Klassekampen.no
Mandag 11. april 2016
Den siste utpost: Afrika regnes som et stort underutnyttet marked for agribusiness. Investeringer bør heller rettes mot småbønder, skriver kronikkforfatteren.Foto: Noor Khamis, Reuters/NTB SCANPIX
Børge Brende, Norfund og Yara vil løse sultproblemet med agribusiness. Det er lite sannsynlig.
Norge mot småbøndene

Kronikk

«Sult er et av verdens største løsbare problemer,» skrev utenriksminister Børge Brende i fjor sommer. Det er helt riktig. Men det er lite sannsynlig at Norges økende fokus på privat sektor og agribusiness vil føre oss noe nærmere løsningen. For mange vil det kanskje bidra til å forverre problemet.

Med norsk støtte utvikler Tanzania i disse dager en såkalt landbrukskorridor i de sørlige delene av landet. The Southern Agricultural Growth Corridor of Tanzania (SAGCOT) er et offentlig-privat samarbeid mellom den tanzanianske staten, donorer, ikke-statlige organisasjoner og noen av verdens største landbrukskonserner. Initiativet bygger på ideen om at en trippel-vinn effekt – mat/fattigdomsreduksjon, miljøbeskyttelse og profitt – kan realiseres ved å se på mat og landbruk som business istedenfor en utviklingsaktivitet. Det offentliges rolle i samarbeidet er derfor å være en tilrettelegger for agribusiness-investeringer i alle deler av verdikjeden, fra jord til bord.

Den norske gjødselgiganten Yara er en av hovedarkitektene bak Tanzanias landbrukskorridor. For Yara, i likhet med andre store landbrukskonsern (Syngenta, Unilever, Monsanto, DuPont, Bayer Crop Science and Nestlé), representerer Afrika «den siste utpost» for agribusiness: et stort underutnyttet marked. Store initiativer som SAGCOT kan bidra til å skape slike markeder og etterspørsel etter deres produkter og tjenester.

Yara, og andre SAGCOT-partnere, hevder at det er Tanzanias mange småbønder, gjennom økt tilgang til markeder og konsernenes produkter (f.eks. såfrø og gjødsel), som er i hjertet av initiativet. Men småbøndene selv ble aldri invitert da strategien skulle utformes. Det gjelder blant annet Tanzanias største organisasjon for småbønder, Mviwata.

I Tanzania har sentrale SAGCOT-aktører hevdet at initiativet kun ønsker å inkludere de «pragmatiske» delene av sivilsamfunnet, mens såkalte «aktivist»-organisasjoner utelates. Mviwata er medlem av den internasjonale småbondeorganisasjonen Via Campesina som kjemper mot den storstilte landbruksindustrialiseringen og agribusiness-ekspansjonen som Norge og andre promoterer i Afrika. Isteden forfekter de alternative investeringer basert på agroøkologisk landbruk og matsuverenitet. Småbøndene og deres organisasjoner anses som sentrale i SAGCOT, men bare hvis de inntar en «pragmatisk» rolle og innretter seg etter strategier allerede bestemt på høyere nivåer, hovedsakelig i henhold til landbrukskonsernenes interesser.

Istedenfor å være pådrivere for endring, er småbøndene redusert til teknologimottakere: Hvis bare Yaras gjødselteknologi når ut til mange nok, vil fattigdom og sult være historie!

Virkeligheten er dessverre mer sammensatt enn som så. Det har Statens Investeringsfond for Utviklingsland (Norfund) erfart i Tanzanias korridorprosjekt. Under overskriften «Rice Farming to Help Feed a Nation» beskriver Norfund sin investering i en risplantasje som drives av det britiske selskapet Agrica. Plantasjen har blitt beskrevet som et utstillingsprosjekt i SAGCOT for ansvarlige landbruksinvesteringer som kobler mennesker, miljø og profitt i skjønn harmoni. Det har imidlertid vist seg å være et sterkt misforhold mellom det harmoniske bildet som males opp av Norfund, og lokale småbønders egne beskrivelser.

Småbønder som ble tvangsflyttet for å skape plass til plantasjen forteller om svært mangelfull kompensasjon og forverrede levevilkår etter at plantasjen ble etablert. Noen har endt opp med mindre jord enn de hadde før, mens andre ikke har fått erstatningsjord i det hele tatt. Mange av de bitte små erstatningshusene ble bygget i svært flomutsatte områder med det resultat at husene oversvømmes under regntiden. Noen av småbøndene som var tilknyttet plantasjen som kontraktsbønder, og dermed fikk produksjonslån, ble etter hvert tvunget til å selge eiendeler for å kunne betjene det som var ugunstige lånevilkår. En forsker fra University of Manchester hevder at det i 2014 var rundt 800 kontraktsbønder som ikke maktet å betjene lånene sine og som nå risikerer søksmål fra plantasjen. Som en av småbøndene fortalte meg da jeg besøkte området i november 2014: «Selskapet har brakt oss elendighet, og for hver dag som går blir livet verre og verre.»

Norfund er klar over denne kritikken, men har så langt nektet å ta den til følge. Isteden gir de sin fulle støtte til Agrica som de mener viser til imponerende resultat når det kommer til sosial bærekraft. Småbøndenes egne bekymringer anses kun som tilfeldige uttalelser som ikke er verdt å se nærmere på siden bøndene selv ikke har lagt dem frem for den «uavhengige» klagemålskomiteen opprettet av selskapet.

Det er ikke vanskelig å se hvem sine interesser som tillegges mest vekt her, og det er problematisk tatt i betraktning at Norfund i tillegg til å være en investor, også har et særskilt ansvar som utviklingsaktør.

Brende har helt rett i at sult er et av verdens største løsbare problem, men agribusiness vil ikke løse det. Dette handler ikke om å velge mellom å investere i mat og landbruk, eller å ikke investere i det hele tatt. Investeringer må rettes mot småbønder på måter som øker kontrollen over egen produksjon. Det inkluderer blant annet sikker tilgang til jord, styrking av offentlige rådgivningstjenester og kooperativer. I tillegg kreves økt fokus på deltakende forskning og utvikling av agroøkologiske produksjonsmetoder som evner å kombinere det beste av den tradisjonelle kunnskapen som finnes blant bøndene selv med moderne agroøkologisk vitenskap.

Mange av svarene sitter småbøndene i organisasjoner som Via Campesina på selv, men da må de inkluderes og prioriteres fremfor interessene til de store landbrukskonsernene.

mikael.bergius@nmbu.no

Artikkelen er oppdatert: 22. april 2016 kl. 11.06