Lørdag 23. januar 2016
Sosial jumping? Ana Maria Tatu fra Romania har mastergrad og håpet lenge å bruke vaskejobben som springbrett inn i det norske arbeidsmarkedet. Nå har hun vært her i åtte år.
Stadig flere får huset vasket av andre. Er vår lille oljenasjon i ferd med å bli Kuwait light?
Hun gir tid til å tenke
MIDT I DEBATTEN: Ulikhet er et viktig tema for tenketanklederne Cathrine Sandnes og Marte Gerhardsen. Begge har vaskehjelp hjemme.
Lavtlønt: Ana Maria Tatu er blant landets lavest lønte med sin inntekt på under 300.000 kroner i året.
ULIKHET: Lederne for landets største tenketanker er brennende opptatt av ulikhet. Det har de tid til på grunn av folk som rumenske Ana Maria Tatu.

DOKUMENT

Hun tar på seg gummihanskene og finner fram mikrofiber­kluten. Støv og smuss fra lister og rør inne på badet blir fjernet med raske, vante bevegelser. Vi er med Ana Maria Tatu (32) på dagens første vaskeoppdrag. Hun skal vaske lokalene til renholdsselskapet CityMaid, som hun også jobber for. Før hun skal hente dattera i barnehagen, skal hun og kollegaen Iosif Spanu (26) etterlate fire hus og leiligheter skinnende reine.

– Det er en tung jobb, men det er en jobb, sier Tatu og smiler.

Vi får tid til en kjapp prat på kjøkkenet før hun må haste videre. For åtte år siden flyttet hun sammen med mannen sin fra Romania til Norge.

– I Romania hadde vi ikke jobb. Her er det flere muligheter. Og så er Norge et trygt og rolig land, sier hun.

– Var det vasking du ville drive med?

– Det var den første jobben jeg fikk. Jeg vil ikke bli i denne jobben for alltid. Livet har mye å by på, men fore­løpig blir jeg her. Nå har jeg jobbet for CityMaid i åtte år, så jeg vet ikke, sier hun.

Fakta

hjemmeoppgavene vi setter bort

• Levering av takeaway er den oppgaven i hjemmet det er mest populært å betale for. 23 prosent gjør dette.

• Stell og reparasjon av klær kommer på andreplass (16 prosent).

• Hjelp til data og internett kommer på tredjeplass (14 prosent).

• Husvask på fjerdeplass (11 prosent – men 32 prosent i husstander med inntekt over én million kroner).

• Hagearbeid (7 prosent).

• Middagsabonnement og lufting og pass av kjæledyr (6 prosent).

• Catering, kokk og serveringshjelp (5 prosent).

• Interiørkonsulent (4 prosent).

• Leksehjelp og au pair eller praktikant (1 prosent).

Kilde: Forbrukstrender 2015, Statens institutt for forbruksforskning

En bransje i vekst

Kristin Clemet (58), Marte Gerhardsen (43) og Cathrine Sandnes (43) leder landets viktigste tankesmier. Clemet og tankesmia Civita står på høyresida, mens Gerhardsen og Sandnes leder de to tankesmiene til venstre, Agenda og Manifest. De står midt i debatten om ulikhet i Norge. Samtidig nyter de godt av den. Alle tre har vaskehjelp.

Den norske velferdsstaten kjennetegnes av små forskjeller. Likhet er en verdi nordmenn flest vil hegne om. Samtidig har økt innvandring gjort Norge til et mer klassedelt land. I vaske­bransjen og andre bransjer som tilbyr tjenester i private hjem, er innvandrere overrepresentert. Dette er også en bransje i vekst. Er vår lille olje­nasjon i ferd med å bli et «Kuwait light», hvor stadig flere har råd til å betale for tjenester de ikke gidder å gjøre selv?

I vårt likestilte, langstrakte land er historien om lønnsarbeid i private hjem en lite fortalt historie. På slutten av 1800-tallet var det stort. Av Oslos befolkning på 76.000 innbyggere var 7000 hushjelper. Mens de som i dag hjelper til i huset stort sett kommer utenlands fra, kom datidas tjenestefolk utenbys fra. Da som nå var arbeidet forbundet med midlertidighet. Å være «jente» hos en frue på vestkanten var et steg på veien videre til annet arbeid, eller til giftermål.

– Det er en interessant kontinuitet i underbetaling av husarbeid, sier Ingun Grimstad Klepp, forsker ved Statens institutt for forbruksforskning.

Hun forteller at når arbeidslivet ble regulert med bestemmelser for arbeidstid, ferie og fritid, så kom det unntak for hushjelpene.

– I dag har vi samme situasjon. Arbeidslivets regler gjelder for eksempel ikke for det arbeidet som gjøres av en au pair.

Etter andre verdenskrig ble hushjelpene dramatisk færre. Unge kvinner kunne velge utdanning og ta seg jobb i for eksempel en butikk eller på et kontor. For dem som ville gifte seg og bli husmødre, fylte husmorskolene den funksjonen tjenestetida i et møblert hjem hadde hatt for mange tjenestejenter. Etter hvert ble husmor-æraen avløst av utearbeidende kvinner som kjempet fram barnehager, foreldrepermisjon og likestilling i hjemmet.

Nå viser tidsbruksundersøkelser at kvinner bruker 17 timer mindre på husarbeid i uka enn vi gjorde på 1970-tallet. Likevel bruker kvinner dobbelt så mye tid på husarbeid som menn. To timer hver dag. Radikal­feministenes løsning på tidsklemma er å redusere normalarbeidsdagen med to timer. Men løsningen møter sterk konkurranse fra vaskefirmaer som CityMaid, som ifølge slagordet «gir tid».

6,6 milliarder kroner

– Vi får høre at vi redder mange ekteskap, sier daglig leder Hanne Nordhagen i CityMaid.

Men timeprisen på 525 kroner er det ikke alle som er villige til å betale. I et diskusjons­forum på nett hvor vaskehjelp er tema er 200–250 kroner timen det folk mener er en grei pris. På nettsiden Småjobber hos finn.no kan oppdragsgivere komme i kontakt med tilbydere av blant annet vaske­tjenester. Der kan man også finne snittet for hva folk betaler for en husvask. For tida ligger det på 150 kroner timen.

– Det tenker jeg er svart arbeid, sier Nordhagen.

I tillegg til enkeltpersonforetakene som ofte tilbyr renholdstjenester langt under tariff, konkurrerer CityMaid mot en stor underskog av renholdere som jobber svart. Ferske tall Klassekampen har fått fra NHO Service anslår den hvite omsetningen i hjemmerenhold til mellom 100 og 150 millioner kroner. CityMaid omsatte i fjor for 70 millioner. Altså står de for brorparten av det som omsettes hvitt. Men dette er bare 1,5 prosent av det totale markedet, skal vi tro NHO. Hadde alle som oppgir at de betaler for vask i hjemmet, også betalt skatt, ville omsetningen vært 6,6 milliarder. Det tilsvarer 10.600 årsverk.

Via diskusjonsforumet på nett kommer vi i kontakt med en kvinne som betaler svart for vaskehjelp. Hun er villig til å snakke om det, men vil være anonym. «Hovedårsak til anskaffelsen: husfreden», skriver hun.

Vaskehjelp i hjemmet er blitt vanligere. Generelt i befolkningen er andelen i dag elleve prosent – en økning fra fire prosent i 2000. Men i husstander med inntekt på mer enn én million er andelen 32 prosent. Likevel er det nok fortsatt litt tabu. Mange av dem vi snakker med, vegrer seg for å stille opp med navn og bilde. Noen betaler svart, andre hvitt, og de forteller at CityMaid har rett i sin reklame: Det handler om tid. Og har du råd, kan du komme hjem til ferdigvasket hus fredag kveld og få maten levert på døra.

Sin egen herre

Vi ringer Kristin Clemet. Da hun var utdanningsminister i 2003, var hun en av flere kjendiser som stilte opp for VG på bilde med vaskehjelpen.

Vi spør om hvem som vasker for henne nå. Kan vi møte vedkommende?

– Jeg aner ikke hvem som vasker hos meg. Jeg bruker CityMaid. Det er ulike folk fra gang til gang.

CityMaid er den dyreste tilbyderen innen vaskebransjen i private hjem. Selskapet fakturerer kundene sine 525 kroner timen. Av denne får Ana Maria Tatu en timelønn på 180 kroner. Det er ti kroner over tariffestet minstelønn. I tillegg kommer utgifter til pensjon, feriepenger, arbeidsgiver­avgift, moms, sykelønn, bil, uniform og vaskeutstyr. Tatu er fast ansatt. Hvis toåringen hennes blir syk, kan hun ringe arbeidsgiver, så finner de noen andre som kan ta hennes skift. CityMaid har 180 ansatte.

Det er få renholdsfirmaer for hjemmemarkedet som faktisk ansetter renholderne sine. De fleste firmaer driver formidling av vaskehjelper som har enkeltperson­foretak. Da har ikke kunden alltid noen garanti for at renholders sosiale utgifter blir dekket.

Veksten i enkeltpersonforetak innen renhold gir oss en pekepinn på hvor mye denne bransjen har vokst. Fra år 2000 og fram til i dag er det i snitt etablerte 322 enkeltpersonforetak innen renhold årlig, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Men de seineste årene har antallet nyregistreringer skutt i været. Bare i fjor så 780 nye enkeltpersonforetak innen vasking dagens lys.

Jumping eller dumping?

Ana Maria Tatu er blant de heldige innen renholdsyrket. Som fast ansatt med lang ansiennitet innenfor tariffområdet, tilhører Ana Maria Tatu lønnsadelen innen hjemmerenhold. Årslønnen hennes i 2014 var 291.652 kroner, ifølge skattelistene.

Kristin Clemet, som kjøper tjenester fra hennes arbeidsgiver, tjener 2,24 millioner. Tatus lønn er 13 prosent av Clemets. Vi vet at spørsmålet knapt kan bli mer hypotetisk, men vi spør likevel:

– Hvis vaskehjelpen hadde tjent det du tjener, ville du da brukt din egen tid til å gjøre reint, eller ville du fortsatt betalt for å få det gjort?

– Jeg synes ikke det er så interessant at du gjør dette personlig, svarer Clemet når vi ringer.

– Nå er jeg i godt voksen alder og tjener godt. Likevel har jeg også brukt vaskehjelp når jeg ikke har tjent så godt. Det har vært en dyr tjeneste, men det har vært en prioritering. Mannen min (Høyre-politiker Michael Tetzschner red.anm.) og jeg har alltid jobbet mye mer enn full uke. ?– Mer generelt: Er det riktig å si at jo større lønnsforskjellene i et samfunn er, jo flere vaskehjelper blir det i markedet?

– Jeg har ikke kunnskap til å si noe sikkert om hvorvidt bruken av vaskehjelp øker når eller hvis lønnsforskjellene øker. Men med økt velstand i et samfunn, vokser også tjenestesektoren, også den som er knyttet til hjemmet, sier Clemet.

Hun forteller at hun av rein nysgjerrighet sjekket med ledelsen i CityMaid en gang om hvem som jobbet der. De sa at de fleste var østeuropeere som brukte CityMaid som en holdeplass videre til andre jobber, eller høyere utdanning.

– Vi i Civita laget en rapport hvor vi problematiserte begrepet sosial dumping. Vi kalte det for «sosial jumping». Hvis vi holder det kriminelle arbeidsmarkedet utenfor, så er det mer riktig å se på dette arbeidsmarkedet som en mulighet for innvandrere. De som kom fra Polen, fikk en femdobling eller seksdobling av lønna da de kom til Norge, og det fortsatte å øke etterpå, sier Clemet.

– Er du ikke bekymret for en todeling av økonomien?

– Jeg er ikke redd for at folk begynner et sted og jobber seg oppover. Jeg ser ikke på arbeidslivet som et hierarki, slik venstresida har en tendens til. Jeg ser på det som et puslespill. Alle yrkesgrupper er avhengige av hverandre. Hvis alle vi som er ansatt i tankesmier hadde lagt ned arbeidet, ville det ikke gjort så mye, men tenk om søppelkjørerne hadde gjort det samme. Tenk så fælt det hadde blitt!

– Ja, de gjør en viktigere jobb. Likevel tjener dere mye bedre?

– Vi har en mye høyere utdanning. Noe krever langt høyere kompetanse og mange flere år på skolen, noe som medfører en annen type ansvar, sier Civita-lederen.

Kristin Clemet er den i det politiske Tankesmie-Norge som tjener mest. På andreplass kommer Marte Gerhardsen i den sosialdemokratiske tankesmia Agenda. Hun har 1,3 millioner i årsinntekt, i tillegg til honorerte styreverv for 150.000 kroner årlig.

Clemet og Gerhardsen plasserer seg dermed i selskap med de ti prosent av norske arbeidstakere som tjener mest. Denne lønnsadelen, som i 2014 hadde en snittlønn på 994.800 kroner, er også de som har dratt mest ifra lønns­messig de seinere årene, viser tall fra Teknisk beregningsutvalg. Siden 2005 har de hatt en lønnsøkning på 50 prosent. I samme periode har den lønnsgruppa som Ana Marie Tatu representerer, nemlig de ti prosentene med lavest årslønn, opplevd en langt lavere lønnsvekst enn snittet. Lønna til dem nederst i sjiktet økte bare med 30 prosent, mens snittet for befolkningen for øvrig var 45 prosent.

Gammeldags diskusjon

Marte Gerhardsen er først positiv til å la oss få møte vaskehjelpen hennes. Men etter et rådslag med familien vil hun ikke likevel. Vaskehjelpen deres driver enkeltpersonforetak, har kontrakt og får 180 kroner i timen pluss skatt.

Gerhardsen synes ikke det er noe spesielt med å betale for tjenester i hjemmet. Hun ville gjort det samme dersom det hadde vært mindre ulikhet i Norge, slik det var da hun vokste opp med foreldrene Tove Strand og Rune Gerhardsen på Stovner. De var svær aktive i yrkesliv og politikk.

– Noe av det første de gjorde da de begynte å jobbe, var å kjøpe oppvaskmaskin og skaffe seg vaskehjelp for å få hverdagen til å gå opp, sier hun og legger til at det er helt vanlig å kjøpe tjenester i hjemmet, som å skifte dekk på bilen og male huset.

– Å få hjelp til tradisjonelle manneoppgaver skaper ikke samme diskusjon som når det er snakk om kvinneoppgaver. Jeg synes debatten om vaskehjelp er litt gammeldags.

– Tror du økt ulikhet i samfunnet fører til at flere kjøper vaskehjelp, eller er det fordi det er en jobb få vil gjøre selv?

– Det er ikke noe nytt i at vi kjøper tjenester. Det er ikke noen vesensforskjell på vasking og andre tjenester. Det er ikke sånn at dersom vi ikke hadde lønnsforskjeller, vil ingen kjøpt tjenester av hverandre. Folk må få livene sine til å henge sammen, sier Gerhardsen.

– Det handler om hva du synes er greit å gjøre selv og hva du vil sette bort til andre.

– Hvorfor bruker du en vaskehjelp med enkeltmannsforetak og ikke en som er ansatt i et firma?

– Det viktige er at folk har en skikkelig kontrakt, at de er forsikret og at de ikke er en del av den svarte økonomien. Folk må selv få velge hvordan de skal organisere seg, sier Gerhardsen.

En kort spasertur unna Gerhardsen bor Cathrine Sandnes, leder av Manifest analyse. De to lederne handler på samme Rimi-butikk. Selv om avstanden mellom hjemmene ikke er så stor, er lønnsforskjellen større. Mens Gerhardsens inntekt er 1,3 millioner, har Sandnes en årslønn på 580.000 kroner.

Likevel har også hun vaskehjelp, men vi får ikke møte henne. Sandnes vil ikke at hun skal føle seg presset til å snakke med oss. Det er en ung kvinne fra Polen med en timelønn på 220 kroner pluss moms.

– Jeg er ikke stolt av å ha vaskehjelp, sier Sandnes.

Hun og ektemannen, nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre, har hatt det siden de fikk barn nummer to for åtte år siden.

– Det var jeg som presset på for å få det. Det var et spørsmål om vi skulle ha vaskehjelp og kunne jobbe mye, eller at en av oss måtte jobbe mindre. Det var for å unngå å krangle om hvem sin tid som var mest verdifull, sier Sandnes.

Tung jobb når du har barn

Sandnes og Gerhardsen skaffet seg vaskehjelp via anbefalinger fra bekjente.

Vi har snakket med en vaskehjelp som har vært mye anbefalt i kultur­eliten. Hun forteller om et arbeid som hele tida har vært hvitt, men som ikke har vært lett.

– Det er ikke lett å være enkeltpersonforetak, sier hun til Klassekampen.

«Hanna» er 45 år gammel, østeuropeer og vil helst være anonym, siden hun fortsatt vasker i private hjem og trenger å ha et godt forhold til dem hun vasker hos. Hun forteller ikke dem om sine personlige problemer. Men oppdragsgiverne hennes har åpnet seg og fortalt om sine privatliv.

– Jeg kunne ha skrevet en bok, sier hun hemmelighetsfullt.

Alt gikk veldig greit da hun først etablerte enkeltpersonforetak. Hun fikk gode referanser og hadde bra med jobb. Men så ble hun gravid.

– Jeg fikk bekkenløsning og ryggproblemer og måtte til kiropraktor. Det var veldig dyrt. Det ble en ond sirkel. For å betale for behandlingen, måtte jeg jobbe mye og da fikk jeg mer vondt igjen. Jeg prøvde å søke andre jobber, uten hell, sier Hanna, som i perioder har vært aleneforsørger.

– Det verste er når barnet ditt er sykt. Min sønn var ofte syk, sier hun.

– Hadde jeg vært ansatt, kunne jeg ringt og sagt at jeg var syk – også kunne jeg tatt en pause. Å ringe kunden for å be om å utsette vaskingen, det går ikke. Da mister man jobben. De finner noen andre.

Hanna var ikke blant de dårligst stilte. Hun jobbet hvitt, fikk foreldrepenger fra Nav så lenge det varte – og hun hadde kjøpt en sykeforsikring.

– Men den hjelper ikke når du eller barnet ditt er syke én dag her og der. Den slår først inn etter 14 sykedager, forteller hun.

– Når man er ung og har mye energi, så er det en bra jobb, synes jeg. Men når man gjør jobben i flere år, er det logisk at man får vondt i ryggen og blir sliten. Nå må jeg prioritere helse og barn. Det er viktigst, sier Hanna, som nå sliter med å få endene til å møtes med å vaske. Hun orker rett og slett ikke å vaske så mye som før, og timeprisen er fortsatt lav.

– Det er vanskelig å få folk til å betale mer enn 200–250 timen pluss moms, sier hun.

«Ti ganger verre»

Erna Hagensen er leder i Arbeidsmandsforbundet, som organiserer renholdere. Hun startet selv som renholder da hun var 13 år. Før det pleide hun å være med mora si på jobb, som også var renholder. Hagensen ble tidlig tillitsvalgt i vaskefirmaet hun jobbet for. Hun har kjent på kroppen hvor useriøs bransjen er.

– Jeg sluttet i 1992. Nå er det ti ganger verre, sier hun.

Arbeidsmandsforbundet bruker mer tid enn de fleste LO-forbund på å hjelpe innvandrere med dårlige norskkunnskaper og lite kunnskap om fagorganisering.

– Det er veldig frustrerende. Mange av dem som kommer, vet ikke hva vi kan tilby eller hvordan et seriøst arbeidsliv skal være. Mye foregår under jorda. Noen bedrifter er fiktive bedrifter som egentlig driver med kriminalitet, prostitusjon og hvitvasking av penger. Vi har et veldig stort trykk. Nå som innvandrerstrømmen øker, så øker også disse problemene, sier Hagensen.

I hennes tid som forbundsleder har det kommet på plass gode tiltak. Minstetariffen på 169,3 kroner er blitt allmenngjort. Det vil si at den skal være standard for hele bransjen. Det er også kommet på plass en godkjenningsordning. Men utfordringene er enorme. Et vanlig problem er at ansatte vasker flere timer enn det som kommer fram på lønnsslippen, og at få av de godkjente bedriftene har verneombud, selv om de er pålagt det. Godkjenningsordningen er nå obligatorisk for alle firmaer som jobber i bedriftsmarkedet, men ikke for dem som jobber i private hjem.

– Det er summen av flere ting som skaper et godt arbeidsliv. Nå er det for mange som finner smutthull og bidrar til å ødelegge hele arbeidsmarkedet vårt. Jeg synes alle har et ansvar for hva slags arbeidsliv vi skal ha i fram­tida, sier Hagensen.

Håpet på noe mer relevant

Hvem vasker for vaskehjelpen, spurte tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2011. Et utsagn som vakte reaksjoner.

Vi stiller spørsmålet til Ana Maria Tatu. Hun ler.

– Det gjør selvfølgelig jeg – og mannen min.

– Jeg har gått på kurs og kan jo dette. Så jeg har lært ham opp. De dagene han skal seint på jobb, pleier han å ta kjøkkenet og badet først. Vi prøver å gjøre litt hver dag, så vi ikke trenger å vaske så mye i helgene, sier hun.

– Er CityMaid en holdeplass for deg? Vil du gå videre med utdannelse eller et annet yrke?

– Jeg har en master i offentlig administrasjon fra Romania. Jeg hadde håpet at jeg skulle få jobbe med noe relevant etter hvert, men det har jo gått åtte år, sier hun og trekker på skuldrene før hun reiser seg. Hun må videre til neste hus som skal vaskes.

aseb@klassekampen.no

lineos@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 1. mars 2016 kl. 15.18