Klassekampen.no
Onsdag 30. desember 2015
PÅ TOPPEN: Kate Hansen Bundt på kontoret på Rådhusplassen i Oslo. Generalsekretæren i Den norske Atlanterhavskomité har alltid fulgt nøye med på Tyskland. Ingen land har mer å tape på krisene som nå rir unionen, sier hun.
«Når Merkel ser tilbake på 2015, kommer hun til å være fornøyd»
TEMA

Denne artikkelen er en del av temaserien:

Hvor går EU?

Gå til temaserien

Kun tilgjengelig for Biblioteket-abonnenter

ØVERST: I 2015 ble Thomas Manns skrekkvisjon om et tysk Europa til virkelighet. Det er egentlig bare bra, ifølge Kate Hansen Bundt i Den norske Atlanterhavskomité.

Idet vi går ut av året, er det lett å se at 2015 går inn i europeisk historie som et annus horribilis. Flyktninger, frykt og forgjeldede søreuropeiske stater har dominert overskriftene fra start til slutt.

Om det finnes en strime av håp i de foregående 365 dagene, må den ligge i at 2015 var en ærlig tid i europeisk politikk. Det var en periode da seiglivede myter ga etter, og det ble lov å si ting som de er.

For eksempel dette: Ideen om at EU er et skjebnefellesskap av likeverdige medlemmer som lærer av hverandre, har vært en illusjon hele tida. Etter den greske gjeldstragedien nekter ingen for at EU er et stritt makthierarki med skarpe kanter mellom øst, vest, nord og sør. Øverst i dette byggverket – über alles – troner Tyskland.

– Tre store kriser har rammet Europa. Finanskrisa som ble en eurokrise, krisa i Ukraina og Russland og til sist flyktningkrisa. Felles for krisene er at Tyskland står helt sentralt. Det er Tyskland som former, for ikke å si bestemmer, Europas svar på alle tre, sier Kate Hansen Bundt.

Fakta:

Europas syke menn:

• Betegnelsen «Europas syke mann» oppsto på 1800-tallet, da Det osmanske riket var i ferd med å smuldre opp.

• Siden har det blitt synonymt med stormakter i krise. I 2015 har sykdommen spredt seg.

• Søreuropeisk gjeldskrise, arbeidsledighet, terror, flyktningstrøm og kriger i øst og sør preger kontinentet.

• Over hele Europa har radikale og EU-skeptiske bevegelser framgang, mens etablerte partier taper terreng.

• Innen utgangen av 2017 skal Storbritannia holde folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap.

• I serien «Europas syke menn» intervjuer Klassekampen samfunnsvitere med ekspertise på Europa om hvor EU står og går.

• I dag: Kate Hansen Bundt

• Tidligere i serien: Øyvind Østerud, 28. desember.

Merkels år

Generalsekretæren i Den norske Atlanterhavskomité er høvelig nok forsinket etter førjulslunsj med utenriksformidlingens grand old man, Christian Borch. Helt siden hun var stipendiat på Humboldt-Universitetet i Øst-Berlin mot DDRs siste dager, har hun fulgt Tyskland tett.

– Angela Merkel ble kåret til årets person av Time Magazine i år. Samtidig er hun under større press enn noen gang fra konservative krefter hjemme. Hva tenker hun når hun ser tilbake på 2015?

– Flyktningpolitikken har skaffet henne motstandere i eget kristeligdemokratisk parti og i det konservative søsterpartiet i Bayern. Merkel har lenge befunnet seg et stykke til venstre for disse kreftene, men etter en første fase hvor mange støttet flyktningpolitikken, mente mange at hun mistet styringen. Men når Angela Merkel ser tilbake på 2015, kommer hun likevel til å være fornøyd.

– Av nasjonalkonservative i Øst-Europa holdes hun ansvarlig for å ha åpnet Europas grenser for en million flyktninger. Hva har hun egentlig å være så fornøyd med?

– Dels er det personlig. Hun kommer fra DDR, et land som produserte politiske flyktninger i stort antall. Det gjorde også Det tredje riket. Merkel er overbevist om at nettopp Tyskland med sin historie har et moralsk ansvar for å hjelpe mennesker på flukt fra krig og politisk forfølgelse.

– Merkel er en pragmatisk maktpolitiker, og flyktningpolitikken har kostet henne. Er det ikke irrasjonelt å være fornøyd?

– Merkel er rasjonell. Hun vet at det ikke går an å holde en grense på 4000 kilometer tett. Men hun vet også at Tyskland har en tålegrense for hvor mange de kan ta imot. Rett før jul varslet hun betydelig innstramming. Samtidig har Tyskland lav arbeidsledighet, lave fødselstall og en aldrende befolkning. Merkel vet godt at tysk næringsliv og landets velferdsordninger er avhengig av ny arbeidskraft utenfra i årene som kommer.

– Er ikke problemet at Merkels invitasjon til flyktningene fikk konsekvenser for hele Europa, ikke bare Tyskland?

– Jo. Da Merkel åpnet sin dør, åpnet hun Europas dør. Dette var bare nok en bekreftelse på hvor viktig Tyskland er. Da Merkel suspenderte Dublin-avtalen for syrere og tok konsekvensene av at Schengen-systemet ikke fungerte, bestemte hun i realiteten hvor mange mennesker som skulle komme til Europa.

– Hun bestemmer mye nå.

– Ja. Hun var pådriver for forhandlingene med Putin. Det er også Berlin som bestemmer gjeldsbetingelsene til Hellas. Tyskland er sentralt hele veien.

EU, ikke etter planen

– Hvordan har tyskerne fått en slik posisjon i Europa?

– Det var ikke Tysklands plan å bli så toneangivende. Men folketall, geografisk posisjon, økonomi og begivenheter utenfra har brakt Tyskland inn i en lederposisjon sikkerhetspolitisk og –hvordan skal jeg si det – moralsk. I 2015 så vi gang på gang at det er Tysklands økonomiske og politiske behov som avgjør EUs løsninger.

– Forklar.

– Vi må begynne med euroen. For at franskmennene og de andre skulle godta tysk gjenforening, krevde de at Tyskland skulle bindes tett inn i felleseuropeiske strukturer. Viktigst var det å få kontroll over Tysklands fremste maktmiddel, D-marken. Problemet var at den politisk motiverte valutaen ikke speilet økonomiske realiteter. Ideen om en felles valuta for et land som lager avanserte produkter for et globalt marked og et som stort sett produserer yoghurt var dårlig. Iallfall så lenge eurolandene ikke hadde felles styring av landenes låneopptak, skatteinnkreving, lønninger og så videre.

– Løsningen på dette dårlige utgangspunktet fikk vi i sommer: Tysk økonomi trenger at Hellas privatiserer, kutter og betaler det de kan?

– Tja. Tyskland og andre nordeuropeiske land krever at de kriserammede landene betjener sin gjeld. Det kan man gjøre ved kutt i offentlige utgifter og økte skatter. Det krever tøff omstilling, og var noe Tyskland selv gjorde på 2000-tallet. Det er det tyske svaret på hvordan man skal kunne opprettholde en felles valuta. Felles mynt krever felles, altså tysk, adferd.

– Hele poenget med europeisk integrasjon var å hindre Tyskland i å bli for sterkt. Et ganske mislykket prosjekt?

– Det er iallfall sånn at Tyskland i økende grad former EUs løsninger i sitt bilde. Etterkrigs-Tyskland har av gode grunner ønsket å spille en tilbakeholden maktpolitisk rolle. Men så har Tyskland en egen tyngde, med 20 millioner flere innbyggere enn de andre stormaktene. De har en økonomi som tåler konkurransen mot resten av verden.

– I 1953 oppfordret Thomas Mann en gruppe studenter til å skape et europeisk Tyskland, ikke et tysk Europa. Det gikk akkurat som han fryktet?

– Iallfall et Europa som er sterkt preget av Tyskland. Så lenge Tyskland er et parlamentarisk demokrati og en rettsstat som følger internasjonale spilleregler, er ikke det så problematisk. Men hvis de omliggende statene føler at tyskerne styrer EU på tvers av deres interesser, kan vi igjen se at resten av Europa vender seg mot Tyskland. Det kan bli skummelt.

– EU-motstanden vokser. I Storbritannia er UK Independence Party på vei fram, og landet skal holde folkeavstemning om medlemskap. Er denne euroskepsisen bare den gamle frykten for Tyskland i ny forkledning?

– Geografi har mer å si. Storbritannia er en øy og opptrer og betrakter Europa deretter. Britene har aldri ønsket en ever closer union, men et stort og fritt marked som gir dem styrke internasjonalt.

– Hvor farlige er de euro­skeptiske kreftene for EU?

– Jeg er engstelig for frammarsjen til de høyrenasjonalistiske bevegelsene i land som Polen og Ungarn, men også Frankrike. I Frankrike har man en cocktail av høy ungdomsledighet, anti-innvandring, anti-EU og terrorfrykt som styrker høyre­ekstremismen.

– EU-kommisjonens president Martin Schulz sa denne høsten at EU ikke vil eksistere i sin nåværende form om ti år. Står EU for døden?

– Det landet som har mest å tape på at EU blir kastet på historiens skraphaug, er Tyskland. EU ble Tysklands vei tilbake til det gode selskap etter det totale nederlag. De kunne bygge opp igjen sin eksportindustri og sammen med andre har de operert militært utenfor sine egne grenser. Mer enn alt dette: Tyskland ville neppe blitt gjenforent hvis det ikke var for EU. Frykten for Tyskland har alltid vært stor i Europa, men den er kanskje aller størst blant tyskere selv. EU har vært redningen. Tyskland vil gjøre mye for å hindre at EU rakner.

– Det går ikke an å spå framtida?

– La meg svare med en liten fortelling fra Øst-Berlin. Min daværende kjæreste, faren til mine to barn, bestemte seg for å flykte til Vest. Han hadde gitt opp alt håp om at det var noen framtid for ham i Øst-Tyskland. Han ble tatt og han ble fengslet. Knapt tre måneder etter at han ble frigitt, falt Berlinmuren. Uansett hvor mye vi tror vi vet, er det umulig å vite hva som skjer i Europa i morgen.?larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. januar 2016 kl. 10.46