Torsdag 24. desember 2015
Drama: Livet til vanlige mennesker kan inneholde et stort drama, sier scenekunstneren Pia Maria Roll.
Neshornprisen byr på trøst og oppmuntring for Pia Maria Roll etter nedslående høst:
Rolls realistiske metode
Undersak

Juryens begrunnelse

Klassekampens kulturpris Neshornet går i år til Pia Maria Roll (f. 1970) for hennes originale og engasjerte teaterkunst. Med stykkene «The Street Scene», «Over Ævne III», «Ship O’Hoi!» og «Ses i min nästa pjäs» har hun tatt opp store spørsmål i vår tid: om religionens tilbakekomst, nyliberalismens inntog i arbeidsliv og kultur, korrupsjon og demokratiets framtid. Hun er rett og slett en kunstner som tør å ta opp betente politiske spørsmål.

Noe av det unike med Pia Maria Roll er at hun ser, og viser oss, at vår tids politiske trender og ideologier påvirker både samfunnslivet og teateret. I årets stykke, «Ses i min nästa pjäs», viser hun hvordan nyliberalismens tenkemåter gjennomsyrer det offentlige og det private arbeidslivet, men også kulturlivet. I forbindelse med prosjektet rettet hun en viktig og aktuell kritikk mot motebegrepet publikumsutvikling og tendensen til å se på kulturinstitusjoner som aktører på et marked framfor å være frie og kritiske.

Roll viderefører 1970-tallets politiske teatertradisjon, men gir den politiske scene­kunsten en ny form med en frisk, dokumentarisk metode. Hun bringer virkelighetens historier og mennesker til scenen. I stykkene hennes møter vi alt fra arbeidsfolk og næringslivsledere til forskere og kulturarbeidere. Slik kaster hun lys over deler av den norske virkeligheten som sjelden når fram på teaterscenen. Det er et inderlig og politisk prosjekt som norsk scenekunst og samfunnsdebatt trenger. Stå på, Pia!

MAKTA: Kunstnernes oppgave er å bryte opp sammensveisingen mellom makta og folket, sier Neshornpris-vinner Pia Maria Roll.

Pia Maria Roll

Pia Maria Roll er regissør, dramaturg og skuespiller – en komplett scenekunstner. Hennes scene er langt fra den partipolitiske arena, men hun er et kritisk politisk menneske. Hun tar Klassekampens neshornpris med som en oppmuntring på veien.

– Jeg prøver vel å bli litt drøyere hele tida. Da er det greit å ha et neshorn ved sin side, sier hun.

Det er likevel ingen lystig samtale vi fører denne formiddagen, mens Sylvi Listhaug as we speak blir utnevnt til hovedansvarlig for innvandringspolitikken her i landet.

Roll er forkjølet, og sier at snørr og tårer blander seg ved tanken.

Fakta

Pia Maria Roll:

• Pia Maria Roll er teater­kunstner fra Oslo.

• Hun har bakgrunn som skuespiller og har de siste årene satt opp flere forestillinger som regissør, dramaturg og også manus­forfatter.

• Hennes mest kjente oppsettinger har vært «The Street Scene» (2008), «Over evne III» (2010), «Skip O’hoi» (2012) og «Ses i min nästa pjäs» (2015).

• Fikk Torshovteatrets Venners pris for «Skip O’hoi».

I sjokktilstand

– Jeg går inn i 2016 i sjokktilstand. Det har vært en utrolig nedslående høst. Vi har på kort tid sett en brutalisering i synet på menneskeverdet som er så rabiat at det nesten ikke er til å holde ut.

Pia Maria Roll har hendene fulle med prøver til sitt nye teaterstykke «Nå løper vi» i Oslo teatersenter, med husrom i den tidligere trafostasjonen som kneiser over Tøyens friområder.

– Det er bare to skuespillere på scenen. Stykket handler om et søskenpar og deres flukt fra den kurdiske delen av Nord-Irak da de var barn under storkrigen mellom Iran og Irak, som varte nesten hele 1980-tallet.

Søskenparet er profesjonelle skuespillere. Hun sier at dette gir et annet kunstnerisk spillerom enn ved oppsettinger der Roll har latt dokumentariske aktører med sine livserfaringer innta scenen.

Det er naturlig å se stykkets tema i sammenheng med flyktningstrømmen. Men Roll finner det ualminnelig historieløst å reagere som om mennesker på flukt er et nytt fenomen fordi de for alvor har begynt å krysse våre grenser.

– Retten til å forflytte seg har til alle tider vært en grunnleggende rettighet i menneskenes sivilisasjon. Det betyr ikke en uinnskrenket rett til å slå seg ned hvor man måtte ønske. Men det kan ikke kalles annet enn rasisme når denne retten nå, som ved et trylleslag, skal være forbeholdt en privilegert elite. Diskusjonen om dette har flyttet seg på en måte vi ikke ville drømt om ved forrige årsskifte.

Systemkritiker

Roll er en systemkritiker i ordets rette forstand. En del av hennes prosjekt er å vise sammenhenger som ikke er innlysende.

– Den amerikanske sosialantropologen David Graeber har skrevet en utrolig bra artikkel om kunst , «The Sadness of Post-Workerism». Her viser han hvordan utvikling av mennesker til alle tider og i alle samfunn har vært viktigere enn produksjon av varer. Kapitalismens ideologi har klart å overbevise oss om det motsatte, altså at produksjon av varer er viktigere enn mennesker. Hvis man aksepterer dette som premiss, er det bare å gripe til lykkepillen, for da vil kunsten være i konstant krise.

– Du trasser forestillinger om at politisk kunst var noe som hørte 1970-tallet til?

– Kunsten er ikke et fenomen som kan forstås atskilt fra resten av samfunnet. Et estetisk valg er også et etisk valg.

Drama i hverdagen

I januar var Pia Maria Roll hovedansvarlig for forestillingen «Ses i min nästa pjäs» på Black Box Teater. Her satte hun det moderne arbeidslivet på plakaten. «En norsk teaterforestilling som endelig handler om noe», skrev Dagsavisen.

Ved harselas med nyliberalismens babbel («Norsk Publikumsservice») skapte vanlige mennesker dirrende drama ved å dele sine erfaringer. Pensjonisten Synøve Haraldsen, den erfarne sykepleieren Birgit Berg og rørleggeren Claudio Manuel Leiva Espinoza satte ord på hva sosial dumping, konkurranseutsetting og markedsliberalisme betyr for dem som faktisk gjør jobben.

– Det er klart livet til et vanlig menneske fra arbeiderklassen kan inneholde et stort drama. Det er jeg heldigvis ikke den første dramatikeren som forstår.

Frankrike skremmer

Pia Maria Rolls far bodde mange år i Frankrike. Han var poet og oversatte arabisk litteratur. Hun er spesielt berørt av høstens dramatikk der i landet.

– Det har vært skremmende å se hvor effektivt president Francois Hollande har knyttet folket til makta etter terrorhandlingene i Paris.

– På hvilken måte?

– Han klarte å mane fram et stort nasjonalt «vi» som det er tabu å opponere mot, mens bombeflyene ble sendt på vingene. Denne sammensveisingen mellom folket og makta er det kunstnernes oppgave å bryte opp, igjen og igjen.

Hun minner om at den antikolonialistiske kampen hvor blant andre Franz Fanon, Jean-Paul Sartre og Albert Camus var viktige stemmer, bidro til å utløse opprøret i Paris våren 1968.

– I dag er dette ikke-tema, selv om kolonihistorien er avgjørende for å forstå. Statens egen terror har bidratt til en utrygg hverdag for befolkningen, men dette skal man ikke snakke om. I Norge kunne vi ikke diskutere høyreekstremisme etter 22. juli, i Frankrike kan de ikke diskutere kolonialismen etter hendelsene 13. november. Det er nesten uvirkelig.

alfs@klassekampen.no