Klassekampen.no
Lørdag 24. oktober 2015
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Snarveier til arbeid for 50.000–70.000 flyktninger kan utløse en ny omdreining i dumping-spiralen.
Tilbudssjokket

Kronikk

Mot et bakteppe av økonomisk stagnasjon, gjeldsproblemer, høy arbeidsledighet og voksende høyrepopulisme kan flyktningkrisen sees som et «sannhetens øyeblikk» for Europa. I fortettet form må politikere og offentlighet plutselig ta stilling til hele spektret av målkonflikter som oppstår i spenningen mellom ønsker om å gi beskyttelse til flest mulig mennesker i nød, beskytte nasjonale velferds- og arbeidslivsordninger i en situasjon med åpne grenser og fri bevegelse, og fordele byrdene rettferdig innen og mellom land.

I Norge har vi lenge kunnet skyve slike spørsmål foran oss. Nå tvinges politikerne til å ta stilling til viktige, prinsipielle prioriteringsspørsmål, ikke i uforbindtlige seminardiskusjoner, men i forpliktende dragkamper her og nå om budsjett, skattesatser, arbeidslivsregler, velferdsytelser og asylpolitikk.

Kanskje kan det styrke deres legitimitet og handlingsrom til å treffe nødvendige, ubehagelige valg. Når milliarder i utgiftsøkninger for å håndtere flyktningkrisen i statsbudsjettet må veies opp mot milliarder til landets mest høytlønte og formuende i et allerede ekspansivt budsjett med rekorduttak fra oljefondet, er det mye som tilsier at både prioriteringer og koalisjonsmønstre kan skifte.

Et kjernepunkt i håndteringen av flyktningkrisen er spenningen mellom ønsker om å sikre (midlertidig) beskyttelse, likebehandling, og integrasjon gjennom meningsgivende arbeid og aktivitet. Velferds- og Migrasjonsutvalgets credo for inkludering av innvandrere var forsterkning av arbeidslinja gjennom kvalifisering, aktivisering og tilrettelegging – samt en vridning fra kontantytelser til tjenester. Mange politikere har tatt til orde for å gjøre det enklere for flyktningene å komme i arbeid blant annet ved å lempe på ordinære regler og vilkår. Dette kan virke fornuftig og velment, og har utløst samtykkende ‘nikk’ fra Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre, som samtidig har advart mot å skape varig press på standardene i et arbeidsliv hvor lavlønnskonkurranse og prekære arbeidsvilkår allerede er et betydelig problem. Hvordan kan politikerne håndtere denne målkonflikten hvor to viktige hensyn står mot hverandre?

Dersom 50.000–70.000 flyktninger skal sluses inn i det ordinære arbeidsmarkedet de kommende par år, vil det norske arbeidsmarkedet i løpet av en kort periode måtte absorbere konsekvensene av to tilbudssjokk av historisk omfang og kraft.

Tilbudssjokket etter EU-utvidelsen kom i en periode med enestående økonomisk oppgang og rekordvekst i etterspørselen etter arbeidskraft. Arbeids-innvandringen forsterket den økonomiske oppturen, men har likevel – på tross av skjerpet regulering og kontroll – resultert i økt lavlønnskonkurranse og nye skillelinjer i arbeidslivet. Forskning tyder på at EØS-migrantene i stor grad konkurrerer med andre innvandrergrupper om jobber med begrensete kvalifikasjonskrav. Trass i rekordsterk jobbvekst har sysselsettingsraten blant bosatte innlendinger – norske og innvandrete – sunket siden 2005. Absorpsjonsevnen i arbeidsmarkedet er altså ikke ubegrenset, selv i oppgangstider.

I kontrast til EØS-innvandringen vil tilbudssjokket i kjølvannet av flyktningbølgen inntreffe i et konjunkturtilbakeslag med svekket etterspørsel, økt ledighet – ikke minst blant tidligere (arbeids) innvandrere – og flere om beinet i kampen om færre ledige jobber. Det vil svekke arbeidsmarkedets absorpsjonsevne, heve terskelen for inkludering i ordinært arbeid og øke risikoen for utnyttelse fra useriøse aktører.

I en slik situasjon er det liten grunn til å tro at velmente politikerråd om «å gjøre det enklere for flyktningene å komme i arbeid» gjennom unntak fra ordinære arbeids- og lønnsvilkår kan lykkes uten at det går på bekostning av andre grupper som sliter med å få fotfeste i arbeidsmarkedet. Åpning av «fleksible snarveier» til ordinært arbeid for 50.000–70.000 nyankomne flyktninger kan dermed, alt annet likt, utløse en ny omdreining i dumping-spiralen og innebære svekkete jobbmuligheter, høyere ledighet og økt trygdeavhengighet blant tidligere ankomne innvandrere, EØS-migranter, samt ungdom og andre med «hull i CV-en». For politikere som ønsker å styrke legitimiteten og toleransen for økt innvandring i en krisesituasjon er dette et lite lystelig perspektiv.

Har vi noe alternativ? Gitt risikoen for at en strategi for rask innslusing av 50.000–70.000 flyktninger i ordinært arbeid vil føre til «oversvømmelse», lange søkerkøer og destruktiv jobbkonkurranse i utsatte deler av arbeidsmarkedet, er det mye som taler for at det offentlige i en overgangsperiode må ta et økt ansvar ved å tilby særskilte, midlertidige sysselsettings- og kvalifiseringsprogrammer i stor skala for å sikre en gradvis, kontrollert innfasing i arbeidsmarkedet. Snarere enn en oppblåsing av dagens tids- og ressurskrevende introduksjonsprogram – som fort vil bli en flaskehals – vil hensynet til å sikre rask, effektiv aktivisering og skjerme arbeidsmarkedet mot akutte ubalanser tilsi at det offentlige utvikler sysselsettings- og kvalifiseringstiltak i et omfang vi ikke har sett siden 90-tallskrisen da myndighetene også økte antallet utdanningsplasser kraftig for å dempe og oppkvalifisere strømmen av nye jobbsøkere. Ved siden av at offentlige, arbeidsmarkedsrettete tiltak drevet i samarbeid mellom Nav, kommunene og utdanningssystemet kan gjøre det enklere og mer legitimt å anvende særskilte, situasjonsspesifikke standarder, kan det gi samordningsgevinster hva gjelder boliger, inntektsstøtte, kvalifikasjonskartlegging og nødvendige tjenester. Ettersom man ikke kan utelukke at tilstrømmingen vil overskride myndighetenes økende anslag, kan det etter hvert også bli et spørsmål om situasjonen kvalifiserer til å ta i bruk sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen, som gir hjemmel for å begrense den frie flyten av arbeidskraft ved store ubalanser i arbeidsmarkedet. Ettersom de østeuropeiske EU-landene ser ut til å motta relativt få flyktninger, vil et slikt grep kunne sees som en form for byrdefordeling i europeisk perspektiv.

Uansett, i denne ekstraordinære situasjonen synes det lite realistisk at det ordinære arbeidsmarkedet på kort tid skal klare å absorbere rekordstore, nye grupper arbeidstakere uten norskkunnskaper og med begrensete kvalifikasjoner. Snarere enn liberaliseringstiltak som kan skape nye etniske skillelinjer og er vanskelige å reversere, er det derfor mye som taler for at det offentlige i en overgangsperiode må ta et hovedansvar for å utvikle buffere, innslusingskanaler og kontrollmekanismer som gjør at tilbudssjokket i arbeidsmarkedet kan fordeles over tid og skje i forutsigbare, anstendige former.

Jon.Erik.Dolvik@fafo.no

Artikkelen er oppdatert: 26. oktober 2015 kl. 10.22