Mandag 25. januar 2016
Mixmaster og seremonimester: Kygo fikk et tettpakket Barclays Center til å svinge torsdag kveld. Foto: Steven A Henry/Getty Images
Revolusjon: Kygo er frontfigur for en ny sjanger som fyller behovene til et digert nytt publikum, skriver Sondre Lerche.
En ny mainstream
Stjeler showet: Når det lyser rødt, hvitt og blått fra 19.000 Kygo-armbånd i et fullstappet Barclays Center, og hele rommet synger «Stole the Show» i kor.

konsertessay

Jeg føler meg allerede som et bedre menneske. I mylderet av ressurssterke ungdommer i kø ved de mange salgsbodene i tarmen som omringer selve sportsarenaen inne i Jay-Zs Barclays Center i Brooklyn, ser jeg en ung gutt med capsen bak-frem à la Kygo. Uten å merke det, mens han kurtiserer en søt, oversminket venninne på altfor høye hæler, mister han billetten ut av jakkelommen. Jeg plukker den opp og må bruke utestemme for å gjøre ham oppmerksom på at jeg har Kygo-billetten hans.

Han griper hånden min, ser på meg med universets mest oppriktige øyne og takker meg for min ærlighet: «Thanks for being honest, bro.»

Første gang Kygo ble omtalt i VG og Dagbladet, for bare 18 måneder siden, toppet han VG-listen for aller første gang. Tilsynelatende ut av det blå hadde en 23 år gammel gutt fra Fana klatret til topps med en remix av en ukjent låt. Men Kygos musikk hadde allerede funnet flere hundre tusen følgere på Soundcloud. På nettet hadde remiksene hans allerede millioner av avspillinger – langt mer enn de fleste høyprofilerte norske artister alle vet hvem er. Samtidig ble det vanligere at DJ-er og EDM-artister ble booket til å holde konserter, og ikke «bare» spille til dans. Uoffisielle remiksere som Kygo ble plutselig kreditert som artister, samtidig som det ikke lenger var uvanlig at DJ-er produserte egne låter med gjesteartister. I jungelen av mer eller mindre begavede amatører som lager musikk hjemme på dataen og deler resultatene på Sound-cloud, hadde Kygo egenhendig truffet en gedigen undergrunn av lyttere, så stor som et nytt mainstream, rett i hjertet.

Fakta

Kygo:

• Artistnavnet til produsent/DJ Kyrre Gørvell-Dahll, født 1991.

• Under oppveksten i Fana tok han pianotimer. Etter videregående «leker han seg med» remiksing via musikkprogrammet Logic Studio, og etter hvert legger han ut ting på Soundcloud.

• Dette snappes opp av den australske DJ-en Thomas Jack, som igjen tipser den amerikanske bloggeren Myles Shear, som blir Kygos manager, og den unge bergenseren hopper av studiene.

• Får gjennombrudd med remixer av kjente låter av Ed Sheeran, Seinabo Sey, Coldplay og Marvin Gaye, og stor suksess med sine egne singler «Firestone» og «Stole the Show».

• Har et lydbilde preget av bedagelige beats, syntetiske panfløyter og en følelse av sommer: tropical house.

• Er kjempestor på Youtube og Soundcloud, og har mer enn én milliard avspillinger på Spotify.

• Er i ferd med å bli et stort livenavn også, og har nettopp spilt en rekke utsolgte konserter i USA. Debutalbumet er ventet i løpet av vinteren.

• Artikkelforfatteren (født 1982) er sanger, gitarist og komponist. Han er også fra Fana, men per tiden bosatt i New York. Platedebuterte i 2001, og studioalbum nummer sju («Please») kom i 2014. Er Spellemann-nominert en rekke ganger, fikk Årets nykommer-prisen i 2002.

Bare to år senere skal den tilsynelatende notorisk avslappede komponisten, artisten, remikseren, kuratoren og merkevarebyggeren Kygo stå på scenen i et utsolgt Barclays Center, med plass til 19 000 publikummere. Hvordan fant de hverandre?

Jeg finner meg et sete og blir umiddelbart spurt av en jente ved navn Marina om hun kan låne billetten min, for å snike inn en venninne som ikke har billett til denne seksjonen. Jeg har ikke gått på Kygo-konsert for å si nei til noe som helst, og sier ja. Ja til Marina, ja til Kygo. En halvtime senere kommer hun tilbake og gir meg en øl som takk. Universet smiler til oss. Og Kygo. Som forventet er det ganske høy fratboy-faktor blant publikum i kveld. De fleste guttene er i samme aldersgruppe som Kygo og ser påfallende like ut som helten. Men i motsetning til mange artister på den kommersielle elektroniske scenen, er jentene minst like begeistret, om ikke mer, for Kygos musikalske lynne.

MØ fra Danmark er straks ferdig med et oppvarmingssett som nok lider under at hun knapt nok er opplyst på scenen. Hun ser mest ut som en litt ellevilt utkledd scenearbeider som romsterer rundt for å forberede scenen til hovedattraksjonen. Først i Major Lazer-samarbeidet «Lean On» (fjorårets mest strømmede låt på Spotify), skjerpes massenes oppmerksomhet. Men da er det også over. Mens fire hvite teppevegger senkes fra taket for å omringe enden av en catwalk midt foran scenen der Kygos flygel står, lyder The Doors og Bob Marley over høyttaleranlegget. Det siste vi hører før kongen av tropical house går på, er The Beach Boys’ smått tropiske, om ikke akkurat tropisk husvarme, «Let’s Go Away for Awhile» fra «Pet Sounds». Et perfekt preludium til nesten hva det måtte være. Bevisst eller tilfeldig, jeg er allerede på gli.

De fire hvite teppene faller bort og avdekker Kygo riffende bak flygelet, på et platå syv meter over bakken. I ren refleks reiser vi oss, og Kygo-armbåndene alle fikk utdelt ved inngangen lyser plutselig i rødt, hvitt og blått. Det er dødstøft! Og samtidig så fullstendig over the top at hadde det ikke vært for Kygos kledelig introverte fremtoning, ville det lett vært det mest absurde norske sceneøye-blikket siden Short Cut sakte forsvant ned i et hull i scenen da han tok farvel til VG-lista-publikummet på Rådhusplassen i 2003.

Platået heises sakte ned og idet Kygo har beina godt plantet på catwalken, springer han til keyboardboden sin, opphøyet midt på scenen, omringet av 26 kvadratiske LED-skjermer. På storskjerm sees all verdens forskjellige utsnitt og nærbilder av Kygo i arbeid. Han slår ivrig an de fleste pianoakkorder og spiller sine hooks med disiplinert presisjon og entusiasme mens han synger med til vokalen. Kygo vinner mye på å si lite og avstår fra å stresse publikum med formaninger om å klappe eller skrike underveis i konserten. De jeg snakker med rundt meg beskriver musikkens oppløftende og beroligende effekt. Uttrykket virker blottet for den outrerte kynismen som preger en del av dagens mytetyngede pop-artister, som The Weeknd og Lana Del Rey. Det ofte parodisk eksplisitte fokuset på kroppslige anliggende som dominerer en del kontemporær popmusikk er også fraværende i Kygos egne låter. Dette virker det som publikum setter pris på. En full jente jeg snakket med beskrev Kygos musikk som en musikalsk oase – bare minutter før Kygo presenterte en helt ny låt ved navn «Oasis». Fyren kjenner sitt publikum.

Så drar Kygo på med pyro. Jeg kjenner varmen i kinnene idet en stemme treffer ordet FIRE i Kygos remiks av låten «I See Fire». I en æra der den lune, nerdete kåtskalken Ed Sheeran er tidenes mest strømmede artist, er det kanskje ikke så unaturlig om lune, ordentlige Kygo er mixmasteren og seremonimesteren bak oppbyggelige anthems for pliktoppfyllende ungdommer på jakt etter et forsvarlig utløp for ønske om virkelighetsflukt og avspasering fra den dystre og komplekse verdenen som omgir dem. Som en lytter på Soundcloud kommenterte tørt under Kygos Coldplay-remiks: «Wow, you made Coldplay tolerable.»

De få gangene Kygo snakker til publikum denne kvelden, er det som regel for å informere om at neste låt er fra det kommende albumet – som visstnok opprinnelig skulle komme ut i fjor vår. En kan tenke seg at det stadig voksende momentet rundt Kygos egenkomponerte singler har utsatt den planen.

Selv om «Firestone» bare nådde 96. plass på Billboard i fjor høst, får en følelsen av at den og de andre hittil utgitte singlene enda ikke har peaket i USA. Dessuten er det aldeles uhørt at en artist som så vidt har vært innom Billboard-listen, og foreløpig ikke har særlig amerikansk radiospilling, allerede selger ut en stor venue som Barclays. Jeg undres om et lignende scenario i det hele tatt har inntruffet med noen artist tidligere? Sist gang jeg var på konsert her var for å se Miley Cyrus, rett etter hun hadde hatt en av det årets største hits med «Wrecking Ball».

Noen klager over at de ikke forstår seg på musikken til Kygo og etterlyser opprør og motkultur etter modell fra egne ungdomshelter. Det kan være lett å glemme at selv om Kygos musikk for utenforstående kan oppleves servil og formelbasert (det siste var for så vidt rocken også i sin tidlige, mest potente inkarnasjon), så er hans absurd raske og fortsatt eskalerende internasjonale gjennombrudd intet mindre enn en liten revolusjon i seg selv, og et oppsiktsvekkende rykk i maktbalansen mellom det gamle etablissementet og en ny generasjon uavhengige artister.

Dette er første gang en kommersiell norsk popartist er først ute med å identifisere en global ny musikalsk trend, som frontfigur for en ny sjanger som fyller behovene til et digert nytt publikum. I tillegg til som regel å være et eller to år for sent ute, har kommersielt ambisiøse norske popartister ofte hatt en tendens til å fremstå tynget av kompromiss i møtet med massene. Kygo derimot virker oppriktig stolt og fortrolig i sitt element. Han fremstår kompromiss-løs og fri. At han i år er nominert til hele fem Spellemannpriser virker både naturlig og noe kompenserende; den etablerte norske plate- og mediebransjen har trengt litt tid på å dekode omfanget av det nye artistfenomenet.

Utover i showet dukker alle Kygos gjestesangere opp, en etter en – og de har mye å være takknemlige for. Før samarbeidet med Kygo var de alle relativt ukjente, mens de nå bygger globale karrierer på assosiasjonen til Kygo. Eldre artister vil også være med. Under remiksen av Marvin Gayes «Sexual Healing» introduserer Kygo plutselig Shaggy. Vi er nå i en sånn usaklig drøm der all verdens urelaterte folk dukker opp ut av intet. Shaggy gjør hele sin «Boombastic»-rap over Gayes klassiker, som etter hvert må tåle en trøkk. Det slår meg at det er kortere tid mellom utgivelsen av «Sexual Healing» (1982, året jeg ble født) og «Boombastic» (1995, da Kygo var 4) enn det er mellom «Boombastic» og Kygos remix (2013).

«Løvenes Konge»-feelingen og Kygos varemerke; de syntetiske panfløytene som enkelte liker å erte ham for, er relativt fraværende i dette liveshowet. Det imponerer meg hvordan han har maktet å etablere en distinkt musikalsk identitet med sine mange likelydende synth-tema. Hvordan han sjøl greier å holde styr på hvilket synthriff som hører til hvilken låt, aner jeg ikke. Han erstattet jo a-has klassiske en-fingers synthriff med et enda enklere panfløyteriff i sin remix av «Take On Me». Om resultatet ikke nødvendigvis løftet låten til nye høyder, så var Kygos respektløshet overfor Norgeshistoriens høyest elskede popjuvel beundringsverdig på en uskyldig, nesten-autistisk måte. Derfor frister det å lansere ideen om Kygos opptreden med a-ha på Nobelkonserten som et av de mest pønkete øyeblikkene i norsk pophistorie.

«Take On Me» uteblir i kveld. Kygo har allerede altfor mange nøkkellåter og remikser å ta av. Han gjør M83s «Wait», og originalvokalen er en forfriskende kontrast til de mange soul-affekterte singer/songwriter-guttestemmene vi har fått servert i kveld. Et annet interessant nummer er en nesten gitarbasert ny låt der jeg trodde jeg hørte vokalisten fra The Rapture. Det er neppe ham, selv om alt føles mulig i kveld. Til slutt i hovedsettet får vi endelig «Stole the Show», og hele rommet, også jeg, synger i kor mens Kygo-armbåndene våre nesten slår gnister i luften.

Monotone «Left for No One» er første ekstranummer, men det er «Fire-stone» folk vil ha. Kygo løper til flygelet han i begynnelsen av konserten red inn på, og forteller oss andektig at vi skal få en special acoustic version. På scenen står det nå en gutt som ligner sykt mye på eksmannen til Carola, kledd i en parodisk rocka svart skinnjakke, klar til å synge Kygos hymne. En dyp urklang, lik den man ofte hører når subwayen suser gjennom undergrunnen under føttene dine gatelangs i New York, løfter oss inn i refrenget – og det slår meg at jeg nok aldri har lagt merke til verset som nettopp forduftet i luften. Men refrenget virker. Som for å være ordentlig storkar har Kygo leid inn åtte strykere, ens ærend for «Firestone». Vi ser musikernes grasiøse armbevegelser, og det føles mer som et visuelt enn et musikalsk virkemiddel. Men den utrolige fyren oppe i synthboden holder det hundre prosent ekte.

Thanks for being honest, bro.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. januar 2016 kl. 09.01
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...
Mandag 6. august 2018
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.