Onsdag 26. august 2015
Francis Sejersted var og forble en liberalitetens samfunnsstøtte, skriver Rune Slagstad.
Høire-sosialisten

«Han ble født på Abbediengen, han giftet seg på Abbediengen, han ble 50 på Abbediengen, han feiret sin 70-årsdag på Abbediengen, og han endte sine dager på Abbediengen.» Slik talte Francis Sejersted på sin 50-årsdag med ironisk distanse til det forutberegnelige ved eget liv. Og slik ble det.

Francis Sejersted kom fra det dannelsesborgerskap som ble et vedvarende tema i hans forfatterskap. På det hold har det, også via mor (Harbitz), i generasjoner vært akademikere, advokater, leger, offiserer – og kjøpmenn. Nå ville Francis Sejersted knapt ha vært den han var, om det kun hadde vært slik. Det var et lykketreff at han i studietiden møtte Hilde Robberstad, som i 1964 ble hans hustru. Denne menneskelig radikale, høyt skattede Katta-lektoren brakte en anarkistisk uro inn i Abbediengens borgerlighet: en vestlandsk, i dette tilfelle: Homansbyen-lutret, folkedannelse av lensmenn og lærere som inntok Kristiania via motkulturens institusjoner, Det Norske Samlaget og Det Norske Teatret.

Francis Sejersted hørte til en krets ungkonservative som ble tidlig voksne. De samlet seg omkring Minervas Kvartalsskrift med Lars Roar Langslet som midtpunkt; Minerva-kretsens fremste idoler var foruten Edmund Burke embetsmannsstatens nasjonale strateger: Schweigaard, Welhaven og Monrad. Kapitalismen var for de unge, som den hadde vært for de gamle, først og fremst et verdikonservativt dannelsesprosjekt. Egeninteressen måtte lutres via samfunnsinstitusjonenes sedelighet. Tidens intellektuelle dannelsesarena var Det Norske Studentersamfund, hvis talerstol, skiftevis rød- og blåmalt, inntil ml-destruksjonen på 70-tallet ble kalt «landets frieste».

Fakta

Francis Sejersted 1936 – 2015:

• Francis Sejersted døde 25. august i sitt hjem på Abbediengen i Oslo.

• Sejersted ble dosent i historie i 1971 og professor i sosial og økonomisk historie ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1973.

• Som professor ved UiO gjennom 25 år var Francis Sejersted avgjørende i etableringen av økonomisk historie som akademisk disiplin, men han har markert seg vel så tydelig innen politisk historie.

• Francis Sejersted fikk en fremtredende plass i norsk offentlighet som medlem og leder av en rekke viktige utvalg og komiteer, som Ytringsfrihetskommisjonen, stiftelsen Fritt Ord (der han var styreleder fra 2000 til 2011) og spesielt Den norske Nobelkomité, der han var medlem fra 1982 til 1999 og leder fra 1991.

Kilde: SNL

Det hører til de paradoksale tilskikkelser at det den gang så revolusjonære Klassekampen for disse verdikonservative i senere år er blitt deres foretrukne mediale organ. Likeledes at det en gang så venstreradikale Pax er blitt utgiver av så vel Sejersteds «Samlede skrifter» i 9 bind som festskriftet «Demokratisk konservatisme» til hans 70-årsdag.

Sejersted ble dosent i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo i 1971 og professor to år senere. Etter at de logisk-analytiske hegemonikerne ved Filosofisk Institutt hadde parkert Hans Skjervheim som uaktuell som Arne Næss’ etterfølger, vendte de radikale studentene seg til Historisk Institutt, hvor de flokket seg om den unge økonomihistoriker som foredro om moderne norsk historie ut fra Marx, Weber, Habermas – og Skjervheim. Jens Arup Seip, venstreradikalismens toneangivende historiker, så med rette sin intellektuelle maktposisjon truet av sin gamle student.

Da Seip i 1980 holdt åpningsforedraget i Politisk Forum, venstrefløyens forsøk på å gjenopplive ånden fra Studentersamfundet, om høyrebølgene i det norske system gjennom 100 år, advarte han mot «høyrebølgen» også blant historikerne: «våre unge marxister faller som fluer» for Sejersteds «dypt konservative modell av politikkens verden». Jeg var selv en av disse fluer.

Jeg traff Francis Sejersted første gang midt på 70-tallet på «Ustaoset-seminaret», etablert av Ottar Dahl, Jon Elster og Helga Hernes. Gjennom en 15-årsperiode samlet det historikere, filosofer, statsvitere og jurister til årlige, intense diskusjoner. På det første av disse seminarer fremla Sejersted sin stensil «En teori om embedsmannsstaten 1814–1884». Mot Seips fremstilling av embetsmannsstatens unike karakter som falt utenfor «vest-europeiske forfatningstyper», stilte Sejersted et konkurrerende synspunkt: Snarere enn et særnorsk fenomen kunne embetsmannsstaten ses som et institusjonalisert uttrykk for det liberal-europeiske ideal om rettsstaten. En sentral konfliktlinje ble i dette perspektiv spenningen mellom rettsstaten og det ekspanderende demokrati («Demokrati og rettsstat», 1984).

Seip-Sejersted-kontroversen avfødte en vedvarende, fruktbar strid om fortolkningen av de skiftende regimer i Norge etter 1814, med forgreninger inn i jus, statsvitenskap, filosofi – og, smått om senn, også til det politiske miljø. Den store, liberale grunnlovsreformen i 2014 kan sees som én utløper av denne akademiske debatten. Det var et noe pussig fenomen at det var det tradisjonelt ikke konstitusjonelt orienterte Ap – og ikke Sejersteds rettsstatlige Høyre – som nå førte an. På den annen side kunne Sejersted i dette se bekreftet tesen om Aps «frihetsrevolusjon», som stod sentralt i hans opus magnum «The Age of Social Democracy» (Princeton University Press 2011). Partiets kursendring siden 1980-tallet var «mer radikal enn den kursendring som fant sted ved Arbeiderpartiets maktovertagelse i 1935», fremholdt Sejersted nylig i «Sosialdemokratiet og moderniteten», hans siste artikkel.

Sejersted fornyet historiefaget også ved sine vitenskapsteoretiske «metarefleksjoner». Inspirert av Skjervheim og Habermas brakte han den positivismekritiske grunnlagstematikk inn i historikermiljøet, dokumentert blant annet i den elegante studien «Historiefagets fortellinger» og det retningsgivende oppgjør med den metodologiske individualisme i «Norsk historieforskning ved inngangen til 1990-årene».

Mens norsk historieskrivning gjerne har vært bøndenes og arbeiderbevegelsens historie, minnet Sejersted om at også borgerskapet finnes – og har en norsk historie.

Han fikk sitt gjennombrudd som historiker med tobindsverket om Mathiesen-Eidsvolds Værk, Fra Linderud til Eidsvold Værk (1972, 1978), som har en kvalitet som ofte kjennetegner den gode historiske analyse: konsentrasjonen om ett eksempel med betydelig representativ gyldighet. Da Pax-sjefen Bjørn Smith-Simonsen uttrykte sin begeistring over å kunne utgi på nytt dette verket, som hadde hørt til hans yndlingslitteratur, bemerket Sejersted lakonisk: «Da er du dets femte leser.»

Økonomisk historie som en profesjonell deldisiplin, med basis i økonomisk teori og med fokus på det moderne industrisamfunn, er i norsk sammenheng ikke minst preget av Sejersteds bidrag. Med ham ble også bedriftshistorien profesjonalisert, faglig anstendiggjort, og bedriftslivets verden ble brakt inn i faghistorien. Sejersted knyttet til seg yngre forskere som skrev en serie bedriftshistorier i tillegg til institusjonshistorier om Finansdepartementet og sektorhistorier om norsk olje. Det er ikke minst hans elever (Lars Thue, Even Lange, Einar Lie, Ketil Gjølme Andersen, Helge Ryggvik m.fl.) som i senere år har brakt økonomisk historie videre som forskningsfelt.

Sejersted ble mer og mer den syntetiserende historiker ut fra en suveren faglig posisjon. Gjennom en rekke studier identifiserte han som et karakteristisk trekk ved den norske samfunnsformasjon det lokale, demokratisk og til dels pietistisk innstilte småborgerskap med Hans Nielsen Hauge som en tidlig entreprenør. Sejersteds term var «demokratisk kapitalisme» som kontrast til Alfred Chandlers termer «competitive capitalism» (USA), «personal capitalism» (England) og «cooperative capitalism» (Tyskland). De norske samfunnsinstitusjoner ble siden tidlig på 1800-tallet formet ved brytningen mellom dette lokalistiske småborgerskap og embetsmannselitens strateger. Fraværet av et sterkt industriborgerskap førte dessuten til at staten fikk en fremskutt plass i moderniseringsprosessen i rollen som «kompensatorisk» borgerskap. Dette er de bærende tema i «Demokratisk kapitalisme» (Universitetsforlagets Blå Bibliotek, 1993).

Francis Sejersted visste å skille privat og offentlig: Han var privat i det private, offentlig i det offentlige. Sejersted hegnet om – og dyrket – sin nære familie. Hilde og Francis’ to sønner fulgte på selvstendig vis i foreldrenes spor: Fredrik som nyutnevnt regjeringsadvokat i rollen som en av rettsstatens voktere, Jørgen som litteraturvitenskapelig spesialist på Petter Dass og Ludvig Holberg. De syv barnebarna fikk gleden av å oppleve den lekende, underfundig spøkende Francis – og Francis fikk ta ut den barnligheten han hadde så mye av. Francis kunne med sitt forsiktig moderniserte riksmål virke «høyelig» og noe utilnærmelig i sin fremtoning, men han var tvers gjennom usnobbet – og nøysom. Han gikk gjerne et godt stykke for å finne Jar-trikken – å ta taxi lå ham fjernt.

Hilde og Francis fulgtes ad intellektuelt og eksistensielt. Også det siste stykke ble Francis fulgt med kjærlig hengivenhet av Hilde, som holdt sin pleiende hånd over ham i den spartanske villaen som de fikk bygget på slutten av 60-tallet, omkranset av høyborgerlig arkitektur.

Mitt vennskap med Francis hadde en rent faglig begynnelse: en felles opptatthet av politisk teori. Det intellektuelle kommunikasjonsfellesskap ble i årenes løp til et eksistensielt assosiasjonsfellesskap. Da Anine Kierulf og jeg giftet oss for knapt ti år siden, var Francis min «sette-far», og for vår sønn ble han i de første år «fafar».

Historikerne har hatt en bemerkelsesverdig tradisjon som ble innstiftet av Ernst Sars, nemlig at det viktige faglige budskap skulle formuleres i et språk og en form som gjorde det tilgjengelig for den opplyste almenhet. Selv om også historikerne har hatt sine egne, rent faglige arenaer, har det vært en forpliktelse til å skrive store, sammenfattende fremstillinger – «norgeshistorier». Historikerne har derfor ikke som mange fagdisipliner vært så bekymret for å «nå ut», for de var allerede «ute». Slik var også for Sejersted.

Tidlig på 1980-tallet delte vi kontor på Historisk Institutt på Blindern – Francis skrev Høyres historie, jeg «sosialisme på norsk». Det gikk etter hvert opp for oss at vi var forunderlig samstemte om det meste, vitenskapelig som politisk – bortsett fra den politiske bagatell at Francis ga sin stemme til Høyre, jeg min til SV. Da jeg i 1983 tok initiativet til Nytt Norsk Tidsskrift, var Francis Sejersted selvfølgelig som medredaktør (sammen med Hans Skjervheim og Øyvind Østerud). Nytt Norsk Tidsskrift ble i de neste tiår vår vedvarende institusjonelle arena. Det var her vi publiserte våre artikler, enten de var rent vitenskapelige eller mer ideologisk-politiske. Vi holdt det ekspanderende tellekant-tyranniet på armlengdes avstand: det skulle være en arena for å dyrke rollen som offentlig intellektuell. Francis og jeg ble i det redaksjonelle tett forbundet med hinannen, og vi ble tidlig enige om at når den ene gikk, fulgte den andre med. I 2009, etter 25 år, takket vi begge av i Nytt Norsk Tidsskrift.

Sejersteds prinsipielle liberalitet brakte ham på kollisjonskurs med fundamentalister av ulik avskygning, inklusiv markedsfundamentalister i eget parti. «For dem med kort hukommelse er markedet igjen blitt redningen,» sa han advarende etter 1980-tallets høyrebølge. Da han etter valgnederlaget i 2005 uttrykte bekymring over Høyres vektlegging av skattelette og valgfrihet, fikk han tilsvar fra Høyre-leder Erna Solberg som lurte på om Sejersted egentlig hørte «ideologisk hjemme på høyresiden». Pliktetikeren Sejersted sa det på sin måte ved en annen anledning: «At jeg stemmer Høyre, er nå én ting, men at alle de andre gjør det, har jeg kanskje vanskeligere for å forstå.»

Sejersted var i mange år toneangivende medlem av Den norske nobelkomité, fra 1990 til 1999 som dens formann. Det var en periode med flere kontroversielle pristildelinger som samtidig ga prisen en styrket internasjonal anseelse. Sejersted var kantianer, også i rollen som fredsprisens øverste forvalter: hans beslutninger var, slik det fremgikk av hans omhyggelig utarbeidede, intellektuelt spenstige pristaler, styrt av den uavhengige, myndige fornuft, med «Den evige fred» (Kant) som regulativ idé. Det normative grunnlaget for hans Kant-inspirerte posisjon finnes i den store utredningen fra Ytringsfrihetskommisjonen som han ledet (1996–99).

Hans neste store offentlige rolle var som styreleder i Fritt Ord (2000–2011), som Jens Chr. Hauge hadde tatt initiativet til i 1974, og som Sejersted sammen med Erik Rudeng løftet opp til et i norsk sammenheng uvanlig institusjonelt nivå. Så vel Ytringskommisjonen som Fritt Ord kan sees som kantianismens fortsettelse med nye institusjonelle virkemidler – eller, om man vil, «Demokrati og rettsstat» i sin anvendelse.

EU-tilhengeren Francis Sejersted var og ville være norsk, dog uten å bli nasjonal isolasjonist. Han fikk i årenes løp flere tilbud om gjesteprofessorater utenlands, blant annet ved London School of Economics, men takket nei fordi han så sin primære oppgave i det nasjonale miljø. Ved sin ubesværede, representative verdighet ivaretok han i det offentlige på en suveren måte rollen som institusjonell seremonimester. Mange så i den monarki-vennlige Sejersted drømmekandidaten til rollen som president i republikken Norge. Han hadde selvfølgelig maktet å fylle også den rollen.

Men Francis Sejersted var og forble en intellektuell – en liberalitetens samfunnsstøtte.

Artikkelen er oppdatert: 28. august 2015 kl. 17.10
Lørdag 17. november 2018
Astrid Søgnens avgang som direktør for Utdanningsetaten i Oslo kan innvarsle et skolepolitisk regimeskifte. Søgnen har gjennom et par tiår vært den fremste premissleverandør på det utdanningspolitiske feltet.