Klassekampen.no
Lørdag 17. oktober 2015
Stemmene fra Groruddalen

integrering

I etterkant av Halvor Foslis bok «Fremmed i eget land – Samtaler med den tause majoritet» har vi fått en rekke ulike debatter. Fosli har i etterkant sagt seg misforstått på undertittelen, som skal si noe om at det her handler om «den vanlige mannen i gata» og som ikke henspiller på at det er snakk om en majoritet. Han beklager at dette har blitt en debatt som trekker fokuset vekk fra boka i seg selv. Jeg er enig med ham i dette.

Foslis påstand om det amerikanske uttrykket silent majority er derimot feil. Det ble popularisert av president Richard Nixon under protestene mot Vietnamkrigen. Nixon ba da den tause majoritet om støtte mot en høylytt minoritet. Altså betyr uttrykket på engelsk akkurat det samme som på norsk: det tause flertallet. Dette brukes ofte i samfunnsdebatten når man påberoper seg støtte fra mange flere enn de som er villige til å stå frem.

Til Foslis forsvar kan jeg si at en del av kritikken mot ham skyter på feil mål og derfor bommer fullstendig. Det er alltid dumt med kritikk av hvem en forfatter velger å snakke med. Vil man ha en annen bok med andre utvalgte, så bør man skrive den selv.

Later man som om utvalget er representativt for alle, så er det selvsagt feil og kritikkverdig. Jeg kan imidlertid ikke se at Fosli gjør dette utover den noe uheldige undertittelen. Jeg har sågar sett at det har blitt sådd tvil om det er reelle intervjuer, siden personene han intervjuer er anonymiserte. Anklagen er da at Fosli bare har funnet på disse intervjuene, eller at han har intervjuet egne venner som deler hans meninger. Slikt er uhyre skadelig for debatten.

Som muslim i den norske samfunnsdebatten er jeg godt kjent med anklager om løgn, og vet både hvor vanskelig slikt er å beskytte seg mot og hvor sårende det er å bli anklaget for løgn. Det fører aldri til en seriøs eller konstruktiv debatt.

Da er det viktigere og riktigere å anerkjenne at disse stemmene og erfaringene finnes der ute. Antallet er egentlig ikke det mest interessante. Fosli er ganske tydelig på eget ståsted, som også kommer nokså klart frem i spørsmålene som i stor grad er insisterende og negativt innstilte. Dette kan og bør problematiseres. Som man roper i skogen får man svar, sies det.

Boka har også blitt kritisert ut fra vitenskapelige kriterier. Men dette er ikke et vitenskapelig verk. Det er en debattbok. Forfatteren er ikke en forsker som skal være nøytral, men en samfunnsdebattant med et klart ståsted.

Jeg er svært uenig med utgangspunktet til Fosli, men ser det ikke som særlig konstruktivt å angripe forfatteren eller prosjektet hans for noe det ikke prøver å være. Spørsmål om «omvendt mobbing» – at norske elever mobbes av minoritetsungdom – gir ingen mening. «Omvendt mobbing» er et like intetsigende begrep som «omvendt rasisme». Mobbing finnes, rasisme finnes, hos ulike grupper. Hvordan vi skal gripe fatt i det får man ikke tatt grundig nok tak i, heller ikke hos Fosli.

Spørsmål av typen ‘om informantene kjenner til at barn mobbes for å ha salami på brødskiva’ gir interessante svar. Ingen har opplevd det, men mange har hørt om det. Kanskje nettopp gjennom denne polariserte debatten.

«Islam tar for stor plass», mener Fosli, noe det jo vitterlig gjør når islam og muslimer tas opp (på en negativ måte) i mediene hele tida. Da er svaret på spørsmålet om islam er en berikelse for Norge, på en måte gitt. Likevel er det interessant å se at det forbausende ofte er de som blir intervjuet, som i noe grad modererer Foslis insinuasjoner og utgangspunkt. Bekymringer over endringer handler om mange ting for dem det gjelder. Boka gir ikke så mange svar, men stiller noen interessante spørsmål.

Presenteres den som sannheten med stor S er det et problem, men som en sannhet vi må forholde oss til er den interessant.

Vi trenger flere slike bøker, også med et helt annet utgangspunkt.

shoaib.m.s@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2015 kl. 12.21