Mandag 9. mai 2016
Pomp og prakt – og faner: Røros kirke spilte en hovedrolle i konserten 1. mai, der Berlinfilharmonien briljerte under Sir Simon Rattles ledelse. Foto: Berlinfilharmonien
Et spill på liv og død: Røros kirke viste seg som en perfekt forlengelse av Berlinfilharmoniens unike klangkropp.
1. mai-triumfen
Utstillingsvindu: Vilde Frang bør få flere sjanser sammen med Berlinfilharmonien, mener vår skribent. Foto: Berlinfilharmonien
Røros kirke: Skreddersydd for Sir Simon Rattle, Berlinfilharmonien og Vilde Frang.

Europakonzert

«Hæ?!», har nærmest alle sagt i vantro når jeg har fortalt at Berlinfilharmonien kommer til Røros for å spille sin årlige Europakonzert. Det var imidlertid ikke en absurd tanke for nestleder i styret for Vinterfestspill i Bergstaden, Erling Dahl Jr. I mai 2013 traff han orkesterets oboist, Christoph Hartmann, for å skrive kontrakt med Hartmann som kunstnerisk leder for Vinterfestspill. Da kunne Dahl Jr. likeså godt spørre om ikke hele orkesteret kunne komme til Røros. 4,5 millioner kroner senere, og etter en enorm innsats fra blant andre styreleder Valgerd Svarstad Haugland og produsent Bjørn Nessjø, er triumfen et faktum.

Konserten 1. mai var ikke bare et norsk/tysk anliggende, men en begivenhet som kringkastes i en rekke europeiske land, samt Japan og Kina. I tillegg kan den ses på Berlinfilharmoniens digitale kanal og blir senere gitt ut på dvd av den prestisjefylte labelen EuroArts. Med en slik eksponering får den norske fiolinisten Vilde Frang virkelig plassert seg på verdenskartet for fremstående musikere. Orkesterets mangeårige dirigent Sir Simon Rattle så ut til å storkose seg så til de grader i Mendelssohns Fiolinkonsert, at Frang som solist med Berlinfilharmonien burde friste til gjentakelse. Røros kirke må også nevnes som en integrert del i konsertopplevelsen. Ikke bare var den en vakker kulisse for kringkastingsproduksjonen og en god reklame for Norge, men den gamle barokk-kirkens innredning utgjorde en perfekt forlengelse av dette unike orkesterets klangkropp.

Fakta

Europakonzert:

• Berlinfilharmonien regnes for å være et av verdens ledende orkestre, og hver 1. mai gjør de en såkalt Europakonzert i europeiske byer og steder som står på Unescos verdensarvliste.

• I år falt valget på Røros, nærmere bestemt Bergstadens Ziir – som er tilnavnet på Røros kirke.

• Sir Simon Rattle dirigerte og Vilde Frang var solist. På programmet sto verker av Grieg, Mendelssohn og Beethoven.

• Konserten kan sees på NRKs nett-tv, tilgjengelig ut mai måned.

Konserten begynte med Griegs «Aften på høyfjellet», og varmen over åpningens pizzicatoer handler om langt mer enn at det er skrevet i et dypt leie. Det er en farge i tonene som gjør klangen fysisk, som om den går i dialog med treverket i barokk-kirken. Rommet blir levende, ja nesten sånn at vi som lytter også vibrerer i orkesterets utvidede klangkropp. All ære til tv-produksjoner, men denne lyden må man være til stede for å høre.

Orkesterets kollektive klangkunnskap er imidlertid lite verdt uten en leder som kan lokke det fram fra musikerne. Det er noe tradisjonelt og ukomplisert over Maestro Rattle; ja, man kunne si at det er noe så enkelt og ujålete at han er blitt omstridt som leder for orkesteret, og er blitt kalt en lettvekter som dirigent. Jeg synes han sjelden løfter fram detaljer som overrasker. Likevel har jeg fått noen av mine største orkesteropplevelser nettopp med Rattle ved roret for Berlinfilharmonien. Jeg aner ikke hvem han er utenfor podiet, men jeg kunne gjettet at han digger sportsbiler. Han dirigerer i alle fall slik, med ofte friske, stormende og noen ganger aggressive tempi. Han kan gå fra stillstand til hundre på null komma niks, og han fremmaner ofte en utrolig energi.

Dette er tydelig i første sats av Beethovens «Eroica»-symfoni, der han velger et meget raskt tempo, med en stil som er rett fram. Her er få dvelinger og forberedelser for å vise hva som kommer av formelementer. Tempomessig går temaer og fraser inn i hverandre, noe som kunne blitt overfladisk og masete, men under Rattles ledelse skapes det heller en kraftfull dramaturgisk effekt. Selv om jeg begynte med å si at Rattle sjelden gjør mye ut av detaljer, skaper denne måten å fosse fram en ny og sterk dramatisk betydning av enkeltelementer. Det skjer ved at hver frase har glassklar form som klinger enda mer utpenslet av de raske kastene mellom formelementene. Det sterke drivet forover blir også understreket av dette intense spillet mellom kontraster.

Et karakteristisk poeng Beethoven stadig vender tilbake til i første satsen, er at han nærmest driver gjøn med tre-takten som satsen går i. Beethoven betoner musikken skjevt, og noen ganger er det systematisk og over så lang tid at man risikerer å miste orienteringen i musikkens grunnleggende metrikk (tre-takten). De aller fleste dirigenter prøver naturlig nok å gjøre noe med betoningene for å gi dem betydning. Rattle holder seg til det mer ukompliserte og kjører rett over dem.

Med hans raske tempo og uten å rokke ved musikkens tidsforløp skaper dette heller en polyrytmisk effekt, der tre-takten spiller mot et betoningsmønster som går i to-takt, og man kan høre begge to rekke tunge til hverandre uten at den ene vinner over den andre. Om du lytter til Rattles tolkning av førstesatsen og humrer av at det svinger noe helt spesielt, samtidig som musikken rytmisk sett er så rar at det hørtes ut som om dirigent eller komponist har gått av skaftet, så er det mest sannsynlig nettopp disse musikalsk-humoristiske poengene til humoristen Beethoven du hører.

Berlinfilharmonien har musikere som er gode nok til å spille inn plater og være solister med store orkestre, og de kan til og med bli kunstneriske ledere for musikkfestivaler i dypeste Sør-Trøndelag. Dermed har de et teknisk overskudd til å få til nærmest hva som helst. Rattle makter likevel å presse sine musikere, og det i beste forstand. Dette er noe av det som gjør orkesteret så spennende under hans ledelse. De sitter ytterst på stolen og legger til en dimensjon av risiko.

Musikerne kunne ha kjedet oss til døde med feilfrie virtuoserier, men sammen med Rattle merker vi at det er mye som står på spill. Faktisk presser han dem så langt at de går over grensen til presisjonen jeg tenker er et av orkesterets varemerker. Det er utrolig tett spilt, men det er ikke perfekt. Derimot er det et spill på liv og død der du aldri kan være sikker på utfallet.

Felles for det lille fåtallet av virkelig interessante tolkninger som presteres av tidlig romantisk musikk, er at de bringer med seg retoriske elementer fra klassisismen. Rattle og Frang er imidlertid tradisjonalister i sin Mendelssohn-tolkning. Det er som om de bruker en tykkere pensel, og strøkene slipper aldri taket på det musikalske lerretet. En mer retorisk tolkning av musikken ville brukt smalere og tørrere klangstrøk, og tolkningen hadde i mangt blitt formet av hullene mellom tonene, av ansatser og avslutninger på toner.

Likevel er denne tradisjonelle tolkningen noe av det aller beste jeg har hørt tidlig romantisk musikk blitt spilt, og det er nærmest som om de får med seg mulighetene som ligger i den retoriske tilnærmingsmåten. Gjennom forskjellig press med den brede klangpenselen kan de ikke bare ekspandere, men nesten enda viktigere; de kan smalne inn klangen og konsentrere den i introvert ettertanke – som likevel lever og bærer til bakerste benkerekke i Røros kirke og i den digitale konsertsalen.

Hver frase Frang presenterer er omsorgsfullt utformet. Det er en tanke og ettertanke bak dem, men framfor alt er de formet av ekte innfølende musikalsk-emosjonell kompetanse. Fiolinkonserten kan lett spilles i stykker av fiolinister som blir for opptatt av å bære over orkesteret. Frang utmerker seg i stedet gjennom sin mangefasetterte klangfantasi. Men denne ville vært tynn og meningsløs hvis hun ikke hadde sans for timing og for retningene på frasene. Hun behersker de meget raske kastene mellom forskjellige klangelementer slik at musikken blir levende, og her blir det publikummerne som sitter ytterst på stolen i spent forventning om hvor neste frase skal gå.

Rattle former orkesteret med forbilledlig fleksibilitet. Det er eksepsjonelt å prestere så tett kammermusikalsk spill med et så stort ensemble. Rattles tendens i «Eroica» var å la klangen vokse, og kaste på mer energi, men jeg lurer på om Frang presser Rattle litt og inspirerer ham til det motsatte i Mendelssohn. Det er som om han dirigerer uten stokk. Men med små og smidige hender, og nettopp ved å kunne gå tilbake i klang, skapes ikke bare store kontraster og det store spennet av klangfantasier, men fraseringen blir så levende at dette ligner den retoriske tolkningsmåten som deres brede klangpensel i utgangspunktet ikke burde være i stand til å male.

Tatt i betraktning hvilken magnitude denne konserten hadde, er det betenkelig at Vinterfestspill ikke sendte ut pressemeldinger om konserten, og at vi kun var tre norske kritikere/journalister på plass for å skrive. Konsertens betydning burde bli grundig diskutert og kritisert i norsk presse, både på forhånd og etterpå. Men det er en debatt vi får ta ved en annen anledning.

Konserten var en triumf for Frang, for Kultur-Norge, Vinterfestspill og Røros. Og har du ikke hørt den, bør du sporenstreks se den på NRK. Den er kun tilgjengelig i noen uker til.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. mai 2016 kl. 12.33
Mandag 17. juni 2019
Nicky Siano var med på å finne opp klubbmusikkruttet. Og han var der da det smalt for den moderne LGBT-bevegelsen, i New York 1969. To sider av samme sak, sier DJ-legenden i dag.
Mandag 17. juni 2019
FestivalBergenfestBergenhus festning, Bergen 12.-15. juniI over 20 år har Bergenfest laga liv i vestlandshovudstaden. Festivalen mellom dei sju fjell må ofte kjempe mot værgudane, men i år...
Mandag 17. juni 2019
AlbumBruce Springsteen«Western Stars»Columbia/Sony MusicHHHHHIBruce den nydelige, så hekta på vakker lyd at soloartisten for et...