Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Politisk enkeltsak: Det spørsmålet over­velder meg.

Forbilde: Jeg tror ikke på forbilder, vi må klare det selv.

Leser daglig: Skjønnlitteratur.

Ditt lydspor: Kassav’ – en fransk, karibisk gruppe.

Det verste du vet: Stress.

Hva tror du på: Alle menneskers innebygde viten om godt og vondt, rett og galt.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg er avhengig av musikk.

Sola flommer over grønne plener og trær. Fra skrivekroken og alle bokhyllene i leiligheten i første etasje i en blokk i Bærum har Liv Køltzow kort vei ut til alt det grønne. En ung assistent setter kaffe, vann og sjokolade på bordet ved sida av askebegeret.

– Jeg har hjelp av en personlig assistent noen timer per uke. I går svidde jeg av 12,5 timer for å komme meg til litteraturfestival på Lillehammer. Det var det vel verdt, sier Køltzow og tar et dypt drag av sigaretten.

Hun inntar selv sin faste plass i sofaen, mens journalisten får plass i godstolen, med utsikt til velfylte bokhyller og bokstabler.

Det var lenge stille rundt forfatteren, men det siste året har det gått slag i slag. I fjor ga hun ut sin første roman siden 2002. Samtidig kom samtaleboka «Å forsvinne i teksten», hvor kollega Hans Petter Blad gir et portrett av hennes liv og forfatterskap.

Romanen «Melding til alle reisende» handler om forfatteren Kaja Baumgarten, som har Parkinson. På et rehabiliteringssenter innleder hun et turbulent forhold til den hjertesyke og fattige Vegard Vinsnes. Boka handler ikke om havet, døden og kjærligheten, men om pengene, sykdommene og kjærligheten.

Og så, i april i år, ble Køltzow tildelt Gyldendalprisen 2015 for «et særlig eminent forfatterskap».

Fakta:
Liv Køltzow

Alder: 71.

Sivil status: Skilt, en voksen sønn.

Bakgrunn: Forfatter som har gitt ut en rekke skjønnlitterære bøker.

Aktuell med: Ga i fjor ut romanen «Melding til alle reisende» (Aschehoug) og samtaleboka «Å forsvinne i teksten» sammen med Hans Petter Blad (Flamme forlag). Ble tildelt Gyldendalprisen 2015 i april i år, for hele sitt forfatterskap.

 

Kritikeren Øystein Rottem skrev i 2002 om forfatterskapet: «I bok etter bok har Køltzow gjort savnet til sitt hovedtema – denne uklare fornemmelsen av at livet går sin gang uten at man helt får grep om det, at man like gjerne kunne befunnet seg et annet sted, levd et annet liv, valgt en annen levevei, funnet en annen partner.»

Køltzow ga ut sin første bok i 1970, novellesamlingen «Øyet i treet». Så kom romanene «Hvem bestemmer over Bjørg og Unni» (1972) og «Historien om Eli» (1975). På merittlista står totalt tre novellesamlinger, sju romaner, en essaysamling og en biografi, om Amalie Skram.

Med sine troverdige skildringer av kvinners liv og utfordringer har Køltzow blitt kjent som en forfatter med feministisk ståsted. Selv har hun et tvisynt forhold til akkurat det.

– Det var lenge en tvangstrøye å bli betegnet som feministforfatter. Hvorfor? Jeg så på meg selv som forfatter. Punktum. Dag Solstad sa i en tale på 60-årsdagen min at forfatterskapet mitt overskrider det med kjønn. At det står feministisk forfatter i oppslagsverkene, gir fort et bilde av en forfatter som hyller besluttsomme kvinner. Men jeg gjorde jo ikke annet enn å skrive om svakhet de første årene, og seinere om kvinner som nølte foran vanskelige valg, og jeg kan rett og slett ikke se at dette er noe spesielt for kvinner. Det samme har jo utrolig mange mannlige forfattere gjort uten å få feministstemplet på seg!

– Samtidig støtter jeg selvfølgelig likestillingen – hvem gjør ikke det? Og det bekymrer meg dypt at et patriarkat herser med verden!

 

Køltzow var en del av kretsen rundt tidsskriftet Profil på 1960-tallet og var gift med forfatteren Espen Haavardsholm fra 1966 til 1973. De to og sønnen tilbrakte et år i Spania sist på 1960-tallet, sammen med Dag Solstad og hans familie. Det var i denne perioden Liv Køltzow for alvor begynte å skrive.

– «70-tallet var vanskelig, rett og slett», sier du i samtaleboka med Blad og viser til presset fra folk i AKP, men også i SV og Arbeiderpartiet, når det gjaldt krav til politisk litteratur?

– Ja. Det presset var helt utålelig. Litteratur blir god når den skildrer de spesifikke tilfellene. Eli i «Historien om Eli» er ingen heltinne, men hun er riktig beskrevet. Verden blir ikke større enn det ett menneske ser og opplever.

Køltzow mener at hvis man setter seg fore å skrive politiske romaner, ender det nesten alltid med selv­sensur og et forenklet menneskebilde.

– Litteraturen blir sann hvis man følger spontane innfall og samtidig har en strukturerende evne, slik at den kan gjøres begripelig for andre. Man kan ikke snike et politisk budskap inn i en roman, eller la et overordnet budskap styre handling og stil. Det er få perfekte politiske romaner, sier hun og trekker fram, som ett eksempel, Thomas Bernhards «Betong».

– Jeg skrev forord til den for Gyldendal, sier hun og begir seg ut på en leteaksjon i de utallige hyllene, mens hun sukker over at «de er på stadig vandring, disse bøkene».

– Der, her er den, – nei, jeg finner den ikke.

– Du har mange bøker.

– Alle forfattere har jo det. De bøkene er våre venner og konkurrenter, syndebukker og hellige kuer, alt ettersom. Men jeg leser mindre enn før på grunn av en haug med Parkinson-symptomer. Det gjør meg faktisk ikke noe. Det er en interessant måte å leve på for en som alltid har lest. Roligere, mer aksepterende.

 

Hun fikk diagnosen Parkinson i 2002. Parkinson er en nevrologisk sykdom som skyldes at hjernens evne til å produsere og lagre signalstoffer, særlig dopamin, går tapt. Dopaminmangel fører til trege bevegelser, stivhet og skjelving. Medisinene som finnes, virker bra de første årene, men kan seinere gi bivirkninger som spasmer og ufrivillige bevegelser.

Parkinson er fortsatt en uhelbredelig sykdom, og den er progressiv, det vil si at hjerneskadene øker med årene. Medisinene og andre behandlings­måter demper symptomene, men påvirker ikke sykdoms­forløpet. Årsaken til at skadene oppstår, er fortsatt ukjent.

I sin siste roman bygger Køltzow mye av spenningen rundt Kaja Baumgartens symptomer: glemsomhet, søvnløshet og derav følgende slumsing med blant annet penger og avtaler. Dette grepet gir fortellingen et ustoppelig skjær av komikk og surrealisme, samtidig som også alvoret og desperasjonen er til stede. Alt sammen er ting som også den virkelige forfatteren har kjent på kroppen.

I 2013 fikk Liv Køltzow operert inn en elektrisk stimulator i hjernen. Den regulerer balansen mellom signal­stoffene tilbake til et mer normalt nivå. Etter operasjonen kan man vanligvis redusere medisininntaket og få færre spasmer.

I samtaleboka med Hans Petter Blad skildrer hun at hun var kontinuerlig våken i seks timer under hjerne­operasjonen, og skriver at det «strengt tatt var mer enn et menneske kan tåle, men det visste jeg».

Samtidig sier hun:

«Alle erfaringer kan vendes til å bli intellektuelt interessante. Uansett hvor jævlige de er og hvor negative de er, inntil en viss grense.»

 

Operasjonen har gitt Køltzow roen tilbake. Hun har færre spasmer og ukontrollerte bevegelser, men fortsatt skjelver hendene, og føttene sleper litt. For å få ferdig romanen måtte hun de siste årene ha skrive­assistent. Hun leste inn både utkast og ferdig stoff på diktafon, som hun så fikk skrevet ut.

– Jeg ble så forbannet da jeg fikk Parkinson-diagnosen at jeg fikk den fandenivoldskheten i meg som gjorde at jeg omsider kunne skrive akkurat denne boka. Jeg vet ikke hva det er med den som gjør meg så fornøyd. Mange lesere sier at de blir oppløftet av den. Jeg ville blitt veldig ulykkelig om jeg ikke hadde fått den ferdig.

– Du har trygghetsalarm, assistent, og leiligheten din er praktisk og godt tilrettelagt. Går det greit å bo aleine?

– Uten hjelp hadde det ikke gått. Jeg må konsentrere meg om å ta medisin hver andre time, og det er et daglig puslespill med medisin­justeringen i forhold til dagsformen. Jeg blir fort trøtt, og da må jeg legge meg ned, og jeg kan ikke ha mer enn en ball i lufta samtidig. Det å bo aleine er både prekært og nydelig. Knalltøft og bra. Det er klart det blir ensomt innimellom. På den andre sida er jeg glad for å slippe å belaste pårørende, jeg vet at mange er livredde for akkurat det. Jeg er jo redd for å falle, og selv om jeg vet at sviktende balanse kan holdes i sjakk med trening, så er det jo det med treningsmoralen, da … Det er mulig jeg har tatt meg litt for mye ut med den boka. Det er jo ikke så gøy å trene som å skrive bok.

– Parkinson rammer veldig ulikt. Mannen min har også Parkinson og ble operert i 2009. Han skjelver mindre i hendene etter operasjonen og klarer å skrive på pc, men han sliter med lav stemme. Du snakker godt, men sliter med å skrive.

– Jeg har gått inn for å holde stemmen ved like. Jeg leser høyt, leser skisser, egne manus, og synger, forteller hun og spiller av en lydsnutt på mac-en, der hun synger en av sine tekster til musikk.

– Jeg har også tatt sangtimer og lært mye om pusteteknikk – selv om jeg vel ikke alltid tar like godt vare på lungene mine, ler hun gjennom eimen fra nok en sigarett.

– Har jeg vært aleine noen dager og ikke sunget eller snakket, så blir artikulasjonen dårligere og tale­tempoet nedsatt. Da jeg ikke greide å skrive lenger, ble jeg først rasende. Jeg er glad i å skrive, både med hånd og på tastatur. På et punkt forsto jeg at det ikke var noen bønn og begynte å bruke diktafon. Da oppdaget jeg at diktafonen førte til en mer spontan og muntlig stil, med mer fart og tempo.

 

Forfatterkollega Hans Petter Blad mener at Køltzows siste roman er en bragd, særlig sett i forhold til hvor plaget hun er av sykdommen.

– Hun er morsom, har et livs­overskudd og en vitalitet som gjør det at hun blir frarøvet språket på toppen av sin karriere, til et paradoks. At hun ikke bare klarer å gi ut en ny roman mot alle odds, men også evner å fornye seg, ikke bare i innhold, men også i form, er imponerende. Seksualiteten, som også har preget de andre bøkene, har en annen toneart i denne boka, også hva temperaturen på kjærligheten angår, sier han og mener det ligger et klart opprør i fornyelsen.

 

Liv Køltzow vokste opp i gode kår på Smestad i Oslo. Hun har selv gitt dette øyeblikksbildet, i et festskrift til sin andre mann, Kjell Heggelund:

«Dalsveien, Smestad, midten av femtitallet, jeg bor hjemme hos mine foreldre. Hagen, epletrær, ripsbusker, hunden vår, tanter, onkler, venninner, DBS-sykler. Min mor steller i huset, mens far hver dag kommer hjem fra banken presis klokken kvart på fem. Den daglige middagslukt, og etter det kaffelukt (…)».

«Jeg ble ikke oppdratt til å skulle tjene mine egne penger», sier hun i samtaleboka med Blad og beskriver kontrasten mellom å være oppdratt som snill pike og samtidig være «ekstremt opprørsk innerst inne».

– Det er i dette spennet du har stått?

– Ja, det kan man si. Det er trygt og godt i borgerskapet, men gørr kjedelig. Lengselen etter å bryte med borgerligheten og pengedyrkingen har vært der bestandig. Den siste romanen min startet med et ønske om å skrive om kjærlighet og penger, sier hun og viser til kontrasten mellom relativt velbergede Kaia Baumgarten og lutfattige Vegard Vinsnes.

– Det er mye klasse og kjønn i den boka. Han er jo ille ute. Arbeidsledig, Nav-klient, livstruende syk. Samtidig er han kanskje en like stor drømmer og dikter som henne, selv om han defineres av seg selv og andre som fæle. Lengselen etter et annet liv er nok der hos ham også, om han bruker tøffe måter å forsvare seg på, mot det at han ikke passer inn i samfunnet. Han vil ha det moro og dø stående. Dette tiltrekker Kaja enormt.

Selv om det er klare likheter mellom forfatteren Kaja og forfatteren Liv, er det absolutt ingen sjølbiografi Køltzow har skrevet, og Kaja er ikke hennes alter ego. Fra sofakroken sin forteller Køltzow humrende om hvor morsomt hun har hatt det med å dikte om og skildre det umake paret, ikke minst rabagasten Vinsnes.

Debatten rundt en forfatters bruk av levende modeller har gått høyt, ikke minst rundt Karl Ove Knausgårds bøker. Tematikken er noe som også skaper store konflikter mellom Kaja og Vegard i «Melding til alle reisende», når han kommer over noen av Kajas skriftlige utkast, der hun fabulerer vilt om hans liv. Køltzow forteller at hun alltid tar hensyn når hun velger ut hva hun synes hun kan skrive – «i alle fall i siste, om ikke i første omgang».

Da Køltzow ga ut «Det avbrutte bildet» i 2002, ble den hyllet som hennes beste roman til da.

«Nå kan jeg endelig begynne å skrive for alvor, for nå har jeg fått tryggheten og erfaringen og alt som trengs», sa hun i et intervju. Så ble det stille.

– Ikke bare sliter Køltzow selv med dårlig hukommelse, hun ble også glemt i det offentlige rom, sier Hans Petter Blad og mener dette også har et kjønnsperspektiv:

– Køltzow, en av de få kvinnelige Profil-forfatterne, ble syk, og eksisterte ikke lenger i offentligheten, mens hennes mannlige samtidige stadig ble trukket fram.

Fjorårets to bøker, og Gyldendal­prisen, har betydd en seier over usynligheten. Igjen skrives det om Køltzow, igjen blir hun invitert til debatter.

– Å bli glemt er livets gang, det vet jeg. Men jeg er veldig glad for at jeg har fått sjansen til å være tilbake i offentligheten.

Om det blir flere bøker? Hun vet ikke. Hun har nå alltid stått på vippen mellom å skrive, eller ikke skrive.

– Kanskje skal jeg gjøre det litt enklere for meg selv. I alle fall har jeg bestemt meg for å hvile en stund nå.

sisselh@klassekampen.no

lineos@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. juni 2016 kl. 14.59