Klassekampen.no
Mandag 25. januar 2016
Kampen om framtidas arbeidsliv handler aller minst om apper.
Hendene på rattet

I debatten om det omdiskuterte selskapet Uber kan det høres ut som om LO ønsker seg tilbake til 1960-tallets arbeidsliv. På den andre siden står NHO, som under dekke av å være framtidsretta i realiteten vil tilbake til 1920-tallets løsarbeidersamfunn. For å gå rett vei inn i framtida, må vi bry oss om hvem som skal eie framtidas produksjonsmidler.

Det er lett å la seg forføre av en brukervennlig app som Uber, uten å forholde seg til raseringa av arbeidsforhold som den kan føre til. For selv om det skjer ved hjelp av moderne teknologi, er det ingen nyvinning ved løsarbeidet som skapes når du prøver å lage delingsøkonomi av arbeidskraft.

Deling av ting er noe annet: De kan deles uten at noen taper. Men du kan ikke låne bort arbeidskraften din mens du selv gjør noe annet. For privilegerte frilansere betyr løsarbeid kanskje frihet. De attraktive kan selge seg til høystbydende. Men er det slik de nye serviceyrkene og småjobbene ser ut? Det er ikke mangel på taxisjåfører, renholdere eller folk som kjører varebil. Og det er disse som må konkurrere om oppdrag hvis Uber og småjobber på Finn.no blir den nye normen. De bytter ikke ut trygghet med frihet, men tvinges til å underby hverandre for å få arbeid. Da er man tilbake på 1920-tallet.

Grunnen til at Ubers tilhengere likevel framstår framtidsretta, er at mange av Ubers kritikere åpent heier på fortiden. Når LO uttaler seg, får man følelsen av at de ønsker de gamle kapitalistene tilbake: De som passer inn i den sosialdemokratiske modellen, hvor kapitaleierne får styringsrett og arbeidere som sjelden streiker, i bytte mot trygge jobber og lav arbeidsløshet.

Det kan være lett å la seg skremme av utviklingen, og avskrive mulighetene som ligger i ny teknologi. Men 1960-tallet kommer ikke tilbake. Kapitaleierne klarer seg med færre arbeidere enn før. Ny teknologi og roboter overtar stadig mer av produksjonen i industrien. I butikkene byttes kassene ut med selvbetjening. Og robotene streiker som kjent ikke. Den sosialdemokratiske samarbeidspolitikken settes i klem. Hva har kapitaleierne å vinne på samarbeid med arbeidere de i stadig mindre grad har bruk for?

Med framveksten av Forskjells-Norge, risikerer vi at dagens generasjon blir den første på over hundre år som får det mer utrygt enn foreldrene sine. Står vi uten annet valg enn å omfavne Ubers forretningsmodell og gjøre det beste ut av det? Nei. Det trengs ikke mindre maktfordeling i økonomien. Det trengs mer.

Det er ikke den teknologiske utviklinga som er problemet, men hvem som får legge premissene for den, og hvem som høster fruktene. Teknologirevolusjonen er gode nyheter: Vi kan lage det vi trenger, med mindre ressurser enn før. Vi kan jobbe mindre og få mer tilbake. Og ikke minst gir ny teknologi mulighet til å organisere samfunnet på en bedre og mer demokratisk måte.

For det er ikke teknologien bak Uber som i seg selv raserer arbeidsforhold og bringer løsarbeidersamfunnet tilbake. Det sørger ene og alene forretningsideen til selskapet for.

Venstresidas kamp står derfor verken mot robotene eller smarttelefonene, men om å fordele godene de medfører. Kampen om framtidas arbeidsliv handler først og fremst om makt og eierskap, og aller minst om apper.

Vi må ikke la oss lure til å tro at fortida tilhører venstresida, og framtida høyresida. Framfor kun å være teknologifiendtlige og ønske seg tilbake til en annen tid, må vi tørre å ta kampen om hvem som skal styre utviklinga og hvem som skal eie robotene.

marie@roedt.no

Artikkelen er oppdatert: 28. januar 2016 kl. 14.24