke bare gjennom toner, den taler utelukkende toner.» Og så kommer det: «I musikken er det mening og konsekvens, men en musikalsk sådan; musikken er et språk vi taler og forstår, men ikke kan oversette.» (Sitatene er hentet fra antologien «Musikken – Fra grepethet til begrep», Red.: Peder Kjerschow, Vidarforlaget 2014.)

Og her ender det: I en stumhet over hva som uttrykkes i musikken. Musikken uttrykker seg selv. Lenger kommer jeg ikke – det vil si; jeg kommer til kort. Men et savn er det knapt. For det er som Felix Mendelssohn skriver i et brev: «De tanker som musikken uttrykker, er for meg ikke for uklare til å kunne oversettes i ord, men tvert imot for klare.»

Om jeg selv skulle fremme et slags grunnsyn, så står jeg vel for en musikkforståelse der musikken ikke henter sin mening fra det som ikke er musikk, altså ut ifra ulike representasjons- og gjenspeilingsteorier, men mer fra det klingende spillet selv. Men hva dette spillet genererer, vet jeg ikke, det er i hvert fall ikke mulig å si det. Samtidig må jeg nok innrømme at den klassiske instrumentalmusikkens mening også tar form av sammenhengen den framføres i.

Sånn sett får Beethovens femte et annet innhold når den framføres i en «high brow»-setting i Oslo Konserthus, enn når den framføres av Gustavo Dudamel og Simon Bolivar National Youth Orchestra. Musikkens mening forandres faktisk, selv om musikken mer eller mindre er den samme.

Forskjellen mellom meg og Fløgstad er at han ikke er åpen for den klassiske musikken. Fløgstad liker rett og slett ikke klassisk musikk, så han gidder ikke bruke alle sine kunnskaper når han nærmer seg den. Han vil ikke finne noen subversive muligheter i den – selv om det definitivt er en krevende øvelse.

Fløgstad har bestemt seg på forhånd. Han har en agenda. Han vil rett og slett ikke lytte. Og det er den lette veien ut, eller kanskje den eneste? I hvert fall hvis jeg har rett i at den klassiske instrumentalmusikken er umulig å språkliggjøre og dermed ligger åpen for meningsinvadering og manipulering utenifra. La oss håpe at jeg tar feil. Jeg regner med det.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 23. juni 2016 kl. 15.38
Mandag 20. januar 2020
Opptredenen da de plutselig måtte steppe inn på hovedscenen under fjorårets Bergenfest viste potensialet. Nå hevdes det at Romskip for tiden er verdens beste rockeband fra Bergen.
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Tro i brøstet, kor i ryggen og fortsatt tett i panna. Kanye West presterer helt opp mot gamle musikalske bragder på sitt første rene kristenalbum. Men hvor ble det av desperasjonen?
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 28. oktober 2019
Oslo World-aktuelle Nihiloxica produserer industriell tradisjonsmusikk med bakgrunn sørvest for Nilen i Uganda.
Mandag 28. oktober 2019
AlbumNeil Young & Crazy Horse«Colorado»Reprise Records/Warner MusicHHHHJIYou might say I’m an old white guy
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 21. oktober 2019
William Basinski laget det ­definitive musikk­verket om 11. september. Nå besøker han ­Bergen med en plate bygd på lyden av to svarte hull som knuller.