Klassekampen.no
Mandag 11. april 2016
Merle, 1937-2016

Kommentar

Spørsmålet har lenge vært stilt i countryverdenen, «Who’s gonna fill their shoes?» – hvem skal ta over etter gigantene? Johnny Cash døde i 2003, Buck Owens i 2006 og George Jones i 2013.

Da Merle Haggard døde i sitt hjem i San Joaquin Valley i California sist onsdag, samme dag han fylte 79, var det klart at Willie Nelson nå står igjen alene av de største som formet den moderne countrymusikken.

Merles siste utgivelse ble duo-plata med Willie, «Django and Jimmie» fra i fjor (anmeldt til fem av seks stjerner her i Musikkmagasinet, red.anm.), der de synger It’s all going to pot, som om noen skulle være i tvil om deres syn på marihuana.

Jeg fant frem til Merle Haggard på midten av 1970-tallet, da det gikk opp for meg at det var han som hadde originalen til «Mama Tried» som Grateful Dead gjorde på live-plata «Grateful Dead/ Skull & Roses». I årene etterpå har jeg med jevne mellomrom hatt tunge Merle-perioder, og merkelig nok var jeg i forrige uke på vei inn i en ny sådan. Merle ble nemlig intervjuet i en Johnny Cash-dokumentar som NRK sendte forrige fredagskveld. Der sa han at USAs fremgang etter andre verdenskrig ikke hadde vært mulig uten hjelp av amfetamin! Natt til lørdag spilte jeg meg gjennom alle de hundre sangene i boksen «Down Every Road/1962-1994».

De eldste sangene skriver seg fra årene umiddelbart etter at han hadde sluppet ut etter å ha avtjent tre år av en femårsstraff i det mytiske fengslet San Quentin. Som innsatt opplevde han at Cash spilte der flere ganger, først i 1958. Men det er en vanlig misforståelse at Merle var der i 1969, da Cash spilte inn plata si. For i 1969 var Haggard på toppen av sin kommersielle karriere som countryartist. Det var da han slapp sin, i hvert fall i Norge, mest kjente sang, «Okie From Muskogee». Anti-hippie-låten som ble tolket av Ottar Big Hand som «Bonde ifra bygda».

Men Merle var veldig mye mer enn den reaksjonære figuren fra Muskogee; hans støtte var forbeholdt arbeidere, innsatte og utfordrerne til etablissementet. Og det fosset sanger ut av ham, spesielt i de første ti årene av karrieren. Albumdebuten fant sted i 1965, mens det siste Merle Haggard-studioalbumet ble «Working in Tennessee» (2012). Mellom der: mengder av gull.

Min venn Tom Russell fortalte meg følgende anekdote om Merle etter at Russell og Dave Alvin i 1994 hadde kuratert tributeplata «Tulare Dust» til sangene hans: «Samtidig kom en glatt Nashville-stjernehyllest. Merle ble invitert til et talkshow i Nashville for å snakke om sistnevnte. Og til programlederens store fortvilelse snakket han bare om «Tulare Dust»!»

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. juni 2016 kl. 13.33