Klassekampen.no
Mandag 5. oktober 2015
Fra Lysthuset til stripa: Ikke lenge etter 1979 debuterer Kristin von Hirsch som gitarist, i bandet Burnt Sienna. Her er hun helt til høyre, de andre er Anne Bang-Steinsvik, Tom Garretson og Benedikte Sterner. Foto: Privat
Byen som var: Fotograf, billedkunstner og forfatter Kristin von Hirsch om frikere, rockere og punkere i Oslo, 1979.
Nye bølger
I 2012 skrev Sverre Knudsen fra The Aller Værste! et essay om 1979. Nå har tematikken blitt bok, og i denne teksten tar «en som var der» et tilbakeblikk.

1979 og etterpå

1979. Ti år har gått siden min fremtidsrettede pappa så på meg med stort alvor og sa: «Norge har funnet olje, Kristin. Vi vet ikke helt hva det betyr enda, men jeg kan love deg at alt kommer til å bli annerledes.» Han hadde rett, faren min. Dyptgripende omveltninger var på gang, det var bare ikke synlig enda. På overflaten var vi fremdeles et fattig land, en grå og ubetydelig steinrøys i utkanten av Europa. Og Oslo? En grop i røysa ingen visste at fantes – bortsett fra oss da. Vi som bodde der.

Høsten 1979 er jeg atten år og fire måneder. Siste år på Forsøksgym, og med «ny» toroms midt i det gråeste av det grå. En forfallen murgård øverst på Grünerløkka, med dusjkabinett på kjøkkenet og do i trappa – som jeg deler med en sniffer og mora hans. Jeg maler kjøkkenet humlegult og koreapanelet på soverommet karmosinrødt. Jeg er klar – for å ta fatt på livet. Mitt liv.

Siden Sjokadepålegg og hveteloff er noe jeg så langt bare har fått smake på søndager, og aldri mer enn en enkelt skive etter leverposteien, ligger overgangsritualet i dagen. Frihetssymbolene er allerede innkjøpt og behørig plassert i kjøleskapet, den smale kanten mellom ytre og indre kjøkkenvindu. Jeg smører meg noen durabelige blingser, bukserer lasset inn i stua, plukker frem den liveplata som et par måneder tidligere fikk meg til å forstå at det finnes en plass for meg også, i det jeg så langt kun har sett som et dystert og uoversiktlig univers, fullt av surrealistiske atomsprengninger, kalde kriger og våpenkappløp. Jeg skrur volumet på full guffe og åpner opp for alt. Lou Reed, «Rock ‘n’ Roll Animal», og så mye Sjokade jeg bare vil, fordi jeg vil det, fra og med NÅ.

Fakta:

1979:

• I desember 2012, da punkbandet Kjøtts selv­titulerte ep fra 1980 ble sluppet på ny, spurte vi Sverre Knudsen (The Aller Værste!) om bølgene rett før 80-tallet.

• Svaret var et tresiders essay der Knudsen skrev om musikken og politikken i 1979, med stikktittelen «Den siste generasjonen».

• Torsdag er Knudsen klar med sin selvbiografi om 70-tallet «Sverre Knudsen, 1979».

• Artikkelforfatteren Kristin von Hirsch (født 1961, Oslo) er fotograf, billedkunstner og forfatter. I årene etter 1979 var hun gitarist i diverse band relatert til rock- og punk-scenen i Oslo: Burnt Sienna, Spacelings og The Willy B Review.

Jeg er ikke nostalgisk anlagt. Dveler sjelden. Ikke sånn: ja, dét var tider, det! Men jeg sykler, med min danske bysykkel, på kryss og tvers av indre Oslo. Hver dag, fra april til oktober. Og da hender det at det dukker opp, dette livet mitt, som fantes akkurat her, men ikke lenger, i disse gatene, i denne byen. For når jeg tråkker forbi min første bolig, kikker jeg selvfølgelig alltid opp mot vinduene – mine vinduer – og hvem bor der nå mon tro? Og da kjenner jeg lukta av trappeoppgangen og ser den gretne vaktmesteren stå i døråpningen og brøle mot «Rock ‘n’ Roll Animal» – selv om klokka bare er fem.

En kort filmsnutt på netthinnen dette, som et raskt glimt, og så er jeg forbi, på vei mot dit jeg skal. Og sånn veves fortiden og nåtiden i hverandre på den tidslinjen som er min.

Det skjer overalt. Ta den bratte bakken i Youngs gate: Den peser jeg meg ofte opp, sent på kvelden, og i høstmørket hører jeg suset fra hundrevis av menneskestemmer og ser alle disse folka, tett i tett, som beveger seg over Youngstorget, fra et utested til det neste, fra en konsert til en annen, fordi Oslo sentrum ikke lenger sover, selv på en hverdagsnatt, og så ser jeg over på de mørke vinduene i annen etasje på Venstres hus, for der inne, en gang ikke så lenge etter 79, i det slitne lokalet Oslo Rockeklubb leier hver mandag, debuterer jeg som gitarist.

Vi varmer opp for et depressivt postpunkband, men vi er ikke postpunk. Vi er Burnt Sienna, tre jenter og frontgutt, garasjepunk på up-beat med Link Wray og Gun Club som forbilder. Vi har egne låter, fete kostymer og sceneteppe sydd av kaffesekker. Og vi er kanskje tjue, og så sjenerte at vi spiller de første låtene med ryggen til publikum, men alle kommer, hele den trofaste klanen, uniformert i sine antiuniformer bestående av svarte lærjakker og sylspisse sko, og jeg tror faktisk at taket på Venstres letter et kort øyeblikk den kvelden – det føles i alle fall slik for oss sånn midt i settet et sted, men Oslo er fremdeles øde og østblokkaktig mørk mellom de sporadiske arrangementene, så hjem bærer det når klokken slår tolv.

Høsten 1979 er det Café Lysthuset som gjelder, hver søndag, i lokalene over restaurant Pilen, vegg i vegg med gamle Oslo Turnhall der jeg per i dag bedriver vanngymnastikk hver fredag. Der samler vi oss, denne begynnende familieklanen av frikere, rockere og punkere som ikke passer inn noe annet sted, og så hopper vi opp og ned foran scenen der våre medsammensvorne spiller, mens noen skriker og andre hoier og alle vet at de befinner seg i verdensomveltningenes mentale episenter. For strømningene er sterke, langt inn i røysa, og hele Europa er i forandring.

Våren 1979, fire måneder før jeg flytter inn i toromsen, flytter for eksempel Thatcher inn i Downing Street, og med henne en nyliberalistisk kynisme man ikke har sett maken til. Velferdsstat blir fy-ord, og resten vet vi jo nå, men da visste vi ikke. I hvert fall ikke jeg. Bare at noe var i ferd med å skje, og at dette noe var det verdt å stå opp mot.

Motstanden får mange forskjellige utløp, og natt til første mai det året får jeg en smak på hva fysisk opprør mot overmakt kan innebære. Flere tusen ungdommer samlet i sentrum, Karl Johans gate forvandlet til slagmark, folk jaget og spredt for alle vinder med tåregass og batonger. Dyp redsel. Erkjennelse av avmakt. Motstandsgenet styrket, men ikke som aggresjon. I stedet lar jeg musikken bli min anti-badge, den som forteller omverdenen hvem jeg er. Musikk blir synonymt med livsstil, og derfor er det Pilen på søndager, og bare Pilen. Alt annet suger. Flinkis-progrock er for jævlig, Melodi Grand Prix er tanketom kommers-pop, reinspikka idioti – for ikke å snakke om matleie hippier på Club 7, dansende rundt på bare føtter med fettete rødvinsglass i hendene, eller pappas venner med jazzbein på Hothouse.

Så hva var dette nye? Dette jeg søkte? Gjøre sjæl? I dag et forslitt begrep når denne tida skal karakteriseres, men for meg var det vel akkurat det, mer enn noe annet. En enorm energi i det å gjøre, finne ut av ting på egenhånd, uten å spørre noen om lov. Uten at noen i forkant skulle veie meg og finne meg for lett. Gi faen i systemet, men gi aldri faen. Og med den innstillingen fulgte en grunnleggende forakt mot autoriteter og utdanning, mot flokkmentalitet, konformitet og skikk og bruk, – og respekt for alle underdogs – de som holdt stand. Sånn ville jeg også være. Sånn var jeg. Romantisk? Sikkert. Naivt? Garantert, og jeg vet at dette «Hva var det egentlig med punken?» kan diskuteres opp og i mente, for vi var en gjeng med utskudd og individualister, sprikende i alle retninger, men for meg var det altså slik, og limet som holdt oss sammen var å gjøre i stedet for å konsumere, samt stor og ekte kjærlighet til energien som oppstår når fire eller fem halvdårlige plutselig skaper noe, går det an å si ... guddommelig?

For når vi ikke poget med Hærverk, svaiet med Babij Jar, rocka med Oslo Børs, gaulet til kjøttrefrenger eller skaet vilt og uhemmet til The Aller Værste!, øvde vi med våre egne band, for alle spilte i band, og alle ville spille ute. Og i høstferien reiste vi til London på billigtur og fikk med oss det hotteste hotte innen antikultur: Simple Minds i et obskurt kjellerlokale og Echo and the Bunnymen i et gammelt teater. Og i tillegg nærstudier av outrerte punks, curry hot as fuck på ekte indiske restauranter, og hjem kom vi, oppildnete, med nyinnkjøpte, eksklusive 12-tommere til platesamlingen.

Og de andre dagene i uka i denne avfolkete byen der det bare fantes én type melk, tre typer brød, og et sobert spillested? Fredag tilbrakte vi på Tørteberg studentkafé der vi drakk langpils og bayer under Nerdrums maleri av «Mordet på Andreas Bader», og lørdag formiddag var det først Ringstrøms antikvariat for brukte skiver, og deretter Oslo Filmklubb, klokken 14 presis, på Carl Johan Teatret, eller var det Palassteatret eller gamle Victoria? På Karl Johan var det i alle fall, på folkemunne kalt Stripa.

Og der var vi, gjengen fra Pilen, pluss filmfolket, og i løpet av det året så jeg alle Andy Warhol-filmene, alle Tarkovskijfilmene, Buñuelfilmene, Fellinifilmene, Polanskifilmene, Allenfilmene, Herzogfilmene og Fassbinderfilmene. Heavy dannelse for utdanningsvegrere, som avfødte tanker og dype diskusjoner over halvliterne vi konsumerte i etterkant på byens eneste uteservering, Dasslokket. Og så stakk de som røyka hasj opp på Egertorget eller bort til Slottsparken for å bunkre, mens vi andre dro hjem til noen med videospiller for å se på musikkvideoer og krangle om Prince var bra eller bare slesk, og om hva som var fremtiden, Beta eller VHS.

Og her jeg sitter og forsøker å gjenskape mitt 1979 til Klassekampen, må jeg bare la det stå til: Ja, dét var tider det! En eksistensiell dannelsesreise mellom Pilen og filmklubben som fremdeles er styrende for livsvalgene mine. Men sånn har vel alle det. Eller?

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. november 2015 kl. 09.21