Klassekampen.no
Fredag 28. august 2015
BLE MERKET: Nils Dardels maleri «Svarta Diana» fra 1924 vises for publikum fulgt av et varselsskilt hvor Moderna Museet Malmö tar avstand fra framstillingen. 8foto: moderna museet Malmö
Rasisme
Har vi blitt over­følsomme?
LILLA HJÄRTAT: Denne karakteren fra illustratør Stina Wirséns bøker vakte storm i Sverige. Nå er bøkene fjernet fra en rekke bibliotek.
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Et svensk museum tar avstand fra et 90 år gammelt maleri av en mørk kvinne. Er det betimelig antirasisme eller lider vi av krenkingsangst?

På en vegg i Malmö henger et maleri fra 1924. Bildet heter «Svarte Diana» og er malt av Nils Dardel, en folkekjær svensk kunstner. Veggen tilhører Moderna Museet i Malmö, en av Sveriges mest anerkjente kunst­institusjoner. Årets store satsing er nettopp Dardel-utstillingen: Nå skal allmennheten endelig få se en større samling av hans fargesterke bilder.

Det er bare et problem: Diana, den romerske gudinnen for ville dyr og jakt, er i Dardels bilde framstilt med mørk hud i et jungelliknende miljø. Er ikke dette en stereotyp fram­stilling av svarte?

Fakta:

• Moderna Museet i Malmö har hengt opp et varselsskilt ved sida av Nils Dardels «Svarta Diana».

• På skiltet står det: «I den romerska mytologin representerar Diana de vilda djurens och jaktens gudinna. I Nils Dardels tolkning av Diana är hon svart och placerad i en djungelliknande miljö. Syftet var att gestalta en fantasi om en paradisisk miljö med inslag av både hotande djur och människor. Vi är medvetna om den stereotypa framställningen av Diana och det är ingenting som Moderna Museet Malmö delar. Målningen skapades 1924 och även om Nils Dardel mest troligt inte var rasistisk så verkade han i en tid med andra värdegrunder än dem i dag. Under våren kommer Moderna Museet Malmö arrangera ett panelsamtal om hur man i dag förhåller sig till historiska fakta av diskutabel karaktär.»

Trigger warnings

Museet henger opp et varselsskilt ved sida av maleriet: «Vi är medvetna om den stereotypa framställningen av Diana och det är ingenting som Moderna Museet Malmö delar.»

Klassekampen har tidligere skrevet om såkalte «trigger warnings», altså merking av bøker, filmer og bilder som kan vekke traumer eller ubehag. Fenomenet startet på feministiske blogger, men spredte seg raskt til universitetsmiljøene. Blant annet har Oberlin College i delstaten Ohio bedt foreleserne om å gjøre studentene oppmerksomme når tekster er rasistiske, sexistiske eller på noen måte kan framstå støtende. Er det dit Sverige nå er på vei?

Ja, mener den svenske journalisten Jesús Alcalá. I en lang og grundig artikkel i den sørsvenske avisa Ystads Allehanda viste han forrige helg hvordan noen få interesse­grupper for det som i vårt naboland nå kalles «rasifierade personer» har fått stor innflytelse over hvilke kulturprodukter offentligheten skal få tilgang på og hvordan.

Alcalá legger særlig vekt på hvordan statlige og kommunale bibliotek bare de siste par årene har rensket opp i utvalget:

Seks bibliotek i den innvandringstette stockholmsbydelen Botkyrka har nå fjernet seks barnebøker av den svenske tegneren og forfatteren Stina Wirsén fra sitt utvalg. Begrunnelsen er at en av hennes karakterer i serien «Lilla hjärtat» er en stereotyp framstilling av svarte. Bøkene kan heller ikke fjernlånes – dersom noen skulle forsøke det.

Dessuten er ikke lenger Astrid Lindgrens «Pippi Långstrump i Söderhavet» tilgjengelig. Også samleutgaver hvor historien inngår, er fjernet.

I tillegg er boka «Eddie får en lillebror» fjernet fra hyllene: Den inneholdt en scene der Eddie leker indianer, med rødmalt ansikt og indianerhabitt. Dette er dehumanisering av urfolk, mener biblioteket.

Statsbibliotekene i Malmö, Lund og Helsingborg har også magasinert «Lilla hjärtat»-serien.

All makt til referansegruppa!

Hvem er det så som bestemmer hva som skal stå i hyllene og ikke? Så vidt de aktuelle bibliotekene vet, har ingen bibliotekgjengere noen gang reagert på utvalget. Derimot har det vært en debatt i mediene om blant annet «Lilla hjärtat», som har skapt usikkerhet i organisasjonene om hvordan de skal forholde seg til dem. Alcalá viser i sin artikkel hvordan disse bibliotekene derfor tar i bruk referansegrupper for å vurdere bøkene. Det er ikke lokalbefolkningen i Botkyrka som får uttale seg, men noen få interesse­grupper som raskt dømmer bøkene som uegnet, hvorpå de fjernes.

Moderna Museet Malmö gjør en liknende øvelse. De holder seg med en mangfoldsgruppe som diskuterer hvordan museet skal forholde seg til historiske verk som kan tolkes annerledes i dag enn i sin samtid. Det er de samme organisasjonene som går igjen, og resultatet er varselsskiltet som poengterer at bildet er stereotypt og ikke i tråd med museets syn.

Alcalá viser at slike grupper har oppstått etter direkte ønske fra myndighetene: Den statlige organisasjonen Riksutställningar, som ligger under det svenske kultur­departementet, oppfordret i en utredning fra 2014 museene om å trekke inn «rasifierade personer» og «personer från HBTQ-gemenskaper» i sitt arbeid med å finne ut hva de skal stille ut og hvordan. Debatten om hvorvidt Stina Wirséns karakterer er diskriminerende eller ei, som gikk i svenske aviser i 2012, har altså i 2015 fått sitt institusjonelle gjennom­slag.

Frykten for å trå feil

Er disse eksemplene uttrykk for at det hvite Folkhems-Sverige endelig tar på alvor at befolkningen ikke lenger ser ut som en tysk propagandaplakat fra 1930-tallet? De siste tiårene har de nordiske landene måttet ta innover seg at bibliotekgjengere og kunstpublikum ikke nødvendigvis identifiserer seg med et hvitt, mannlig blikk. Offentlig­heten har blitt mer bevisst hvordan framstillinger av etnisitet og kjønn kan bekrefte gamle fordommer.

Men går vi ikke også glipp av noe dersom historien skal framstilles som noe annet enn den var? Hva skal man egentlig reagere på når vi har glemt at Pippi noen gang forlot Villa Villekulla og dro til sørligere strøk? For å si det med Alcalá: Trår vi rett eller feil i vår frykt for å trå feil?

Dessuten er det et stort spørsmål hvem som skal bestemme hva som er innenfor og utenfor. Skal hver enkelt innvandrergruppe se gjennom og godkjenne utvalget på landets bibliotek?

Her i Norge har vi på vår side nettopp innført en ny lov som blant annet regulerer visning av videokunst på museer. Utstillere får nå plikt til å iverksette beskyttelses­tiltak dersom innholdet anses å være skadelig for barn og unge. Men hvem skal vurdere innholdet, byråkrater referansegrupper eller nye tilsyn?

For ikke-akademikerne

Sveriges rikskringkasting SVT følger opp saken om Moderna Museet Malmös varselsskilt og får følgende forklaring fra museumssjef og kurator for utstillingen John Peter Nilsson:

– Skyltarna sattes upp för att ovana museibesökare som kanske kommer från en icke-akademisk bakgrund inte skulle känna sig ovälkomna på museet, sier han.

Det er altså ikke «vi» som ikke tåler å se at framstillingen av folk med annen bakgrunn enn svensk har endret seg opp gjennom årene. Det er, som så ofte, «de andre».

mari.skurdal@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. oktober 2015 kl. 11.10