Torsdag 24. desember 2015
På utsiden: Kaj Skagen har alltid inntatt kontrære standpunkter og stått ved dem. – Jeg har alltid følt meg som en som kommer inn fra utsiden, sier neshornprisvinneren. Foto: Øystein Grutle Haara
For debattant og forfatter Kaj Skagen ble 2015 året hvor de virkelig store spørsmålene kom i spill:
Husker bare flyktningene
Undersak

Juryens begrunnelse

Klassekampens kulturpris Neshornet går i år til Kaj Skagen (f. 1949) for hans selvstendige, kunnskapsrike, originale og modige skribentvirksomhet gjennom en mannsalder. Skagen har hatt et ståsted delvis på sida og i opposisjon til hovedstrømmen i norsk kulturell offentlighet, inspirert av anarkisme, antroposofi, metafysiske problemstillinger og verdikonservatisme. Hans breie lesning, bakgrunn og filosofiske ståsted har vist seg å være svært produktivt i en offentlighet som til tider kan framstå som både trang og konform.

De siste årene har han vært en profilert og allsidig kulturskribent i Dag og Tid, der han har behandlet en rekke temaer, som Michel Houellebecqs forfatterskap, diskusjonen om Ibsenprisen til Peter Handke og flyktningkrisa. Han går inn i viktige debatter med en intellektuell holdning, der han søker etter kunnskap, fakta og ulike syn, som han så analyserer og trekker selvstendige slutninger fra.

I den opphetede Handke-striden påpekte Skagen feillesninger i kritikernes behandling av Handkes tekster. Hans bidrag her og i andre aktuelle saker som flyktningkrisa, der han har hentet inn stemmer fra kontinentet og diskutert realpolitiske utfordringer, er eksempler på hvordan Skagen våger å gå inn i debatter mange unnviker, fordi det kan oppleves som personlig risikabelt. Det er svært betryggende å ha en så modig, klok og kunnskapsrik skribent i norsk offentlighet, en som våger å søke sannheten selv om det koster. Gratulerer!

Neshorn­juryen ved kultur­redaktør Haakon Flemmen, bokredaktør Karin Haugen, musikk­redaktør Olav Østrem, redaksjons­sjef og feature­redaktør Mari Skurdal og ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen

KRISA: Han har skrevet om terror, religion, ruspolitikk og ytringsfrihet. Men Kaj Skagen husker bare én ting fra året som gikk. – Flyktningstrømmen er vår generasjons store krise, sier Skagen.

Kaj Skagen

Kaj Skagen har helt siden debuten i 1971 vært noe av en enfant terrible i den litterære og politiske debatten i Norge, på grunn av sine synspunkter så vel som sin måte å presentere dem på.

Dette er det første man får vite om Kaj Skagen hvis man slår opp i Norsk Biografisk leksikon.

I over 40 år har det «vanskelige barnet» inntatt kontrære standpunkter i kontroversielle saker. Som 20-åring hisset han på seg de venstreintellektuelle i AKP (m-l) fordi han tok avstand fra den norske maoismen. I 1983 skapte han skandale med essaysamlingen «Bazarovs barn», der han tok et oppgjør med 1970-tallets sosialrealisme i litteraturen.

Med romanen «Himmelen vet ingenting» fra 1988, som omhandlet et selvmord med forelegg i norsk kulturliv, pådro han seg det meste av dette kulturlivets forargelse.

For sin årelange kamp i det offentlige ordskiftets tjeneste, får Skagen i år Klassekampens neshornpris.

Fakta

Kaj Skagen:

• Norsk forfatter og samfunnsdebattant.

• Debuterte i 1971. Har gitt ut diktsamlinger, romaner og essaysamlinger.

• Kjent for sine kontroversielle standpunkter og tøffe debattstil.

• Fast kommentator i Dag og Tid.

Handler om selvrespekt

De kontroversielle standpunktene har ifølge Skagen kommet helt naturlig.

– Mitt voksne, tenkende liv har alltid plassert meg i randsonen. Det er der den mest interessante tenkningen ligger, sier Skagen.

I tidlig ungdom var han knyttet til den kristne indremisjonsbevegelsen. Seinere var han anarkist og antroposof.

– Jeg har vel alltid følt meg som en som kommer inn fra utsida. Det har vært en naturlig posisjon for meg. Fordelen med å «komme inn fra gata» er at du ser ting som de som er «inne» er blinde for. Ulempen er at du kan ha problemer med å gjøre deg forstått.

Vår generasjons krise

Også det siste året har debattanten holdt fanen høyt hevet.

På tampen av fjoråret var Skagen blant de få som forsvarte tildelingen av Ibsen-prisen til den kontroversielle østerrikske dramatikeren Peter Handke.

Han har kastet seg ut i debatter om Charlie Hebdo, religion, skole, ruspolitikk og ytringsfrihet. Og ikke minst: flyktningkrisa.

– Når jeg tenker tilbake på 2015, kan jeg nesten ikke huske noe annet enn migrasjonskrisa. Dette er vår generasjons krise, sier Skagen.

Han har aldri ment noe om innvandring og flyktninger tidligere. Men i år ble temaet påtrengende.

– Migrasjonskrisa handler dypere sett ikke først og fremst om innvandring eller flyktninger. Den er uttrykk for en mye større krise som vil være med oss i tiår framover. Da må vi ikke trekke med oss fastlagte standpunkter fra gamle debatter.

– Krisa er knyttet til de virkelig store spørsmålene: sivilisasjonenes historie, verdensreligionene, Vestens framtid og det verdensøkonomiske systemet. Det har transcendert alt som handler om innvandring og asyl. Det er en epokegjørende hendelse.

Konsekvensene kan bli store, ifølge Skagen.

– Migrasjonskrisa innebærer en trussel om destabilisering av europeiske samfunn, og det er derfor absolutt nødvendig å bringe den under kontroll. Men krisa er samtidig en tilskyndelse til å forstå årsaker som ligger i selve den globale sosiale strukturen, sier Skagen.

Sinnelag og konsekvens

Et begrepspar som for alvor har slått gjennom i den offentlige debatten i år, er sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Førstnevnte handler om den gode intensjon, mens sistnevnte fokuserer på virkningen av handlinger.

Velkommen etter, kunne egentlig Skagen sagt til Minerva-skribentene som i år har funnet en nyttig merkelapp på sine meningsmotstandere på venstresida.

«Godhetstyranni» er et annet ord som blir brukt om meningsmotstanderne, sist av vår splitter nye statsråd for innvandring og integrering, Sylvi Listhaug.

– Dette er en litt dum motsetning som kan forklares med ulikhetene i politisk temperament. Hvis du ser en flyktning som står rett foran deg, er det hjerteløst å ikke hjelpe. Det skjønner alle. Men hvis du anlegger et annet perspektiv, skjønner du at det er mange flere rett rundt hjørnet som du ikke ser. Skal man da forsøke å hjelpe bare den ene du ser, eller så mange som mulig? spør Skagen.

Han håper på sikt at sinnelagsetikerne og konsekvensetikerne kan forsones.

– Sinnelaget er en viktig del av å være menneske. Det bør ikke foraktes at mennesker kan kjenne grenseløs medfølelse. Men også sinnelagsetikere lever i en begrenset verden og må ta inn over seg konsekvensene av sine handlinger, sier Skagen.

Merkel som Martin Luther

I den norske flyktningdebatten har Skagen gitt et bilde av situasjonen i et land som har tatt imot langt flere flyktninger: Tyskland.

Han sammenlignet i oktober Angela Merkels urokkelige overbevisning om åpne grenser med reformatoren Martin Luthers standhaftighet i møte med keiseren under riksdagen i Worms i 1521.

«Ein statsleiar som handla ut frå nestekjærleik og etiske prinsipp og no sto urokkelig ved det ho hadde gjort. Som ein Luther sto ho framfor tyskarane: Eg kan ikkje anna, Gud hjelpe meg».

Men det blir ingen opphetet debatt i hjemlandet av at Skagen skriver om migrasjonskrisa med utgangspunkt i Tyskland.

Det skjer først når han går inn i temaer som ligger nærmere, for eksempel tildelingen av Ibsen-prisen til Peter Handke.

Handke har vært omstridt siden han på 1990-tallet ga ut boka «En vinterreise til flodene Donau, Save, Morawa og Drina eller rettferdighet for Serbia».

Dette ble av mange sett på som et forsvar for folkemordet i Srebrenica. At han ti år seinere deltok i begravelsen til Slobodan Milosevic, avgjorde saken for dem som mener Handke forsvarer krigsforbrytere.

Kjenner seg igjen i Handke

Skagen kastet seg inn i debatten på Handkes side.

– Jeg reagerte intuitivt på det jeg oppfattet som et endimensjonalt raseri rettet mot én enkeltperson i offentligheten. Handke har kanskje sagt og gjort ukloke ting, men man ser med en gang at dette ikke er en klassisk fascist.

– Du skriver i Dag og Tid: «Handke er ein utidsmessig og provoserende intellektuell og kanskje med noko svekt sosialt antenneanlegg, men ingen politisk ekstremist.» Kunne ikke dette vært en liten selvbiografi?

– Det er helt klart et element av identifikasjon når det gjelder denne typen resepsjon. Men jeg håper jo antennene mine er intakte da. Skjønt det kan man jo aldri vite, ler Skagen.

morten.smedsrud@klassekampen.no