Klassekampen.no
Onsdag 7. oktober 2015
Hva sier du, Lomheim? Sylfest Lomheims kritikk av språkteknologi, her i form av stemmeroboten OHaNAS, er ikke akkurat oppdatert, skriver Erik Velldal. Foto: YOSHIKAZU TSUNO, Afp/scanpix
Den forbaskede teknologien

språket

Språkteknologi handler om å få maskiner til å håndtere menneskelig språk på et eller annet nivå. Som forskningsfelt blander det språkvitenskap, informatikk, statistikk og mye annet. Feltet har hatt en rivende utvikling de siste årene og språkteknologien omgir oss i dag overalt, nærmest uten at vi merker det.

En av de mest kjente anvendelsene er nok automatisk oversettelse, som når du får en kinesisk nettside vist på norsk. Skrivestøtte er en annen viktig anvendelse, når mobilen fullfører ordene i meldinger eller skriveprogrammet retter feil. Eller når legen oppdaterer journalen bare ved å snakke, uten å røre tastaturet. Slikt kan være nyttig for de fleste av oss, men for mennesker med alvorlig dysleksi eller visse funksjonshemninger kan det være helt uvurderlig.

I sin spalte «Språket» i Klassekampen har Sylfest Lomheim gjentatte ganger gitt uttrykk for hva han synes om språkteknologi. Sist under ingressen «Når skal folk skjøne at program ikkje kan handtera språk?» (16. september). Lomheim synes språkteknologi er ordentlig dumt. Så dumt at han blir sinna. Slik som i spalten 9. september: «For dette har ein botnlaus dumskap som fundament, den dumskapen som kjem til uttrykk når personar trur at moderne dataprogram kan handtera språk. Det kan nemleg dataprogam ikkje.»

Språkteknologien har stått stille siden 1980-tallet, påstår Lomheim 7. januar. Dette er i seg selv en temmelig kunnskapsløs påstand, men det er først når han kommer til begrunnelsen at det virkelig blir usaklig. Han forklarer at teknologien kommer til kort «fordi menneskespråket er prinispielt uendeleg i sitt vesen, medan datamengda er prinispielt endeleg.» Han utbroderer i spalten 16. september: «Maskinminnet vil halda fram med å veksa, men er – og blir – i prinsippet endeleg. Menneskespråket er [ ...] uendeleg.»

Denne argumentasjonen har noen pussige implikasjoner. Tror Lomheim at menneskets hjernekapasitet er uendelig? Tror han at språkteknologi fungerer ved å lagre alle tenkelige formuleringer i språket? Som tidligere direktør for språkrådet må vi nesten tro at Lomheim vet bedre. Han blander sammen to grunnleggende størrelser – hva som kan uttrykkes i språk (uendelig) og hva som trengs for å bruke språk (endelig).

Nøyaktig hva Lomheim sikter til når han snakker om å «håndtere» språk forblir stort sett usagt. Men ett konkret bruksområde nevner han i det minste, nemlig automatisk oversettelse.

«Google Translate er berre tull, om ein med ‘omsetjing’ meiner omsetjing», proklamerer Lomheim 7. januar. «Mislykka omsetjing er ikkje omsetjing i det heile» (16. september). Han nevner ikke med et ord at nytteverdien kommer an på hva man skal ha oversatt, når og hvor, og ikke minst hva man skal bruke det til. Argumentasjonen synes å være at maskinoversettelse må være perfekt og altomfattende for å kunne være nyttig.

Han nevner humor, metaforer og ironi som eksempler på ting en maskin ikke vil takle. «Ho [maskinen] kan ikkje erstatta oss, det fremste språkdyret i skaparverket», slår han triumferende fast (16. september). Pompøst? Jovisst, men hvem er vel egentlig uenig? Det blir litt som å kjefte på stavmikseren fordi den fungerer dårlig til å pynte kaka. Det er jo sant, men først og fremst viser det at du har misforstått teknologiens tiltenkte bruk.

Automatisk oversettelse og andre språkteknologiske anvendelser har åpenbart en rolle selv om det finnes språklige fenomener og genrer som vil være utenfor rekkevidde. Nevnte Google Translate rapporterer å ha over 200 millioner brukere per dag – de aller fleste fra ikke-engelsktalende land. Jeg tror de fleste av disse brukerne har ganske realistiske forventninger til teknologien. Det samme har også språkteknologene selv. Lomheim er opprørt over «sneversynte teknologar som trur at datamaskina kan behandla menneskespråk» (7. januar). Han fremstiller det som om alle i feltet har en blind tro på at teknologiens muligheter er grenseløse.

I realiteten er det tvert om. Det er nok få som har mer sobre forventninger til maskiners språkevne enn dem som selv jobber med å utvikle den. De kjenner alle utfordringene, både de teknologiske og språklige. I sin iver etter å kritisere teknologien er det Lomheim selv som gjør perfeksjon til målestokken for suksess. Det får stå for hans regning.

erikve@ifi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 13. oktober 2015 kl. 12.23