Klassekampen.no
Fredag 4. september 2015
STUDENTVENNLIG: Alexander Cappelen er imponert over dagens økonomistudenter, til tross for at han har vist at de er mer egoistiske enn folk flest.
Økonomi
Eksperimentell entusiast
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Det tok noen år før økonomiprofessor Alexander Cappelen innså at han har gått i kunstnerforeldrenes fotspor. tekst: Astrid hauge Rambøl

Se for deg at du skal dele tusen kroner med en annen person. Du vet ikke hvem den andre er, og den andre vet ikke hvem du er. Du kan altså beholde så mye du vil selv, uten at andre får vite det. Tar du 500? 700? 900?

Det store flertallet velger faktisk å dele pengene likt mellom seg selv og den anonyme.

– Folk er genuint opptatt av rettferdighet, sier professor Alexander Cappelen.

Sammen med kollegaer ved Norges Handelshøyskole i Bergen (NHH) forsker han på rettferdighet. Han har også samarbeidet med hjerneforskere, for å se hva som skjer i hjernen:

– Når folk velger å dele pengene, aktiveres belønningssenteret i hjernen. Hjernen liker rettferdighet.

Cappelen forteller om forskningen med entusiasme. Dette syns han er gøy.

– Hjernen liker å få penger også, men den liker altså rettferdighet.

Fakta:

alexander Cappelen

Yrke: Professor i økonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Alder: 46.

Sivilstand: Samboer med Marit, to sønner og en stesønn.

Hvor er du i livet? Midt i. Det er en periode med mye aktivitet både på jobben og i familien. Alt beveger seg fort.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg hører mye på det barna hører på. Av nyere musikk liker jeg godt Florence and the Machine.

Hva er din favorittfilm?

– Jeg er mer et seriemenneske, og da er «The Wire» favoritten. Jeg har nettopp sett ferdig andre sesong av «True Detective», og den var også veldig bra.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– «Alene med vidda» av min far. Den ga meg et helt nytt blikk på Hardangervidda og på min far.

Egeninteressens endelikt

Det foregår en revolusjon i økonomifaget, og Cappelen er blant dem som holder på å velte en av økonomifagets bærebjelker: Teorien om at folk baserer valg utelukkende på hva som er økonomisk lønnsomt for dem selv.

– Jeg har en drøm om at NHH skal kjøpe en helsides annonse i Dagens Næringsliv, der vi tilbakekaller tidligere studenter, akkurat slik man tilbakekaller biler med produksjonsfeil. Da jeg studerte her, ble vi drillet i et veldig spesielt menneskebilde, at vi kun var motivert av økonomisk egeninteresse. I noen situasjoner stemmer det, men ofte stemmer det ikke. Nå har vi økonomer tatt til oss denne og mange andre innsikter fra andre samfunnsfag, sier han.

Sammen med professor Bertil Tungodden grunnla Cappelen i 2011 The Choice Lab ved NHH, et forskningssenter som bruker eksperimentell metode for å studere moralske og økonomiske valg.

Hva som motiverer atferd, er vanskelig å kartlegge. Gir man penger til et veldedig formål av reine altruistiske grunner, eller ønsker man å framstå som en godhjertet person? Cappelen og gjengen benytter seg derfor av eksperimenter, der de i kontrollerte omgivelser kan fjerne en del mulige motiv­asjoner. Funnene er solide: Selv uten sosiale motivasjoner velger altså de fleste av oss å dele pengene likt. Men ikke alle. Forskerne har kartlagt tre grupper som er betydelig mer egoistiske enn andre: et stamme­samfunn i Amazonas, svært unge barn og mannlige NHH-studenter.

Da det viste seg at studentene ved NHH skiller seg ut fra resten av befolkningen, ble forskerne bekymret for at det var utdanningen som gjorde dem mer egoistiske. Derfor gjennomførte de eksperimenter med studenter som akkurat hadde kommet inn på handelshøyskolen og studenter som snart var ferdig.

– De er like egoistiske når de begynner som når de går ut. De blir ikke verre av å gå her.

Økonomiprofessoren vil ikke svartmale bildet av egne studenter. Han mener at funnet også kan skyldes at økonomistudentene opplever at det å ta alle pengene selv er det «riktige» svaret, ut fra et økonomisk perspektiv.

Ingen kommer unna etikken

Cappelen har jobbet for at etikk skal bli en del av studiet ved NHH. Nå er det obligatorisk for alle studenter.

– Mange av dem som går ut fra NHH, skal ta viktige beslutninger. Etikkfaget kan på sitt verste bli et pekefingerfag. Det viktige er at studentene lærer å tenke systematisk gjennom etiske problem­stillinger.

Forskningen til tross: Cappelen er populær blant studentene. Og han liker godt å forelese.

– Det er få ting som er så tilfredsstillende som å få formidle det du mener er viktig og interessant, og så ser man at studentene også syns det er viktig og interessant. Når jeg foreleser, klarer jeg ikke å skjule at jeg har det gøy.

Det er kanskje ikke så overraskende at den entusiastiske mannen har mottatt studentenes foreleserpris to ganger. Selv er han imponert over dagens studenter.

– De blir flinkere og flinkere for hvert år, og jeg merker at de blir mer og mer interessert i økonomifaget. Da jeg begynte, var vi fornøyde med å ha kommet inn. Nå vil studentene gjerne lære noe også.

Selv kom Cappelen til Bergen og NHH i 1987. Siden har han vært her.

– Det var en veldig flytende overgang fra student til professor, men på et tidspunkt begynte de å betale meg. Det er et fantastisk privilegium.

Verken å bli økonom eller å bli boende i Bergen var planen. Han skulle egentlig studere spørsmålet om rettferdighet som filosof.

Kunstnersønner

Drømmen om akademia startet tidlig. Mens klassekameratene drev med sport eller musikk, begynte Cappelen å lese bøker. Den akademiske interessen ble vekket, godt inspirert av brødrene.

– Jeg visste tidlig at det var i akademia jeg hørte hjemme.

Han og brødrene sluttet alle på gymnaset etter ett år og tok de to siste årene som privatister på ett år. De kunne ikke komme seg fort nok til universitetet. Og der har de blitt.

– At våre kunstnerforeldre skulle få tre professorbarn, overrasket dem nok en del. Foreldrene våre hadde et veldig distansert forhold til utdanning. De satte ikke noen hindringer, men kom heller ikke med noe oppfordringer. Jeg tror de så på valgene våre med undring.

Cappelen og brødrene vokste opp med kunstnerforeldre i Oslo. Mor er skuespiller Kari Simonsen, far er forfatter Peder Wright Cappelen.

– Det er først i ettertid jeg ser hvor store likhetstrekk det er mellom deres yrker og mitt eget. Det er jo skriving jeg driver med, selv om det kanskje ikke er like lettlest som det min far skrev. Og forelesninger har en slående parallell i skuespill. Det er som å stå på en teaterscene, forskjellen er bare at jeg har skrevet manuset selv, sier han.

Ikke alle professorer er like glade i å formidle, og Cappelen forstår at en del kollegaer er skeptiske til å uttale seg til media.

– Jeg tror mange opplever at de havner i en kommentatorrolle. De blir spurt om ting som er veldig langt fra det de forsker på og journalisten er bare ute etter professortittelen.

Selv fikk han en del underlige spørsmål som Norges første professor i etikk og økonomi.

– Jeg ble gjerne oppringt når det var skandaler av ulike slag i næringslivet og så kunne jeg få spørsmål som: Er barnearbeid greit? Bør man stjele? De vil ha en med professor­tittel, men alle kan jo svare på disse spørsmålene.

Professorpar

Berkeley, Harvard, Columbia. Cappelen har vært gjesteforsker ved mange prestisjeuniversiteter, men det var et gjesteopphold på Universitetet i Bergen som satte dypest spor. Der traff han Marit, også hun professor. Så kom barna.

«Kan dette være mitt barn», tenkte Cappelen da han hørte sin sønn ytre sitt første ord: «Mere!» skrek den lille, med skjærende skarre-r. En bergenser var født.

Nå bor paret og deres to sønner i fjellsiden med utsikt ut over Bergen sentrum, og Cappelen har slått seg til ro med at sønnene på seks og åtte år er bergensere. Ambisjonene er også på plass: De to sønnene vil også bli professorer når de blir store. Å ha to professorforeldre fører gjerne med seg visse forventninger.

– Så lenge de tar doktorgrad, må de gjøre hva de vil, spøker Cappelen, men legger til:

– Jeg skal innrømme at jeg har vanskelig for å se for meg at de ikke tar en eller annen form for høyere utdannelse. Men det er jo klart, som forelder bryr man seg relativt lite om hva de lærer på skolen, og veldig mye om hvordan de har det.

Cappelen er kritisk til de mange målingene og testene som har inntatt skolen de siste tiårene.

– Folk er mer opptatt av hva barna lærer enn hvordan de har det. Man kan alltids ta igjen noen fag, men man kan ikke ta igjen en tapt barndom.

Når han har tid, vender han tilbake til sitt eget barndoms paradis: Hardangervidda. Familien har en liten hytte midt i nasjonalparken. Der har tida stått stille. Den har ikke strøm, og de gjør som de gjorde da Cappelen var der som barn.

– Min far pleide å dra hit for å skrive, så det å dra opp hit er en måte å minnes min far på. Det er en ro der man ikke finner noe annet sted og så er det jo et fantastisk vakkert sted.

Han har vært på vidda hvert år siden han var barn. Foreløpig får ikke Cappelens egne barn bli med. Han husker godt hvordan han som guttunge gråt hissig første gang han ble tatt med på den 20 kilometer lange turen til hytta.

– Jeg vil ikke utsette dem for det helt ennå, men om noen få år blir de med, slår han fast.

I dag drar professoren heller med kompiser, for å fiske fjellørret med flue.

– Nå syns jeg det er genuint gøy å fiske. Jeg fikk en to kilos fjellørret i fjor. Jeg husker hvert sekund av det, sier Cappelen med stjerner i øynene.

– Fortell!

– Nei, det blir bare patetisk. Men det å kunne servere selvfisket ørret utover høsten, det er helt fantastisk.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. september 2015 kl. 10.31