Onsdag 27. januar 2016
Oppvask på venstresida: Cathrine Sandnes og Marte Gerhardsen kan godt ha folk til å vaske hjemme hos seg, men de må tåle at det kan rokke ved deres troverdighet som venstresidas talspersoner, skriver Sandra Lillebø. Foto: Line Ørnes Søndergaard
Hvilket fellesskap er vi?
LURT: Da jeg forsto hvor vanlige privilegiene var på venstresida, følte jeg meg lurt, skriver Sandra Lillebø.

Kronikk

Jeg husker veldig godt den dagen det gikk opp for meg at mange av dem som ga seg ut for å være på mitt lag, ikke lignet på meg i det hele tatt. Jeg var ganske voksen, og på besøk hos en venninne. Vi snakket om felles bekjente, som i likhet med oss jobbet i kultursektoren. Vi snakket om stipendene deres, om de spennende oppdragene, om utenlandsoppholdene, om mødrene deres som hadde gått av med tidligpensjon for å passe barnebarna og dermed sørget for sine barns selvrealisering. På den tiden var jeg selv dobbeltarbeidende alenemor med tilnærmet ingen avlastning, men med desto flere urealiserte prosjekter i skrivebordsskuffen.

Etter hvert som samtalen skred frem, og jeg innså hvor vanlig det var blant oss på venstresida å være så privilegert, tok jeg til tårene. Venninnen min tolket dette som tristhet, som et uttrykk for mitt enorme savn etter alt det jeg kunne ønske meg: mer tid, mer penger, familie å ha rundt meg.

Klart jeg savnet. Men mangel er noe man venner seg til. Forventningene kan alltids senkes, innsatsen alltids høynes. Det jeg kjente den dagen, var ikke først og fremst savn eller misunnelse. Det jeg kjente var sviket, et svik som brant seg opp gjennom magen og brystet. Jeg følte meg lurt, forledet til å tro at det fantes et fellesskap som kunne bære mitt håp. Som visste det samme som meg, som ville det samme som meg. Og så gjorde det ikke det – bortsett fra i teorien.

Tesen om at folk vil strømme til partiene på venstresida så fort de begynner å snakke om arbeiderklassens og prekariatets rettigheter, bygger på at det er det samme hvem budbringeren er, så lenge budskapet kommer frem. Det er ikke sant. Det er rett og slett ikke sant at det er likegyldig hvem som snakker.

I lørdagens utgave av Klassekampen bet jeg meg merke i to tekster. Den ene var Åse Brandvolds reportasje om de tre tankesmielederne Cathrine Sandnes, Marte Gerhardsen og Kristin Clemet, som alle bruker vaskehjelp for å få hverdagen til å gå opp. Senere har det – til min overraskelse – blitt tydelig at mange har tolket denne artikkelen til utelukkende å handle om kjønn.

Da jeg for min del åpnet avisa lørdag morgen, så jeg en sak som først og fremst dreide seg om hvor utbredt og akseptert det har blitt i deler av middelklassen å kjøpe tjenester til hjemmet, og hvilke virkninger utbredelsen av disse tjenestene har, særlig for dem som utfører dem.

Den andre teksten jeg merket meg, var en kommentar av sosiolog Magne Flemmen, som handlet om at enkelte samfunnsforskere er i ferd med å innse at identifikasjon kan være en mer vesentlig faktor for stemmegivningen ved valg enn man tidligere har trodd. For mens andelen Labour-representanter med arbeiderklassebakgrunn har gått fra 20 til 4 prosent på knapt en generasjon, har en ikke ubetydelig andel av arbeiderklassevelgerne forsvunnet til helt andre partier. Folk vil rett og slett ikke stemme på politikere de opplever som for langt unna sin egen hverdag.

Tendensen Flemmen skriver om, er velkjent: Politikerne blir mer og mer like hverandre. De har samme sosiale bakgrunn, går på de samme skolene, de omgås hverandre, gifter seg med hverandre, og jammen ender de ikke opp i de samme jobbene også, når politikerkarrieren er over.

Samtidig som dette skjer, vokser ulikheten mellom samfunnslagene. At dette skjer, er noe folk skjønner, også de som aldri har hørt om Thomas Piketty. Dette skriver faktisk Piketty selv, når han i forordet til «Kapitalen i det 21. århundret» peker på mangelen på statistikk fra 1800-tallet som kan vitne om de enorme forskjellene som preget datidas samfunn. Men, fortsetter han: for den som leser bøkene til Émile Zola eller Victor Hugo, vil det ikke være så vanskelig å se. Selv uten økonomer til å fortelle dem det, får folk øye på forskjellene og urettferdighetene som råder i et samfunn.

Og dermed er vi tilbake til reportasjen om vaskehjelp i hjemmet. Selv om andelen som betaler for å få vasket hjemme har økt mye de siste årene, er den fortsatt bare på femten prosent (menings­målingsinstituttet Ipsos MMI, 2015), hvorav en god halvpart betaler svart. Å slippe å vaske hjemme hos seg selv, er altså ennå ikke «for alle», samme hvor mye de som selv benytter seg av det forsøker å normalisere det. De aller fleste av dem venstresida så desperat forsøker å snakke med og sanke stemmene til, har sannsynligvis aldri engang vurdert å skaffe seg vaskehjelp. At Marte Gerhardsen og Cathrine Sandnes på sin side har folk til å vaske hjemme hos seg, er kanskje helt greit, men de må tåle at det stilles spørsmål ved det.

Hvor mye folk – og særlig ledere – på venstresida kan tillate seg av ting som høye lønninger, store hus og hjelp i hjemmet før de begynner å miste politisk troverdighet, er og vil være et spørsmål oppe til stadig forhandling. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar eller endelig grense, og jeg tipper at de fleste har forståelse for at folk med viktige og krevende jobber noen ganger har privilegier som ikke kommer alle til gode.

Det var ikke én enkelt ting som gjorde at jeg den kvelden hos venninnen min plutselig følte meg helt fremmed på et sted jeg trodde skulle tilhøre meg. Det var alt, kokt sammen, som ga meg følelsen av å være den som ikke lignet på noen av de andre, som verken hadde tiden deres eller pengene deres eller kulturen deres, og dermed kanskje ikke heller fellesskapet.

Å avfeie problemstillingen med hjelp i hjemmet og kalle den moralistisk, slik Cathrine Sandnes gjorde i Klassekampen i går, tror jeg er en dårlig strategi for en tankesmie på venstresida – særlig i en virkelighet hvor de dårligst stilte opplever lite annet enn nettopp moralisering fra klassene over seg.

Venstresida kan ikke se ut som høyresida og oppføre seg som høyresida, og likevel tro at velgerne skal skille mellom de to, bare den passer på å si de riktige tingene. Å tro det, er enten å grovt overvurdere sine egne retoriske ferdigheter, eller like grovt undervurdere velgernes evne til å se hvor samfunnets reelle interessekonflikter befinner seg.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. januar 2016 kl. 11.12