Lørdag 21. mai 2016
Mannstype: Leseren både fascineres og frastøtes av hovedrollen i Tron Jensens nye roman. Foto: Finn Ståle Felberg
Portrett i moll: Med nådeløs realisme skildrer Tron Jensen det halvgamle hann-dyrets erotikk.
Begjærets ensomhet

Kan kjærlighet planlegges? I Tron Jensens nye roman later hovedpersonen, 57-årige, nyskilte Erik til å tro det. Eller kanskje han bare håper. Romanen er en trekanthistorie. Erik selv, middelhavsøya Capri og noen kvinner utgjør trekantens hjørner. Capri er det medierende mellomleddet for hovedpersonens begjær, og kvinnen målet.

I første omgang er Clementine kvinnen, men etter hvert flytter han begjæret til flere på den steinharde øya. Eriks Capri-interesse er vekket av den spektakulære Villa Malaparte, kneisende på klippekanten, maskulinistisk, utilgjengelig og myteomspunnet. Det mytiske knytter seg både til villaens opprinnelige eier, eventyrer og forfatter Curzio Malaparte, og til den franske regissøren Jean-Luc Godards ekteskapsfilm «Forakten» fra 1963. Den ble filmet i villaen, med Brigitte Bardot i en av rollene. Malaparte var en omstridt italiensk krigskorrespondent, eventyrer og politisk flanør. Han fikk bygget det middelhavsrøde huset med en form som kan minne både om et gammeldags pennal og en forseggjort likkiste. Godard-filmen vekker også en dyster assosiasjon: Både kjærlighetshistorien og rollefiguren til 60-tallets mest berømte sex-symbol får et sørgelig endelikt.

Erik, som har synsvinkelen i romanen, er en nokså resignert, aldrende lærer, men han har et aktivt indre fantasi- og seksualliv. Med nådeløs realisme – eller nådeløs ironi? – skildrer Jensen det halvgamle hann-dyrets sterkt erotiserte betraktninger og seksualfantasier. Alle kvinner er et potensielt bytte, og han nedlegger dem etter tur – eller han planlegger å gjøre det – i fantasien.

Fakta

Roman

Tron Jensen

Til Capri

Forlaget Oktober 2016, 154 sider

Alle tre, ungdomsflammen Clementine, den frodige ettbarnsmoren Irina, og hennes pubertale barnepike, med det kvasi-forlokkende navnet Parandis, fanges i Eriks fantasigarn.

Men alle luftslottene Erik bygger er trekkfulle: De er og blir uttenkte enmannsprosjekter. Erik driver «erotisk regnskapsførsel» med en nøye planlagt «erobreroppskrift». I april 2016 kan man her faktisk lett komme til å få en assosiasjon til Horace Engdahl-sitatet om penetrasjon og overlegenhet.

Gjennom romanen fastholdes bildet av Erik som en intenst begjærende, men samtidig ensom og lite empatisk skikkelse. Hans ferske skilsmisse var et viljestyrt oppbrudd, fra hans side. Den plutselige forelskelsen i Clementine er som en mekanisk versjon av Kims lek. I de øvrige relasjonene framstår han som en relativt pubertal olding. Halvt i spøk ironiserer han over sine jevnaldrendes avkall på «søl og griseri», det vil si «erotikk», samtidig som han regner seg selv som aktiv i feltet.

Det kan falle en kvinnelig leser inn å tenke sitt om denne ellers både beleste og betenkte mannen, med sine klassiske musikkpreferanser, filosofiske assosiasjoner, gode hukommelse, Proust-lesning og analytiske holdning. For i sitt blikk på kvinner er han hjelpeløst umoden. Han kjeler for og dveler ved nedlatende og klisjépregete utsagn som «trenger en stiv pikk bakfra», og fremkaller manisk minnebilder av brede kvinnelår i stramme, blanke, røde eller endog plommefargede bukser.

Tron Jensen kan denne mannstypen, og han skriver ham solidarisk ut som den delvis triste figuren han er, i en stil som både slører, avslører og til en viss grad fascinerer.

Capri er en verdig scene for dette portrettet i moll, vel verdt en roman av det mentalt turbulente slaget. Det var jo også her han i den utrettelige slagerteksten både «så henne komme» og «så hun forsvant». På et lignende, enkelt populærplan, tas også den kultiverte Erik ned, via lysten. Han havner på nivå med «de andre», de som kan si «wow». Men en bevegelsen inn i lysten kan fort også føre inn i oppgivelsen. Muggsoppen i veggene i Malapartes villa, som har gjort den uegnet til bolig, kan stå for det umulige i den begjærende Eriks prosjekt, han kommer ikke ut av seg selv, han behersker bare erotisk enetale, ikke dialog. Man kan ikke ville seg til kjærlighet, og begjær paret med nedlatenhet er sjelden en vinneroppskrift. Ikke så underlig, da, at dødsmetaforene her aldri er langt unna.

Kanskje, men bare kanskje, ligger det både et dypere og dystrere svar på hans søken i en innforstått, vitende og viril håndbevegelse som Eriks ukjente ferjemann viser ham ganske seint i boka?

Som kvinnelig leser både frastøtes, fascineres og forundres jeg over denne veldrevne, bevisst kjønnede romanen.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. juni 2016 kl. 12.46
Lørdag 15. desember 2018
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.
Lørdag 8. desember 2018
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.
Lørdag 1. desember 2018
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.