Klassekampen.no
Lørdag 20. februar 2016
MYTEOMSPUNNET: Frigg spinner skyene. Illustrert av H. A. Guerber, 1909. foto: wikicommons
Gersimi mikla: Sagaene er realisme av edleste vare. De er paradoksale, tvetydige, klassiske, moderne.
Den store veven
RYGGRAD: Kart over Island av Abraham Ortelius (1527–1598). foto: wikicommons

For et par år tilbake var Island såkalt «Schwerpunkt» på bokmessa i Frankfurt, der en nyoversettelse av Islendingesagaene – til tysk – skulle presenteres. To kolleger og jeg ble i den forbindelse bedt om å lage hvert vårt slagord – en blurb, som kunne stå på plakater, og jeg lirte av meg følgende: «De islandske sagaene er ryggraden i Nordisk litteratur». Det er nok bakgrunnen for at professor Jørgensen har satt det opp som tittel på mitt foredrag i forelesningsserien om sagaene – forsvar påstanden din, Roy!

Jeg skal begynne med å gjenfortelle en liten historie, en tått – om Audun fra Vestfjordene, et utvilsomt mesterverk, som jeg selvfølgelig ikke har noen ambisjoner om å yte rettferdighet – dette er bare en kort skisse av handlingsforløpet:

Historien begynner med at den unge og fattige Audun pantsetter farsgården sin – med mora, hun blir igjen som pant – for å skaffe seg penger til en utreise; det ligger i kortene at han ikke ser noen framtid i de gresstustene han er vokst opp blant. Han har tre års frist på seg til å innløse pantet – og sin gamle mor, hun vil gå over i trælenes rekker hvis han ikke overholder den.

Skipet Audun reiser ut med er innom Grønland, og der har noen nettopp fanget en isbjørn, som Audun blir rystende fascinert av – han må bare ha denne isbjørnen, så han kjøper den, for alle pengene han har, hele reisekassa går med til dette, en mildt sagt odiøs investering, må vi kunne si, et vågespill av Askeladd-format.

Fakta:

NORRØN VÅR

• De islandske sagaene er ryggraden i all nordisk litteratur, skriver Roy Jacobsen i dette essayet. Det er et foredrag holdt på Litteraturhuset i Oslo, i serien «Norrøn vår»: I de siste årene er en rekke sentrale norrøne verk utgitt på norsk: islendingesagaene, «Heimskringla», Edda-dikt og «Flatøybok». Arrangementsserien diskuterer disse, i gratis foredrag på søndager klokka 15 på Litteraturhuset i Oslo. Initiativtaker er professor Jon Gunnar Jørgensen.

• 21. februar snakker Jon Gunnar Jørgensen, Hilde Bliksrud og Edvard Hoem. 13. mars foredrar Jon Gunnar Jørgensen om Snorres kongesagaer, og Kjell Arild Pollestad om oversettelse.

10. april snakker Torgrim Titlestad om «Flatøybok» og Ola B. Johannessen om Olav Tryggvason. 24. april snakker Knut Ødegård og Gerður Kristný om Edda. 8. mai er det paneldebatt om sagaene.

• Islendingesagaene har blitt gitt ut i en stor, ny utgave, der samtlige sagaer og førtini tætter presenteres samlet. Roy Jacobsen er en av forfatterne som har arbeidet med oversettelsene i nyutgaven.

Skipet kommer så til Norge og legger til havn i Tunsberg; der får kong Harald Hårdråde høre om bjørnen og kaller Audun til seg – og spør om han vil selge ham dyret.

– Nei, sier Audun.

– Hvis jeg da gir det dobbelt så mye som du ga for den? spør kongen – dette er «gersimi mikla», som han også sier, en svært dyrebar skatt.

Audun avslår også det, altså en gevinst på hundre prosent.

– Vil du da gi meg den? spør kongen.

– Nei, sier Audun.

(Forfatteren sier ikke noe om stemningen her, men leseren har ingen problemer med å føle den.)

– Hva skal du da med den? spør kongen.

– Jeg skal gi den til kong Svein av Danmark, sier Audun – (det dreier seg om Svein Ulfsson) – og stemningen blir enda mer ugrei, det er på dette tidspunktet nemlig krig mellom Danmark og Norge. Men kong Harald gir likevel – av uuttalte årsaker – Audun lov til å dra videre sørover med dyret – mot at han lover å komme innom på retur og fortelle hvordan det er gått i Danmark.

Det lover Audun.

Kanskje gjør kongen dette fordi han er paff og/eller sjarmert av Auduns frekkhet, kanskje i en slags skadefryd – altså i håp og eller forvissning om at Audun neppe kommer til å overleve det absurde forehavende sitt – at han kan ha det så godt, et innpakket hevnmotiv.

Eller kanskje gjør han det for å finne ut noe mer om sin motstander på tronen der nede i sør – at han gir Audun den ufrivillige rollen som lyttestasjon, forsøksdyr skråstrek spion.

Eller kanskje hører alle motivene hjemme i én krets, i tillegg til enda noen. Det samme gjelder selvsagt motivene til Audun, også om dem ties det – alle de tre hovedpersonene i historien, Audun og de to kongene, er kun karakterisert ved hva de gjør og hva de sier, uten at vi ser dem mindre klart for oss av den grunn – dette er showing, not telling, det er realisme, av edleste vare – paradoksalt nok i et eventyrmotiv, men det er sånn sagaen er – paradoksal, tvetydig, klassisk, moderne.

Audun kommer seg så – via et sidemotiv som jeg ikke skal vie noen plass her, selv om det er interessant nok – til Danmark, han oppsøker hoffet til kong Svein og overrekker ham bjørnen, det verdifulle dyr, stadig hans eneste kort.

Dessuten forteller han om møtet med hans fiende, kong Harald av Norge.

Svein kommer i stuss over det han hører, det stemmer tydeligvis ikke med de forestillinger han har om den norske kongen, at han bare lot Audun dra videre med skatten. Kanskje aner han ugler i mosen, kanskje, kanskje – igjen – det uttales ikke, men det fornemmes.

*

Men Audun får sin belønning, for alle gaver skal gjengjeldes, han inviteres til et sete i hirden. Men irriterer så også denne kongen med å takke nei og si at han heller vil legge i vei sørover mot Roma – på pilegrimsferd. (Også om denne Gudstroen har det til nå vært tiet)

Det vi i utgangspunktet trodde skulle være et sultent fattiglems utferd for å søke lykken, har nå gjennomløpt to brå vendinger. Audun driver i tillegg en omvendt form for handel, han gir bort istedenfor å erverve, han satser på å få – ved å gi, og si nei til dem som kan gi ham det, fordi han er korttenkt, en sjarlatan, en luring, som kjenner alle gaveritualets finesser til fingerspissene, eller fordi han er et godt menneske, i sagaens verden er mennesket ikke endimensjonalt, det finnes knapt noen form for type cast her.

Også kong Svein lar Audun få viljen sin, han utruster ham også for ferden sørover. Og det blir mildt sagt en lang reise. Men Audun kommer fram til Roma og tilbake til hoffet til kong Svein, men da i en så maroder forfatning, og sulten og utslitt og hårløs, at han av ren skam nøler med å oppsøke kongen – han har antagelig pådratt seg tyfus.

Men de møtes nå likevel, kong Svein forskrekkes like mye av mannens utseende som han imponeres av hans stamina – og vil belønne ham igjen, for ikke å si trøste – nok en gang med tilbud om plass i hirden, det er en stor æresbevisning dette.

Men Audun takker nei på ny, noe som ikke er blitt noen mindre fornærmelse siden sist han var her – han må tilbake til Island, sier han, straks han er frisk – og løse ut mor og eiendom, tidsfristen er i ferd med å løpe ut, og han har ikke fem øre.

Dette synes kongen er nobelt, så på tross av fornærmelse nummer to, utruster han Audun nok en gang, nå med et helt skip, og en pung med sølv – omsider også med en diger armring av gull, i tilfelle skipet skulle brytes ved Islands kyst, som kong Svein sier, den brutale og forrevne islandske kyst, og Audun skulle miste alt; kommer han seg levende i land med sin bare kropp, så har han i hvert fall ringen på armen og kan omsette den.

Audun setter seil på eget skip og tar seg til Norge, der han treffer igjen sin forsmådde venn kong Harald Hårdråde. Kongen lurer på hvordan hans fiende kong Svein har belønnet ham for isbjørnen. Og Audun ramser opp alt han har fått.

Kong Harald nikker til hvert punkt, og sier hver gang at – det ville da også jeg ha gitt deg i belønning for bjørnen – helt til Audun nevner pungen med sølvet. Da sier kongen, tydeligvis passe lei:

– Det var da svært, det hadde ikke jeg gjort.

– Audun svarer i disse baner:

– Jo da, konge du ga meg så mye mer, du lot meg få beholde både livet og bjørnen da du kunne ha tatt fra meg begge deler.

Underforstått – du er mer gavmild enn kong Svein, et bedre menneske.

Så gir han kong Harald den gullringen han har fått av Kong Svein, nødprovianten, the last ressource – som takk for bjørn og liv, for alle gaver skal gjengjeldes.

Og reiser utover – utrustet med ytterligere et sett gaver, nå gitt ham av Kong Harald. Han ankommer Islands kyst uten at skipet brytes, i tide, og en handelsreise i valuta isbjørn er bragt lykkelig til ende.

*

Man kan spørre seg om dette er islandsk form for underdog-litteratur, som man kan beskylde flere av disse tottene for å være, noe som skal illustrere overlegen intelligens hos det slu øyfolket i det unge og nye landet – målt mot det ypperste av makt og intellekt i det gamle, i opphavet. Man kan spørre seg om det er en historie om den lille og den store – et stykke vellykket klassekamp. Eller er det et eksempel på vox populi – den kloke kongen som lytter til folkets røst og blir enda klokere? Er det en historie om handel og vandel og de intrikate strukturer for gjeld og gjengjeldelse, gavenes betydning oppover og nedover i hierarkiet, om innhenting av mental etterretning, en diplomatiets envoy mellom to stridende fyrster, eller er det et exemplum med et mirakuløst Roma-motiv i sentrum? Igjen må vi svare: Det er alt sammen, og enda mye mer, det er saga.

*

Tilbake til eventyret, som sjanger: Hvis vi går til Valdimir Propps formale definisjon av folkeeventyret, er det kanskje noe å hente. Propp satte opp 31 moduler for hvordan et folkeeventyr er bygd opp – «helten reiser hjemmefra», «helten settes på prøve», «motstander introduseres», «helten løser en oppgave», «helten høster belønning», en kvinne, penger, et rike …

Ved å kombinere disse modulene – morfemene eller handlingsenhetene – kan man, som et alfabet, sette sammen ikke bare et hvilket som helst russisk folkeeventyr, mente Propp, men et hvilket som helst – også Kjetta fra Dovre, slik vi her i Norge kjenner det fra Asbjørnsen og Mo, som pussig nok – antagelig – har sitt forelegg nettopp i historien om Audun og bjørnen hans.

Folkeeventyret er en cross cultural øvelse, er Propps postulat, fundert på universelle formalia, noe à la den grammatikken som Noam Chomsky definerte – som universell. Modellen satte da også fart på tidens mest markante strukturalister (som Claude Lévi-Strauss og Roman Jakobson).

Jeg skal ikke ta stilling til Propp her, bare spørre om tåtten om Audun fra Vestfjordene oppfyller de formelle kravene til et folkeeventyr? Og svaret er både ja og nei, og nei er uten tvil det mest interessante, også det mest i øyenfallende.

Historien om Audun avviker nemlig fra formallitteraturen – folkloren, eventyret – på en rekke avgjørende punkter:

Den har for det første to og et halvt, for ikke å si et improvisert sett av dramaturgiske høydepunkt og vendinger, den følger riktignok tretallsystemet, men opererer like smidig med et fem- eller sekstallssystem – igjen later det til, tatt på feelingen av forfatteren, som om han var i besittelse av et underbevisst gyldent snitt for hvordan male et kunstverk med ord. Og den har noe man gjerne kaller epifani, en plutselig klargjørende omkalfatring i handlingsforløpet – som av senere analytikere er ment å definere novellen, ikke eventyret: Det skjer plutselig noe som løfter fortellingen ut av det leiet den til nå har beveget seg i, opp til et nytt nivå – og det skjer med Kong Haralds replikk «Det hadde ikke jeg gjort». Og Audun som gir ham gullringen han har fått av hans verste fiende – disse handlingselementene er så stappfulle av både ironi og realisme at de sprenger enhver ramme i Propps relativt rigide system.

Sagt på en annen måte: Audun er ingen askeladd, men et levende – skal vi si søkende – og intelligent menneske i en realistisk setting, – også det danner skillet mellom kunst og folklore; vi har med en helt å gjøre som ikke bare spiller på verden med sine (gjerne skjulte) talenter – altså former den etter sin egen vilje, og beseirer den, men en fortelling der helten er både subjekt og objekt, altså betinget av tilværelsens luner og lover og seder, en integrert og komplekst agerende figur i et større hele – ikke en betvinger av verden.

Jeg vil i en parentes her bare nevne at det intrikate spillet på gavesystemet, som jeg bare har skrapt i overflaten på, har William Ian Miller skrevet svært innsiktsfullt om i en studie han har kalt «Audun and the Polar Bear», med kapitler som: Saying no to two kings.

*

Så nevnte jeg novellen:

Det er utbredt ortodoksi – eller var det i hvert fall – at Boccaccio oppfant novellen, slik den framstår i storverket «Dekameronen», som kom midt i det fjortende århundret.

Men Boccaccio var ikke bare for seint ute, han har heller ikke epifani, som Audun, (og som så mange av de andre tottene), ei heller det øvrige realistiske stofftilfanget, tvetydighetene og ironien. Boccaccio er ikke besudlet av virkelighet, men av idyll, her er mer stoff enn struktur, telling, no showing, de rene forklaringer – det sønnen min kaller retard friendly art – og overalt får vi høre: «de var så lykkelige at det ikke kan beskrives med ord» – en forfatter som altså igjen og igjen annonserer sin egen tilkortkommenhet, det er i beste fall historisk interessant, som litteratur blir det altfor ofte det rene lirumlarum.

Så hvorfor har Boccacio fått æren av å oppfinne Novellen?

Det har jeg min egen forklaring på: fordi definisjonen oppsto uten kjennskap til Audun og hans brødre og søstre i sagaverdenen.

Tåtten er den første novellen, i den grad vi har bevissthet om noe første – forfatteren av historien om Audun er i så fall novellens oppfinner, og han oppfant den … skal vi si den fjerde mars i 1219, for dette er et lykketreff som lynet, som rammer en forfatter svært sjelden i løpet av en livslang karriere, og oppfinnerens navn er Snorre Sturlason.

Det er ikke jeg, men Gudny Jonsson som fremsetter denne ideen, og det gjør han i forordet til femte bind av Islensk Fornrit – Vestfirdingasögur – sagaforskere blir aldri lei av å lete etter verkenes opphavsmenn. Mens jeg aldri blir helt kvitt Roland Barthes’ slagord «alt er allerede alltid skrevet.» Altså preget av den oppfatning at enhver skapelsesberetning trenger en mor og en far, samt deres mødre og fedre …, i tillegg til lykketreffet, og i større grad i sagaen, med dens muntlige tradisjon, enn i noen annen litteratur.

Uansett er tåtten om Audun utvilsomt en novelle, slik både Tsjekov, Borges og Hemingway formet dem – for å nevne også to forfattere som tilkjennega at de sto i gjeld til sagaen.

Og så er den likevel umiskjennelig saga.

*

Hva så med de øvrige formater og sjangre som vi finner mellom permene i dagens litteratur, samtidslitteraturen? Det spørsmålet skal jeg behandle svært summarisk: Lar sagaen seg smette inn i moderne romanteori?

I høyeste grad. Det er bare å sette seg ned og lese «Njáls saga» opp mot «Hundre års ensomhet» av Gabriel García Márquez, slektskrøniken som det store historiske og mangslungne drama. Og siden Marquez’ dermed er nevnt, la meg da også sitere min venn og kollega Einar Már Gudmundsson, som sier «All god realisme er magisk». En omvendt definisjon. Objektet er definisjonen, underforstått: Også den magiske realismen har sine tippoldeforeldre i sagaen, mener nok både Einar og jeg.

Hvis noen trenger en kriminalromanen, kan de lese «Gisle Sursonnssaga», sågar en kriminalroman med ukjent gjerningsmann, og med et befriende fravær av all doserende oppklaring i finalen; heller ikke dette et retard friendly verk à la Agatha Christie og Conan Doyle, Gisle er glassklar og mangslungen litteratur, for øvrig også en betagende kjærlighetsroman, og pussig nok – særlig i sagasammenheng – om det barnløse ekteparet Gisle og Aud som elsker hverandre i både gode og særlig i onde dager; i sagaen har man nemlig barn, de kalles derfor også ættesagaer; så blir altså heller ikke det en presis nok sjangerbetegnelse, sagaen blir aldri lei av å unndra seg definisjoner.

Og hva skal vi si om Familieromanen, for ikke å si grupperomanen, det vandrende perspektiv?

Jo da, her finnes «Eyrbyggja saga», «Ljosvetninga», «Vatnsdøla», «Laxdøla saga» – den siste her gjerne kalt kvinnesagaen, fordi den har så mange sterke og gåtefulle kvinneskikkelser, og som antagelig ville ha hett «Gudrun Osvivsdottirs saga» hvis den hadde sett dagens lys i mer korrekte tider.

Og kortromanen da, slik Aksel Sandemose trodde han oppfant den med «Klabautermannen» og «Tjærehandleren»?

Den komprimerte og halve distanse, halvromanen, eller den utvidede novelle? Den finner vi i «Rankel saga», i «Valla Ljots saga», «Hønse-Tores saga», «Gunnlaug Ormstunge».

Det rene rettsdramaet? I «Bandamanna saga» – som for øvrig også er det nærmeste vi kommer et kammerspill. Og det var i denne Borges fant scenen som han brukte som eksempel på den perfekt strukturerte fortellingen om et drap.

Vi har dikterbiografiene: Egil Skallagrimsson, Hallfred Vandrædaskald, Kormakr og igjen nevnte Gisle.

Vi har dannelsesromanen – også her kan vi nevne «Egil saga», om Egil fra Borgarfjördur, koleriker, poet og villmann av en annen verden, en introvert berserk som reiste nidstang mot konger, beit over strupen på sine motstandere og diktet minneordene til sin avdøde sønn, Sonatorrek, og skapte seg en evig plass i øverste etasje i poesitårnet.

For ikke igjen å si Grette, også han dikter og villmann. Og la meg i den sammenheng også framholde Gretla som lysende forbryterportrett, som ikke gjør Jean Genet og Truman Capote overflødige, overhodet ikke, bare litt mindre ensomme.

Alle disse verkene kan kalles romaner, varianter av romaner – og så er det altså likevel umiskjennelig saga.

Tematisk er rikdommen vel så stor: Da jeg strevde med å sette sammen dette foredraget, gjorde jeg en anstrengelse for også å finne fram noen av sagaens temaer som fortsatt måtte angå oss i dag – det endte med at jeg begynte spørre om det er noe som ikke finnes her: tvillingtemaet, robin hood-motivet, trikstertypen, den korrupte presten, far-sønn-konflikten – (i for eksempel «Håvardar saga Isfirdings»), den fromme forbryter, mor-datter-forholdet, far – datter (Helga den fagre), Che Guevara i form av Holmverjene, den komplette opprøreren, Torgeir Hávardsson i «Fostbrødresaga», og hans ukuelige venn Tormod, en saga om vennskap, et vennskap som er så sterkt og komplekst at det alltid holder, helt inn i døden og det absurde, – og nettopp det absurde, det er nemlig ikke bare isbjørner her, det er spøkelser og mørkeredsel, det er isflak som driver til Grønland med et lite menneske på, det er fisk som finner skatter, det er lik som våkner og gjør enda med ugagn enn de gjorde i levende live – til de må graves ned igjen stående, opp ned. Det er litteratur om geniet og dumskallen, om ormen og nerden og den irriterende middle brower.

Og den salomoniske visdom: både Njál, hvis klokskap får vel så mange fatale som lykkelige utfall, en skjeggløs, genial mann som er innhegnet av skjebne, for klok for sin egen tid og antagelig for enhver annen.

Og den knallharde realpolitikken: Høvdingen Torkjell Måne (i «Hardarsaga») (nok en saga om fredløse skoggangsmenn), som i en eskalerende konflikt mellom to hærstyrker blir bedt om å mekle mellom lederne deres, og som på et felles møte med de to hissigproppene som håper å bevege ham over på sin side, sier: – Jeg vil med alle mine menn slå meg sammen med den av dere som vil holde fred, og sammen med ham utslette den av dere som ikke vil det.

Han mener det også.

Og det blir det – fred.

Motivet bak sagaskrivingen later til å være to svært tunge og eksistensielle spørsmål, ikke så lite evige heller, og de forutsetter hverandre:

– Hvem er vi? Og hvor kommer vi fra?

Hvilket spørsmål er det Lars Saabye Christensen stiller i romanen «Beatles»? Hamsun i landstrykertrilogien, Olav Duun i «Juvikfolke», Kjartan Fløgstad i «Fyr og Flamme»? Og hva er det jeg driver med – når jeg ikke står her?

Men da har jo ikke epikken vært nevnt:

Så hva med Dag Solstads «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896»? Det mest uleselige verk som har sett dagens lys her på berget det siste tiåret.

Nå leser ikke Dag Solstad sagalitteratur – hadde han det gjort, ville han ha sett at «Landnåmabok» (både Hauks og Sturlas versjon), som må kunne kalles den store romanen om et lite lands tilblivelse – har enda flere og grundigere genealogier og navneregistre og slektsnavn enn det Dag har, strukturert på forbløffende likt vis; det er bare gått drøye åtte hundre år mellom de to verkene.

Nå er det i vår bransje selvsagt ikke noe forbud mot å finne opp igjen kruttet, om og om igjen, det er snarere det vi lever av; det er heller ikke noe forbud mot å holde liv i munnhellet om at den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den.

Heri forutsetter man nemlig ideen om historiske og ideologiske understrømmer i kulturen, den kollektive erfaring så å si, en kulturs underbevissthet og også måten den er strukturert på: hvordan fortelle en fortelling, enten det er i en rettssal, på en sengekant, på et podium eller i et skrift.

Alt dette bare for å understreke at de som har lest saga opp gjennom et liv eller to nok har et ganske behersket forhold til adjektivet nyskapende.

La meg avslutte med å nevne en av mine favoritter, nemlig «Svarfdøla saga», som riktig nok ikke er bevart i sin helhet, og jeg har ennå ikke klart å identifisere nøyaktig hva det er i akkurat denne prosaen som tar meg mer enn det meste.

Men i forordet til Islenzk Fornrit-utgaven, bind 9, presterer redaktør Jónas Kristjánsson en del kvalifiserte spekulasjoner rundt vandremotivenes vesen i den germanske kulturen, fra så langt tilbake vi kjenner dem i skrift – gjennom middelalderen og framover – og lufter ideen om at Shakespeare må ha lest Saxo, den store danske historiografen som skrev på latin på tolvhundretallet, slik vi vet Shakespeare må ha vært en ivrig leser av britisk historie, blant annet Geofferey of Monmouth (eller Bretasögur, som den heter på islandsk, for den ble selvfølgelig oversatt), og der fant både Macbeth og King Lear og mange andre skikkelser og temaer for å gjøre gammel mytisk historie om til moderne drama. Og hos Saxo har Shakespeare støtt på motivet, som Saxo i sin tid hadde støtt på i «Svarfdøla sag»a, noe som inspirerte engelskmannen til å skrive «The Taming of The Shrew», Troll kan temmes.

Likhetene er slående, selv om «Svarfdøla saga»s kjærlighetshistorie er mye grusommere og langt mer tragisk enn den komedien den er blitt hos Shakespeare.

Jónas Kristiánsson’ tanke om dette motivets vandring fra Island via Danmark til Stratford-upon-Avon, vil antagelig aldri kunne bekreftes, som så mye annet ved sagens tilblivelse og vesen, men det er en idé som det kan tenkes ganske mye fornuftig rundt, og som igjen definerer sagaen som den organiske størrelsen den er, har vært og antagelig vil fortsette å være i europeisk litteratur.

Finnes det da ikke noe dårlig her, som kan tilfredsstille et kritisk og humørløst samtidsblikk? Jo da, en god del. Men også det – og den løpende debatten som alltid har gått om hva det måtte være og hvorfor – har bidratt til å holde sagaen levende opp gjennom alle disse århundrene. Den er ikke perfekt. Den er uren. Som tilværelsen.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 3. mars 2016 kl. 11.13