Klassekampen.no
Onsdag 6. april 2016
En fornuftig diskusjon er vanskelig når man snakker forbi hverandre.
Parallell virkelighet

I etterkant av de siste terrorangrepene i Europa har en diskusjon om parallellsamfunn dukket opp igjen. Dessverre er debatten i liten grad opplysende og foregår i stor grad fra skyttergravene. Debatten preges av manglende eller snarere svært ulike definisjoner av dette begrepet, noe som selvsagt vanskeliggjør en fornuftig diskusjon.

Begrepet, på tysk parallelgesellschaft, ble introdusert i debatten om migrasjon og integrering tidlig på 1990-tallet, av den tyske sosiologen Wilhelm Heitmeyer. Begrepet viser til en parallell organisering av samfunnet hvor en gruppe kun forholder seg til medlemmer av samme gruppe, og ikke til samfunnet for øvrig.

Nettopp i Tyskland har vi slike samfunn med folk som er født, oppvokst og lever i Tyskland, men som ikke har noe med det tyske samfunnet for øvrig å gjøre. Vi kan se noe av det i enkelte andre land også. Dette er selvsagt svært negativt med tanke på integrering og samhold.

Så kommer det viktige spørsmålet her. Har vi så slike parallelle samfunn i Norge også? Det korte og enkle svaret på det er nei, det har vi heldigvis ikke. Nå skal det sies at vi med jevne mellomrom kommer over historier om og med mennesker som lever på siden av samfunnet eller som faller gjennom. Dette blir imidlertid noe helt annet enn et parallellt samfunn.

Det eksisterer rett og slett ikke parallelle samfunn i Oslo og Norge, selv om diverse høyreekstreme blogger fabler om både parallelle samfunn, no go-soner og rene krigstilstander i Oslo. Dette er bare tull. Imidlertid betyr det jo ikke at vi ikke har problemer og utfordringer, men å overdrive dem fører oss i alle fall ikke nærmere en løsning. Å fortelle unge mennesker som sliter med diskriminering at de først og fremst er et problem og ikke en berikelse eller ressurs er virkelig ikke måten å få dem til å utvikle seg til samfunnsnyttige borgere på.

Groruddalen blir ofte utpekt som et problemområde. Og her finnes det virkelig et kjempestort problem – nemlig alle beskrivelsene av stedet fra dem som ikke bor der selv.

Folk kan selvfølgelig få ha mange ulike meninger, men her er det kanskje en bedre idé å ta tak i tallene. Dag og Tid-journalisten Jon Hustad har gjort et godt stykke arbeid i en artikkel som ble publisert 1. april, «Lovlydig Groruddal», hvor han viser hvordan kriminaliteten i Groruddalen stadig går nedover. Artikkelen er interessant fordi dypdykket i tallene og diskusjonen med politiet gir et ganske sammensatt bilde.

Hustad undersøker muligheten for at det kun dreier seg om at folk slutter å rapportere, men slår fast at den forklaringen ikke holder. Det som finnes av kriminaltiet er i stor grad tilreisende østeuropeiske kriminelle som står bak.

Det er tre satsingsområder for politiet i Groruddalen: barn og unge, vold i nære relasjoner og vold i det offentlige rom. Alle pilene peker imidlertid ikke i samme retning. Vold i nære relasjoner øker. Eller, for å vætre mer presis, det statistiske tallmaterialet reflekterer i større grad et riktigere bilde enn tidligere. Problemet blir nå tatt mer på alvor, og da blir voldstilfeller også rapportert oftere. Den statistiske utviklingen betyr altså ikke nødvendigvis at det er mer vold i nære relasjoner i dag enn før, selv om det kan se slik ut. Men tallene gir nå et mer korrekt bilde enn før.

Nedgangen i kriminaliteten handler i stor grad om det viktige og gode forebyggende arbeidet politiet har drevet med, ikke bare i Groruddalen, men i Oslo som helhet.

shoaib.m.s@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2016 kl. 13.50