Klassekampen.no
Torsdag 31. desember 2015
SFÆRER: Dette kartet viser hvilke områder britene og franskmennene skulle dele mellom seg i Sykes-Picot-avtalen fra 1916. FOTO: Royal Geographical Society
Streker i sanden
GRENSELAND: Norsk-chilenske Bastian Vasquez på grensen mellom Syria og Irak i IS-videoen «End of Sykes-Picot». FOTO: SKJERMDUMP
Mark Sykes
François ­Georges-Picot
SYMBOL: Tahrir-plassen i Kairo i januar 2014. Plassen ble et symbol for Den arabiske våren i 2011. FOTO: VIRGINIE NGUYEN HOANG, AFP/NTB SCANPIX
KRIGSSPOR: En amerikansk militærkonvoi kjører gjennom Anbar-ørkenen i Irak i oktober 2005. FOTO: PATRICK BAZ, AFP/NTB SCANPIX
NYTT KART: Grensene stormaktene tegnet opp i Midtøsten for hundre år siden er i oppløsning. Må kartet tegnes på nytt?

Ien video som sirkulerte på nettet i juni i fjor sto norsk-chilenske Bastian Vasquez på grensa mellom Syria og Irak. Den 24 år gamle Barcelona-supporteren hadde latt seg fascinere av Den islamske statens propaganda fra gutterommet i Skien. Nå sto han iført en helsvart kjortel og med langt skjegg foran en forlatt grensestasjon i ørkenen, og erklærte at grensa mellom de to landene var opphevet.

– De imaginære grensene til Sykes-Picot er opphevet, takk Gud. Dette er den første av mange grenser vi vil rive ned i Guds navn, sa han.

Akkompagnert av en fengende jihad-hymne – «seieren blir vår med martyrenes blod» – og med et smil om munnen, ga han Youtube-seerne en liten guidet rundtur. Han viste fornøyd frem en gruppe livredde irakere, «vantro», som hadde blitt tatt som fanger da islamistene tok kontroll over grensa. Han tråkket på skiltet som tidligere viste hvor Irak begynte og Syria sluttet, og lovet at alle som sto i veien for islamistenes korstog skulle få kjenne sverdet.

– Det finnes ingen nasjonaliteter, bortsett fra det islamske umma. Vi har bare én kalif, Abu Bakr al-Baghdadi, erklærte Skien-gutten.

For å understreke poenget avsluttes videoen «The End of Sykes-Picot» med at Vasquez sprenger grensestasjonen i lufta, med krigsfangene inni.

Fakta:

Sykes-Picot:

• I år er det hundre år siden Storbritannia og Frankrike, samt Russland, inngikk en hemmelig avtale som skulle definere landenes innflytelsessfærer i Midtøsten dersom landene greide å beseire Det osmanske riket under første verdenskrig.

• Avtalen ble forhandlet av den franske diplomaten François Georges-Picot og hans britiske motpart Mark Sykes og inngått 16. mai 1916.

• Ifølge avtalen skulle britene få områdene som i dag er Irak, deler av Palestina, Israel og Jordan, mens franskmennene skulle få det som etter hvert ble Libanon og Syria.

• Etter den russiske revolusjonen i 1917 publiserte bolsjevikene innholdet i avtalen.

To kakestykker

Når man ser på det uavbrutte ørkenlandskapet på videoen, er det som om grensa aldri har eksistert. For hundre år siden gjorde den heller ikke det. Sykes-Picot-avtalen som Vasquez håner i videoen, fyller 100 år i 2016. Men det spørs om det blir noen storslagen jubileumsfeiring. Avtalen som ble jobbet fram i hemmelighet av seierherrene etter første verdenskrig, har fått æren for mye av den hengemyra av vold og konflikter som kjennetegner dagens Midtøsten. I dag er mange av grensene i oppløsning.

Sykes-Picot-avtalen visket ut provinsene i det 600 år gamle osmanske riket med et pennestrøk. Midtøsten ble delt mellom Frankrike og Storbritannia i ekte kolonistil, skilt av en linjalrett linje fra Akko i Palestina til Kirkuk i dagens Irak.

De to herrene med markeringstusj som sto bak det nye kartet, var briten Sir Mark Sykes og franskmannen François Georges-Picot. Den styrtrike aristokraten Sykes var kjent for sine kunstneriske evner. Han hadde en sterk overbevisning om at virvaret av etniske og religiøse grupper i Midtøsten ville greie seg mye bedre under europeisk – og helst britisk – formynderskap. Sykes sikret britene kontrollen over områdene som i dag er Irak, deler av Palestina, Israel og Jordan. Picot sikret fransk kontroll over det som etter hvert ble Libanon og Syria.

Begge stormaktene ville albue seg frem til en økonomisk og strategisk plass i oljerike Midtøsten. Frankrike ville splitte områdene under sin kontroll for å undertrykke den gryende arabiske nasjonalismen – en trussel mot Frankrikes imperium i Nord-Afrika. Storbritannia ville på sin side sikre en trygg rute til India og olje for å holde sitt eget imperium i gang.

Landene som oppsto fikk etter hvert nye navn, hovedsteder, politistyrker og administrasjoner innsatt for å tjene kolonimaktenes interesser. Nye grensegjerder og vakttårn poppet opp på tvers av stammer, etniske og religiøse grupper som hadde bebodd området i århundrer.

Splitt og hersk

Under og etter andre verdenskrig vant landene selvstendighet etter en bølge av nasjonalistiske opprør. Det direkte kolonistyret var formelt over, men etterlot seg en dynamitthaug av sekteriske, religiøse og sosioøkonomiske grupper som bevisst hadde blitt satt opp mot hverandre.

Det er populært å spore all Midtøstens elendighet tilbake til Sykes-Picots tegnebord og de «falske» grensene: De pågående borgerkrigene i Syria og Irak, tiår med konflikter mellom kurdere i Iran, Irak, Tyrkia, Syria og sentralmakten i disse landene, etableringen av Israel i Palestina og påfølgende 60 år med okkupasjon, krig og konflikt. Men mye viktigere enn selve grensene, var det kolonimaktene gjorde innenfor strekene.

Fra starten av førte Frankrike en bevisst splitt og hersk-politikk i «sine» områder og favoriserte kristen kultur og fransk språk. Kystområdet av Syria ble til Libanon, som Frankrike planla å gjøre til en kristen, vestligvennlig utpost i «den muslimske verden». Planen fungerte dårlig. Men den har mye av ansvaret for det vi kjenner som et skjørt, borgerkrigsherjet Libanon, der flere tiår med borgerkrig mellom kristne og muslimer nå har glidd over i sekterisk strid mellom sjia- og sunnimuslimer.

Men å legge hele skylda for dagens sekteriske kaos på Sykes-Picot er en grov overforenkling. Lederne som tok over de nye statene gjennom militærkupp, spilte på nasjonalisme, men mislyktes i å bygge inkluderende stater. Saddam Hussein i Irak, Assad-klanen i Syria, Muammar al-Gaddafi i Libya og egyptiske diktatorer fra Nasser til Sisi har større del av skylden enn Sykes og Picot. Og hvis kolonimaktene etterlot seg sprengstoffet, var det Irak-krigen i 2003 og rekken av vestlige militærinvasjoner siden da som tente lunta til den eksplosjonen som skjer nå.

Da Midtøsten ble satt i brann av folkelige opprør i 2011, var det ikke først og fremst demokrati folket krevde, men fjerning av den politiske eliten. Mange arabere forbinder ikke demokrati med ytringsfrihet og frihet til å velge egne ledere. De forbinder det med liksom-demokratier som skulle sikre tyranner valgoppslutning på over 90 prosent, med brutale politistyrker og medier fulle av løgner. Og vestlige «demokratier» lot disse diktaturene fortsette så lenge det tjente deres interesser.

Et grenseløst Midtøsten

Nå har revolusjonen i Syria endt i en blodig borgerkrig der president Bashar al-Assad og en skog av opprørsgrupper og jihadister kjemper om kontrollen, sponset av stormakter på hver sin kant. Grensa mot Tyrkia i nord har blitt en gullgruve for menneskehandlere og en markedsplass der Den islamske staten (IS) fritt omsetter stjålet olje. Flyktninger velter inn i Libanon mot vest og Jordan i sør og truer de små landene med kollaps.

Kurdere bygger en autonom region i det stille, mens IS kontrollerer en befolkning på over åtte millioner i et område like stort som Storbritannia. Islamistene beveger seg fritt over Irak-Syria-grensa, som Vasquez i videoen. Volden i Syria har flere ganger nådd over grensene til både Israel og Tyrkia. Libya har i realiteten hatt åpne grenser siden Vesten styrtet Gaddafi i 2011. Islamister, opprørere og to rivaliserende regjeringer styrer nå hver sin bit av landet. Også Tunisia, hyllet av Vesten som et blomstrende demokrati, er truet av islamister som fritt frakter våpen over grensene fra Libya og Algerie.

Hjertet i Midtøsten består nå av fragmenterte land uten reelle grenser fra Middelhavet til Iran. På fire år har området gått fra å være det mest stabile – og undertrykkende – i verden, til å bli et av de minst stabile. Er det på tide å tenke nytt om grensene?

Tilbake til middelalderen

Å plukke fra hverandre arven etter koloniherrene har vært Den islamske statens prosjekt nummer én siden de brøt løs fra al-Qa'ida og i fjor erklærte et nytt kalifat, styrt av Guds stedfortreder på jorda. IS vil hive nasjonalismen, som inkluderer kristne, muslimer og andre i en felles nasjonalfølelse, på historiens skraphaug. Den eneste gyldige tilhørigheten er det såkalte islamske umma, forestillingen om et felles islamsk folk:

– Ved Gud, hvis du avviser demokrati, sekularisme, nasjonalisme og alle andre tullete ideer fra Vesten, og i stedet slutter deg til din religion og din tro, da vil du legge verden under deg fra øst til vest, det er Guds belønning, sa IS-talsmann Abu Muhammad al-Adnani al-Shami da han erklærte kalifatet.

Ideen om et ekte umma løsrevet fra kolonimaktenes spill appellerer uten tvil til mange av verdens muslimer. Det fører tankene tilbake til Midtøstens storhetstid, da Det islamske riket bredte seg over hele regionen, styrt av mer eller mindre tolerante kalifer. Under «islams gullalder» fra 700- til 1200-tallet, opplevde området en vitenskapelig, økonomisk og kulturell boom. Religionen sto sterkt, men det gjorde også ytringsfrihet og ijtihad – tolkning av religionen inn i en samtidig kontekst.

I IS' versjon av kalifatet er det ikke noe rom for ijtihad. Når IS sier at de har gjenopprettet kalifatet, snakker de om det første kalifatet etter profeten Muhammad. I IS' verden har islams budskap og leveregler ikke forandret seg på 1300 år. All innflytelse fra utenomverden og historien er hedensk og imperialistisk.

Mens Vesten ser på historien som en oppadgående kurve, var den arabiske verden på topp i middelalderen. Kolonitida, og post-kolonitida som fulgte, var en periode fylt med nederlag, utnyttelse og ydmykelser. IS er ikke den første islamistgruppa som har som geopolitisk mål å blåse liv i ummaen og kalifatet. Det er kjent retorikk fra alt fra Det muslimske brorskapet i Egypt, Syria, Jordan, Sudan og Algerie, Hamas på Vestbredden og i Gaza, til Den islamske republikken i Iran.

Men IS er så langt den eneste som har gjort alvor av planene på bakken.

Pandoras eske

«Den arabiske verden vil ikke gjenvinne sin gamle storhet med mindre kartet blir tegnet opp på nytt», skriver Parag Khanna, forsker ved tenketanken New America Foundation.

Nye landegrenser i Midtøsten, med nye allianser og nye strømmer av olje og våpen, ville vært en «game changer» med enorme konsekvenser for store deler av verden. Men hva er alternativet til de eksisterende grensene?

Sannheten er at Syria og Irak ble styrt som egne enheter lenge før 1916, påpeker Midtøsten-forsker ved Harvard University, Jennifer Thea Gordon. Grensene er et produkt av kolonitida, ja vel, men hadde andre grenser vært mer «naturlige»? Og hvor naturlig var egentlig Det islamske riket eller Det osmanske riket?

Selv om Muhammad kanskje greide å forene de ulike arabiske stammene under islams banner, gjenoppsto mange av de gamle skillelinjene etter hans død.

«IS vil gå tilbake til tida før moderne nasjonalstater, de ser for seg Midtøsten som en grenseløs ørken styrt av kalifer i islams navn. Men det er IS' forestilling om at Midtøsten var forent i fortida som er en falsk konstruksjon», skriver Gordon. Derfor bør analytikere og ledere i Vesten tenke seg om to ganger før de aksepterer IS' argument om at Sykes-Picot er død, mener hun. Nye grenser tegnet opp langs sekteriske eller religiøse grenser av vestlige land vil vært like katastrofalt, og åpne en pandoras eske av nye problemer og konflikter. Gordon skriver:

«IS' visjon er dypt ahistorisk. IS bruker snarere fortida som et påskudd for å rettferdiggjøre en opportunistisk militæroffensiv som utnytter lovløsheten under Syrias borgerkrig og Iraks svake sikkerhetsstyrker (…). Det er opp til syrere og irakere – ikke vestlige regjeringer, IS eller fremmedkrigere – å avgjøre landenes fremtid.»

Forestilte og virkelige fellesskap

Og landegrenser, enten de er født av krig eller imperialisme, har en tendens til å være vanskelige å rive ned. Det tok over et tiår før folk i Vest- og Øst-Tyskland sluttet å referere til hverandre som Ossis og Wessis. EU – et gigantisk laboratorium for nedbygging av grenser – opplever et tilbakeslag. Nasjonalistiske bevegelser som spiller på frykt eller nostalgi ønsker seg tilbake til de trygge rammene, dyrking av nasjonal kultur og god, gammel grensekontroll. Også i den arabiske verden har de aller fleste en sterk tilhørighet til nasjonalstaten, og ikke til IS-visjonen om et umma.

13. desember døde den berømte irske historikeren Benedict Anderson, som definerte en nasjon som «imagined community» – et forestilt fellesskap. I Midtøsten i dag foregår det en kamp om hva som er «virkelige» og hva som er forestilte nasjoner. Men bare fordi noe er innbilt, betyr det ikke at det er mindre virkelig, mente Anderson. Tvert imot: Hvordan et samfunn forestiller seg selv og forstår seg selv har virkelige og konkrete konsekvenser.

Symptomet IS

I erklæringen der IS gjenoppretter kalifatet, skriver den: «I dag er Vestens vantro nasjoner livredde. I dag tar muslimene tilbake sin ære. Kalifatet har kommet tilbake, og drømmen har blitt virkelighet». En syrisk aktivistgruppe i IS-hovedstaden Raqqa kaller IS «et kalifat som strekker seg fra Facebook til Twitter».

Verden tviholder på de gamle grensene. Samtidig kjøper en rekke aktører olje fra IS, landet som ikke finnes. Det blir stadig vanskeligere å benekte at IS vinner terreng både i det nye, grenseløse Midtøsten og i folks bevissthet. Selv om gruppa er et symptom på at Midtøsten går i oppløsning – ikke årsaken.

utenriks@klassekampen.no

 

Mathilde Becker Aarseth er doktorgradsstipendiat i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

Artikkelen er oppdatert: 5. februar 2016 kl. 14.43