Lørdag 19. september 2015
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Øst-Europa, en forklaring
RESPONS: Det kan høres latterlig ut. Men det er det ikke. G.M. Tamás om den brutale responsen på flyktningkrisa i Ungarn.

MED ANDRE ORD

Jeg er ikke kvalifisert til å skrive om krisa som sender syrere, afghanere, irakere, eritreere og andre til Europa – jeg vet bare det jeg har lest i avisa og i et knippe fagbøker. Men når det gjelder krisa Sentral- og Øst-Europa plutselig er kastet ut i, har jeg noe jeg vil ha sagt.

Dette kommer ikke til å bli spesielt underholdende, til det er situasjonen for alvorlig. Jeg er heller ikke i humør til å være sarkastisk eller spesielt original.

Det er tid for hensynsløs åpenhet.

Historien begynner selvsagt i 1989. «Realsosialismen» – som jeg var motstander av – imploderte. Men det som virket som en triumf for min generasjon dissidenter, var noe annet for flertallet av befolkningen.

I etterpåklokskapens klare lys ser det ut til at ikke mange tok seg bryet med å forstå systemet vi gledet oss sånn over å se kollapse – unntatt i konstitusjonell forstand: borgerrettigheter og slikt.

Øst-Europa trengte en revolusjon og et revolusjonært tyranni for å kunne skape – riktignok til ågerpris – en urban og industriell sivilisasjon, for å få slutt på et tusenår eller der omkring med underutviklede jordbrukssamfunn og menneskelig trelldom.

Sett fra et tocquevillesk perspektiv avsluttet «realsosialismen» bare jobben Habsburger- og Romanov-eneveldene satte i gang: en moderne – det vil si kapitalistisk – utvikling fundert på to kilder: statlige investeringer og lån fra utlandet (Vesten). Banker i Wien, Hamburg og Paris sto bak en voksende fabrikkproduksjon, og staten leverte infrastrukturen (jernbane, havner, postgang, et minimum av grunnutdanning, politivirksomhet, et skinn av offentlig ro og orden). Dette systemet har vedvart siden 1900-tallet, og ble styrket etter en lengre periode med nasjonal selvforsyning under Stalin.

Fakta

Flyktningkrisen i Ungarn:

• Ungarn fullførte nylig byggingen av et piggtrådgjerde langs den serbiske grensa for å hindre flyktninger i å komme inn i landet.

• Den siste uka har det vært blodige sammenstøt mellom ungarsk opprørspoliti og flyktninger. Viktor Orbáns regjering har strammet til asylpolitikken, og hindrer flyktninger i å reise videre.

• I denne teksten beskriver G.M. Tamás hvorfor dette skjer, med linjer bakover i Øst-Europas historie før og etter kommunismens fall.

• Han skildrer en nasjon tuftet på etniske skillelinjer, og peker på «immigrasjonskonkurransen» mellom ungarere og flyktninger om Vestens ressurser.

• Teksten er spesialskrevet for Klassekampen.

Om forfatteren:

• G. M. Tamás er en marxistisk filosof og en sentral intellektuell skikkelse i Ungarn.

• Han var dissident under kommunismen, og satt i det ungarske parlamentet fra 1989 til 1994. Han er i dag en markant kritiker av Viktor Orbáns styre.

De østeuropeiske landene hadde, under dekke av «den kalde krigen», fra 1960-åra stått i dyp gjeld til Vesten. Regimet hadde da blitt dypt konservativt og stadig mer nasjonalistisk. Du tror kanskje at hovedfienden – i det minste ideologisk – var vestlig kapitalisme, men, nei. Hovedfienden var (og forble) 1968 og det nye venstre som kan ha minnet folk på sosialismen, som da lå begravet under en annenrangs forbrukerkultur. De offisielle mediene gjorde narr av borgerrettsbevegelsen i USA. I statsradioens populære humorprogram ble vendingen «og der borte banker de negere» møtt med gapskratt fra publikum. Det var ikke Marx som var den statlige intelligentsiaens forbilde, det var Max Weber – sosiologen som mente at de demoniske kreftene i moderniteten (kapitalisme, teknologi, byråkrati, krig) hverken kunne eller burde bekjempes.

Enhver innsigelse mot skeptisisme og relativisme – som for eksempel å hevde verdien av opprør – ble (ikke bare fra offisielt hold, men også av middelklassen) ansett for å være «bolsjevikisk fanatisme». Moderne konservatisme er ikke dogmatisk, den er skeptisk. Fordommer ble (og blir) opphøyd til tradisjon og spontanitet, mens teori ble avvist som diktaturets våpen, som en fiende av meningsmangfold og av autentiske uttrykk for nasjonens sjel. En konservatisme som ikke var så annerledes enn den individualistiske pessimismen som rådet i det forrige århundreskiftets Wien, var (og er fortsatt) dominerende.

Fram til 1970-tallet førte den statlige dominansen, holdt oppe av utenlandsk kapital, til grunnleggende endringer. Dette ble mulig da den lille kapitalistiske sektoren ble utslettet – mellom 1920 og 1925 i Sovjetunionen og mellom 1945 og 1948 i de nyervervede områdene – og, hovedsakelig, ved hjelp av en enorm, nybygd moderne økonomi.

Den viktigste samfunnsordenen i det gamle Øst-Europa – de store landeiendommene som tilhørte aristokratiet og kirken, kombinert med bøndenes nød og misære – er nå sporløst forsvunnet. Dette er i dag urbane samfunn der de fleste – de som først var bønder, så industriarbeidere og nå bare «folk» – bor i de enorme klyngene av høyhus som er skåret over samme lest overalt fra Shanghai til Ljubljana og Praha. De bor der ennå, men fabrikkene er lagt ned og folk er for det meste arbeidsledige eller pensjonister. Eimen av nederlag er ikke til å ta feil av.

De siste lønnsomme restene av den statlige økonomien har blitt «privatisert», det vil si, de har ganske enkelt blitt overdratt til oligarker med gode politiske forbindelser. Den sittende statsministeren i Ungarn, som var en pengelens student i 1989, leder i dag et vidstrakt konglomerat av gruve- bygge- og landbruksselskap som blir drevet av familiemedlemmer og politiske lakeier. Hans forgjenger og erkerival, også han på den tiden en fattig ung mann, er også mangemilliardær. De har verken næringslivserfaring eller forretningssans – deres velstand er en gave fra en takknemlig nasjon.

Men mesteparten av den fordums statlige økonomien ligger i ruiner, et rustent vrak av et enormt ingenting. Bortsett fra oligarkene, som ikke kan skjelnes fra staten, er all merkbar aktivitet i disse landene finansiert av utenlandsk kapital, utenlandske lån og utenlandsk hjelp. Akkurat som for hundre år siden blir den voldsomme nasjonalistiske lengselen etter selvstendighet brukt av krefter som ikke ville drømme om å oppfylle den, siden de ikke ville overlevd en eneste uke på egne bein. En kombinasjon av bitterhet og hykleri ligger til grunn for den politikken dere i dag kan se resultatet av på tv-skjermen.

Hvordan kan et slikt samfunn holdes sammen?

Også her hos oss finnes det storbyer med sofistikerte, urbane mennesker med de samme interessene som folk i London, New York, Boston, Paris eller Oslo. Og landsbydistrikter der fire av våre ni millioner innbyggere lever i dypeste elendighet. Et Bangladesh med snøstormer.

En gang i tiden var det analfabetisme, nasjonalisme, antisemittisme, militarisme og undertrykkende pseudokristen religion. Seinere, under «realsosialismen», var det blandingen av velferdsstat og politistat. (På tross av det fantes det også en følelse av likhet og av en viss verdighet for den arbeidende mannen – det kjønnede uttrykket er ingen tilfeldighet – og også en følelse av gradvis forbedring, av framskritt.) Nå er det, naturligvis, rasisme.

Hvordan skulle man ellers få folk til å stemme for nedbygging av det lille som er igjen av sosiale tjenester og sosialhjelp? Hvordan skulle man dyrke fram solidaritet på tvers av klasser (eller: nasjonal enhet, om du vil)? Hvordan skulle det være mulig å overbevise de fattige om at en hittil ukjent grad av ulikhet er til deres eget beste?

Ved å presentere arbeidsledighet og sosialstøtte som noe som har med etniske minoriteter å gjøre, så klart.

Romfolk i Øst-Europa, tyrkiske, kurdiske, arabiske og afrikanske immigranter i Sentral- og Vest-Europa, svarte og latinamerikanere i USA. Slik skaper man en forestilling om at omfordeling av rikdom er noe som først og fremst kommer «de fremmede» til gode. De liberale bidrar ubevisst til dette store politiske bedraget ved at de anser de sosiale problemene for å være spørsmål om etnisk- eller rasediskriminering (som selvsagt eksisterer) og om rettigheter. Menneskerettsgrupper og ikke-statlige organisasjoner er ifølge meningsmålinger de mest forhatte «institusjonene» i Øst-Europa, spesielt blant arbeidere, fordi man går ut fra at de har fordommer mot «oss» (og er finansiert av hvem andre enn «verdens jøder», som i den konservative ungarske pressen høflig kalles «den globale skyggemakten»).

Å skjule at klasser finnes og hvor viktige de er for kapitalismen, har alltid vært det sentrale elementet i den til enhver tid sittende maktens ideologi. (Jeg lurer på hvor mange av dere lesere som tar denne avisens navn på alvor.) I nær fortid var det borgerrollen i det politiske fellesskapet som var tenkt å skulle erstatte klasse som den primære politiske tilhørighet. Denne rollen hadde historisk hatt lojalitetsbånd til kongen og til statens legitime institusjoner – da særlig hæren og statskirken. I dag er det ikke lenger nasjonen med alle dens lojale undersåtter eller borgere som anses som viktig, men den etniske, rasemessige, kulturelle eller språklige majoriteten i en stat (det er dette jeg kaller «etnisisme» – i motsetning til fortidens nasjonalisme – i mine teoretiske skrifter). Den viktigste politiske identiteten er hvit, «arisk», mannlig og heteroseksuell, uansett hva liberale og sosialister måtte mene eller si.

Historiens eneste store konkurrent til nasjonalismen og rasismen er klasse, slik begrepet er definert av den internasjonale arbeiderbevegelsen – som i denne sammenhengen (og ingen annen) er kristendommens verdenshistoriske arving.

Når internasjonal sosialisme ikke lenger er den avgjørende politiske utfordreren til dagens orden og enhver idé om borgerrollen som primær politisk tilhørighet og om «konstitusjonell patriotisme», som lenge ble holdt oppe av velferdsstaten, er tømt for innhold, er den sterkeste politiske følelsen den som er basert på etnisitet og på forsvaret av denne.

Identiteter som en gang var ansett for å være av underordnet politisk betydning, trues nå både nedenfra (de «fargede» av et eller annet slag), ovenfra (internasjonal finans, det amerikanske imperiet, eller hva det nå måtte være), fra utsiden (migranter) og fra innsiden (illojale minoriteter fast bestemt på å ødelegge «oss», eller på å ødelegge vår «normale» seksualitet, som LGBTQ-folket). I Ungarn skal høyreregimet beskytte oss fra tvillingfarene muslimsk jihadisme og «New York–Tel Aviv-aksen» (det er en utbredt oppfatning her at de sistnevnte «sender» de førstnevnte inn i Europa for å svekke og underlegge seg det), for ikke å nevne «sigøynerkriminalitet», et av høyresidas favorittuttrykk. («Romfolket er den globale jødedommens biologiske våpen» og liknende. Men nå tar også en god del jødiske intellektuelle del i panikken som er skapt rundt «den islamske fare» …)

Ingenting er fjernere fra den østeuropeiske tankegangen enn ordene til den nye Labour-lederen Jeremy Corbyn, som på Parliament Square i London kalte flykningene «folk som oss» og dermed slo fast at de grunnleggende prinsippene om sosial rettferdighet også gjelder for mørkhudede fremmede. Ikke-hvite og ikke-ariere og homofile borgere er ikke del av nasjonen her hos oss, eller kanskje noe sted. En ungarsk konservativ venn og kollega fastslo nylig i en artikkel på et populært nettsted at «fienden er Immanuel Kant». (Han mener antakelig Marx, ikke Kant, men dere skjønner tegninga).

Den massive tilstrømmingen av flyktninger fra Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika til Sentral- og Vest-Europa har kastet kontinentet ut i kaos. Både de inkompetente, uvitende og underbetalte, undertrykkende statsapparatene i Hellas, Makedonia, Serbia og Ungarn og de velorganiserte, tipp topp, rike byråkratiene i Østerrike og Tyskland har vist seg uegnet for oppgaven. Med unntak for Ungarn, vakler de alle mellom «kantiansk» egalitarisme og universalisme og ren og skjær etnisime, mellom medmenneskelighet og grusomhet.

Men målbevissthet og besluttsomhet går av med seieren, som alltid. Den eneste europeiske statsmannen som vet hva han mener og vil, er Ungarns statsminister Viktor Orbán – at han kom til makten makten er en av de største katastrofene i Ungarns historie. Herr Orbán triumferer. Hans nullinnvandringspolitikk og grensegjerder kledd i piggtråd vinner. Østerrike og Tyskland innfører nå grensekontroll, landenes regjeringer endrer standpunkt hver time. Du kan kalle ham en hykler – den ungarske regjeringen har gitt et mystisk offshoreselskap offisiell tillatelse til å selge ungarsk statsborgerskap til rike utlendinger for 20.000 euro. De fleste leilighetene i min gård i Budapest sentrum er eid av utlendinger – i mitt nabolag blir du hilst velkommen i butikker og kafeer på engelsk, siden etniske ungarere utgjør en liten minoritet i gatene rundt det ungarske parlamentet. Amerikanske, indiske, skandinaviske, japanske og italienske japper er regelen snarere enn unntaket her i strøket. Budapest, Praha og Zagreb stønner under vekten av uutholdelige mengder vestlige turister. Men på den andre siden har nasjonalismen alltid vært flertydig og falsk, og den nye nasjonalismen er intet unntak.

Det en må forstå, er at det finnes noe som kalles konkurransebasert immigrasjon. Østeuropeiske land ville ikke overlevd hvis den overflødige arbeidskraften ikke migrerte til Vest-Europa. For noen får år siden var befolkningstallet i Romania 23 millioner. I dag er det 18 millioner. I løpet av de to siste årene har 600.000 ungarere (av en befolkning på ni millioner) forlatt landet og reist til Storbritannia og Tyskland, stort sett unge faglærte og universitetsutdannede. (Vi har en urovekkende mangel på leger og sykepleiere). Hvis muslimer og (østlig kristne) flyktninger tok disse emigrantenes plass, ville det bety økonomisk katastrofe, for den aldrende østeuropeiske befolkningen – som lever under pensjons- og helsesystemer som er i ferd med å kollapse – har ingen sjanse til å få endene til å møtes uten penger fra barnebarna i Vesten.

Så lenge vi konkurrerer med flyktningene om Vestens ressurser er det livsviktig for land som Ungarn å stoppe flyktningene. For den nasjonale økonomien i Øst-Europa er en vits, en dårlig vits. Ikke bare er folk som Herr Orbán eller Tsjekkias og Slovakias statsministere, herrene Robert Fico og Bohuslav Sobotka, uvillige til å ta imot flyktninger – som får klær og mat rett fra beundringsverdige og utslitte frivilliges bunnskrapte lommer – de vil sikre at «våre» emigranter vinner konkurransen, for slik å lette byrden på vårt så vidt eksisterende sosialbudsjett der arbeidsledighetstrygd bare tilbys dem som melder seg til obligatorisk offentlig arbeid (lønna er på rundt 150 euro i måneden) organisert og kontrollert av det nasjonale ungarske politiet.

At dette forklares med at vi ønsker å bevare vår såkalte vestlige kristne arv og å redde Europa fra å begå kulturelt selvmord – dette er det dessverre mange som tror på, og det bidrar til å mobilisere støtte til høyresida selv fra folk hvis grunnleggende egeninteresse går på tvers av denne politikken – kan høres latterlig ut. Men det er det ikke. Helt siden 1989, her forstått som den definitive slutten på opplysningsprosjektet, har det vært umulig å bringe til torgs en moralkritikk av politikken – slik kritikk blir i våre antifilosofiske, romantisk-reaksjonære kulturer ansett for å være gruelig kantiansk og marxistisk. Å hevde simpel egennytte er nok for å rettferdiggjøre den ondsinnede lovgivningen (å gjøre immigrasjon til en kriminell handling) og unntakstilstanden (Notstand, état d’urgence) den ungarske regjeringen har erklært.

At de, i strid med ungarsk rett og folkeretten, fratar flyktningene deres menneskerettigheter, at de har satt opp gjerder på den serbiske, rumenske og nå kanskje også kroatiske grensa, at de har korrumpert rettsapparatet ved å tvinge det til å utstede automatiske, masseproduserte avslag på asylsøknader og at de eksplisitt nekter søkerne retten til å få disse avgjørelsene oversatt fra ungarsk, har utløst noen få protester, i hovedsak fra liberale jurister og en håndfull samfunnsvitere, men størstedelen av folkeopinionen er stille. Det finnes en viss medfølelse med de stakkars flyktningene og de små barna deres, men det er nesten ingen som er villige til å ønske noen av dem velkommen inn i fellesskapet.

Den berettigede indignasjonen fra den serbiske og rumenske regjeringen – som er mye mer tolerante og demokratiske enn de rikere sentraleuropeerne, de såkalte Visegrad-landene – blir latterliggjort eller i beste fall ignorert. Verdensberømte foregangspersoner som Imre Kertész og György Konrád støtter mer eller mindre uforbeholdent det falske antiislamhysteriet høyresida har pisket opp. Det samme gjør andre respekterte samfunnsstøtter. Det antisemittiske og det filosemittiske høyre kan endelig slå på stortromma og kunngjøre at de slår seg sammen. Den moralske atmosfæren er ubotelig forurenset.

Tankene ledes hen til de vakre sommerdagene i 1944, da titusener av jøder ble tvunget til å marsjere til sin død gjennom Budapests gater – mens kinoene viste musikalkomedier, teaterscenene var fylt av glade operetter, man kunne ha god, uskyldig moro i cabareter og nattklubber og folk bladde over til sportssidene, trøtte av krigsnyheter. Musikk drev gjennom luften fra utendørsrestaurantene og kafeene på Donaus bredder, akkurat som i dag. Menn beundret vakre unge kvinner i lette sommerkjoler og korte shorts, poesi ble lest opp i moteriktig nedslitte ølhager.

Verdens undergang ville knapt blitt lagt merke til, eller den ville blitt avfeid med en skuldertrekning, som om den ikke hadde noen som helst betydning.

Oversatt av Ellen Krystad.

Artikkelen er oppdatert: 21. september 2015 kl. 09.58