Klassekampen.no
Mandag 21. desember 2015
I dette mørke året har folkelig engasjement vært et lite lyspunkt.
De viktige spørsmål

For alle fans av den fantastiske britiske humoristen Douglas Adams er svaret på det ultimate spørsmålet om «livet, universet, og alt mulig» godt kjent. Superdatamaskinen «Deep Thought» kommer etter 7,5 millioner års kalkulasjon og dype tanker frem til at svaret på det ultimate spørsmålet er «42». Hva spørsmålet er, det finner vi ikke ut, eller det vil si, superdatamaskinen greier ikke å kalkulere det, men den hjelper til med å lage en enda mer avansert datamaskin som skal greie å gjøre det, med livet introdusert inn i «beregningsmatrisen». Dette er en maskin i form av en hel planet, nemlig planeten jorda.

Hva som skjer videre med den saken, må man neste lese boken (eller jukse og se filmen) for å finne ut, men grunnen til at jeg trekker dette inn her handler om noe helt annet og mye mer personlig. Jeg fyller nemlig år i morgen, og tallet er altså 42! Jeg skal ikke ønske så mye i den anledning, men jo, verden ville absolutt sett litt annerledes ut om ønskene mine skulle gå i oppfyllelse. Nok om det.

Som den fantasynerden jeg er, er dette med 42 selvsagt noe stort fordi jeg velger å gjøre det stort. Men det handler vel så mye om viktigheten av å finne de rette spørsmålene – mens det er altfor lett å forville seg i jakten på de rette svarene.

Det er lite av Adams’ humørfylte univers rundt oss nå om dagen når vi går inn i julen 2015, med terrorangrep i Beirut med blant annet et norsk offer og terrorangrepene i Paris friskt i minne. I USA ligger en rasistisk og kvinnehatende Donald Trump an til å kunne bli republikanernes presidentkandidat. Nå tror de færreste at det er en sjanse for at han vinner. På den andre siden, de færreste hadde trodd han skulle nå så langt. Terrorgruppa IS fortsetter sine herjinger, som kunne vært stoppet for lenge siden, om ikke for ulike staters interesser som gjør at denne gruppen fortsatt finnes der ute.

Den hjemlige politiske debatten gir meg også gåsehud. Fordi mens vi ler av amerikanerne og deres mulige valg av Trump med alt han har sagt om innvandrere til USA, har vi nå selv fått en statsråd som gleder seg til å kaste ut folk. Jeg håper akkurat det var en feilformulering eller noen som har forstått henne feil. Det å ønske en restriktiv innvandringspolitikk er nå en sak, men det å glede seg til å kaste folk ut er noe helt annet – og «litt» usmakelig.

Vi har også sett resultatet av dårlig flyktningpolitikk hvor man, etter det som skal være en ordentlig vurdering, har sendt tilbake folk fordi man mente at de ikke risikerte forfølgelse. To tsjetsjenere somble nektet asyl i Norge, ble torturert og drept. Det spesifikke i saken til side, er det påtagelige her den totale mangelen på selvkritikk i det norske systemet. UNE mener at de vurderingene de gjorde, var gode. Vi får håpe vi ikke ser vurderinger derfra som de selv mener er dårlige. Jeg tør knapt tenke på hva det måtte innebære.

Det var ikke meningen å bli så dyster, men det ser altså ikke bra ut. Lyspunktene finnes så absolutt også, men de er få, og består gjerne av enkeltpersoner som lar seg rive med av «godhetstyranniet». Mer av slikt! For å gå tilbake til det nevnte fantasy-universet, som dessverre ofte gir mer mening og håp enn virkeligheten, så er en fristet til å pakke håndkleet og si som delfinene, Goodbye and thanks for all the fish. (Før Sandberg får tatt tak i den også.)

Vi får håpe 2016 gir mer grunn til optimisme, beste ønsker til alle for det nye året, og varme ønsker om en god jul til de som feirer det. Finner jeg det ultimate spørsmålet i året som kommer, lover jeg en ny Fokus-spalte om saken!

shoaib.m.s@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 23. desember 2015 kl. 14.37