Jeg har aldri lengtet tilbake til noen perioder av livet mitt. Det har selvfølgelig vært øyeblikk jeg skulle ønske kunne vare evig, muligheter jeg gjerne skulle hatt igjen, erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Det har også vært hendelser jeg angrer på, eller ser at kunne løst seg bedre om jeg hadde tenkt klarere, visst mer, vært en annen. Men jeg har aldri villet ha en barndom, en ungdomstid, en studenttilværelse tilbake, og denne følelsen har kunnet eksistere i meg parallelt med en vedvarende angst for ubestandigheten, for alt som faller fra hverandre. Eller for alt jeg ikke skjønte var der, før det forsvant, for så bare å finnes som et minne. Man kunne kanskje kalle dette en form for dødsbevissthet, men det føles stort sett mer trivielt enn som så, mer som en økende grad av innsikt i at livet er overraskende konkret, ikke upåvirket av drømmer, fantasier, erindringer om det som har vært, planer for det som skal bli, men først og sist fylt opp av det som skjer akkurat nå, time etter time, dag etter dag, år etter år.