Klassekampen.no
Onsdag 6. april 2016
Enfant terrible: Storn var tidlig ute med å lage kunst av søppel. Bak ser vi utstillingens hovedverk: en serie malerier med klagedikt på svart bunn. FOTO: Thomas Tveter
Den svartsynte bestefaren
Willibald Storns menneskelige og kunstneriske alvor avkrever respekt.

KUNST

«Aske over vann»

Willibald Storn

Kunstnerforbundet, Oslo

Står til 8. mai

ANMELDELSE

Willibald Storn fyller 80 år. Han har oppnådd å bli en legende i levende live. Med ironi, vidd, fortvilelse og raseri gikk han allerede i 1960-årene løs på kapitalismen og konsumkulturens utvekster i et direkte og provoserende kunstnerisk språk. Da han lot buksene falle på Henie Onstad Kunstsenter ble han periodens enfant terrible nummer én, i et sneversynt og småborgerlig kunstpublikums øyne.

Nå hadde det vært en god anledning for en kritisk og grundig gjennomgang av et stort og mangfoldig kunstnerskap, men det er våre institusjoner tydeligvis ikke modne for. Willibald Storn må nøye seg med å filleriste samtidens faenskap i Kunstnerforbundets beskjedne lokaler, og det er fortsatt krutt i den gamle gubben.

Storn var en pioner her hjemme når det gjelder å gjøre kunst av søppel. I tråd med dette har han også resirkulert populærkulturelle klisjeer, aktualitetsbilder og slagord i sin kunst. Her er han i slekt med både dadaistene, sin ungdoms pop og dagens appropriasjonskunstnere.

Forkjærligheten for å pøse på, minner oss om at til tross for at Storn har tilbrakt hele sitt kunstnerliv i Norge, har han tatt med seg forbausende mye fra sin bakgrunn i Østerrike. I bilder der han tematiserer overgrep mot barn og pornoindustriens trettende fokusering av kjønnsdeler, bruker Storn arven fra den pyntesyke kitschornamentikken hos Gustav Klimt og Friedensreich Hundertwasser til å anskueliggjøre et budskap om vår egen samtids forfall og dekadanse. Vi sporer også referanser til hvordan kropp og kjønn har vært ivrig utforsket i kjølvannet av Freud hos østerrikske kunstnere fra Egon Schiele til Otto Muehl.

Hovedarbeidet på utstillingen finner vi i overlyssalen som han fyller med en serie malerier på svart bunn, der han med vakkert utformede bokstaver har skrevet inn sitt budskap i et klagedikt uten lyspunkter. Verket er stramt redigert, konsekvent gjennomført og preget av et menneskelig og kunstnerisk alvor som avkrever respekt.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2016 kl. 14.17