Lørdag 22. august 2015
Retrospekt: Frihetsprosjektet som Suzanne Brøgger har begitt seg ut på, har også kostet. Foto: Sofie Amalie Klogart, Information
Frihet og avmakt: Jeg er brennemerket, sier Suzanne Brøgger. For første gang snakker hun ut om biografien.
Bye, bye, Brøgger
ØYET SOM SER: En «krukke» er på dansk en forstilt person – og en krukke, en tom beholder. Folk så i Brøgger det de ville. Privatfoto tilhørende Suzanne Brøgger, fra «Krukke»
MISJON: Som 15-åring i Bangkok møter Brøgger en overklassediplomat som opptar henne som «lærling» i fri seksualitet. Her Brøgger og Marayat Rollet-Andriane. Privatfoto tilhørende Suzanne Brøgger, fra «Krukke»
ET IKON: Suzanne Brøgger. Privatfoto tilhørende Suzanne Brøgger, fra «Krukke»
FRED: Først da Brøgger flyttet ut på landet, fant hun roen til å skrive. Privatfoto tilhørende Suzanne Brøgger, fra «SZ»
ET HJEM: Brøgger med datteren. Privatfoto tilhørende Suzanne Brøgger, 8fra «SZ»

Jeg leter etter Suzanne Brøggers lille pendlerleilighet i København sentrum. Små klynger av svenske og norske turister velter forbi, ellers er den brosteinsbelagte gata midt i byen bemerkelsesverdig stille, og jeg beveger meg langsomt oppover fra hus til hus, på jakt etter riktig ringeklokke, Brøgger. Fremdeles slår navnet gnister, av en slags pirret forventning om overskridelse, om eksperimentell, seksuell frihet og slående skjønnhet. Det påkaller den bereiste, intellektuelle, erotiske personaen som ble skapt da hun trådte inn i dansk offentlighet for mer enn 40 år siden, som mediene begjærlig slukte og som fremdeles er festet til henne. For min generasjon er navnet Brøgger tett knyttet til mødrene våre, de leste «Creme Fraiche» og «Fri oss fra kjærligheten» og fikk en samtalepartner, de var på fornavn med Suzanne, mens det ene ekteskapet etter det andre rundt oss ble oppløst. I fjor, da hun fylte 70, kom biografien om henne, «Krukke», av Louise Zeuthen, som har fått massiv oppmerksomhet i Danmark.

Jeg ser på kartet for å forsikre meg om at jeg er i riktig gate. Brøgger er ikke å finne på noen av ringeklokkene. Men der, under en stor buet, brunmalt dobbeltdør, kommer jeg på hva hun skrev i mailen da vi avtalte møtested. Zeruneith, står det i små bokstaver på ringeklokka, og det er hit jeg skal. Vi tviholder mer enn gjerne på bildet av det seksuelt frigjorte, kompromissløse og provokative ikonet Suzanne Brøgger. I mellomtida har hun selv drevet unna i stillhet; det er lenge siden hun giftet seg og tok mannens etternavn. Brøgger står blott igjen som kunstnernavn.

Fakta

Suzanne Brøgger

• Den danske forfatteren Suzanne Brøgger (f. 1944 i København) er en av Nordens mest markante. Brøgger dukket opp i dansk offentlighet som journalist og en yndet, eksentrisk mediepersonlighet på slutten av 1960-tallet.

• Hun debuterte i 1973 med «Fri oss fra kjærligheten», en blanding av essays, fiksjonsstykker, erindringer, fantasier og erotiske bekjennelser. Et enda større gjennombrudd kom i 1978, med «Creme Fraiche», første bind i en føljetong av selvbiografier. Andre viktige utgivelser er «Tone» (1981), «JA» (1984) og «Jadekatten» (1997).

• I fjor utkom biografien om henne, «Krukke», skrevet av universitetslektor Louise Zeuthen. Brøgger var også emne for Zeuthens phd-avhandling.

• Siden 1972 har Suzanne Brøgger vært bosatt på en nedlagt skole i Løve på Sjælland. Hun er gift med Keld Zeruneith. Sammen har de datteren Luzia, født i 1986.

Et åpent spørsmål

– Man gjør hva man kan, og vet kanskje ikke helt hva det er man holder på med i all denne tida som går. Og så viser det seg at det var en krukke man var, sier Suzanne Brøgger.

Hun ser nesten spørrende ut, men hun smiler. Jeg er blitt vist rundt i den lille leiligheten, med knirkende gulv og to stuer inntil hverandre, hvite porselenskatter i vinduskarmene og et kjøkken helt innerst, i enden av leiligheten. Det er her vi sitter, ved det runde kjøkkenbordet, Brøgger har skjenket te til oss fra en liten tekanne i sort jern. Hun er kledd i heldekkende smaragdgrønt, fra det tynne hodesløret til de løse buksene, øynene er gjenkjennelig svartmalte.

Hvorfor en krukke? På dansk betyr ordet krukke også et tilgjort, affektert menneske. Krukken vil man aller helst beskrive ved å omtale dens ytre form. Den er tom og tilgjengelig, og i den kan hvem som helst slenge ned alt det de selv ikke vil vite noe av, enten det er et kvelende ekteskap, uforløst lyst og skam, frihetslengsel eller frihetsangst. Og det gjør man.

– Det er åpenbart en krukke som er veldig anvendelig, som alle mulige slags mennesker i alle slags aldere har kunnet forholde seg til. Det er litt som med historien som Karen Blixen forteller i «Den afrikanske farm»: En mann springer mot vannet for å finne ut av hvor støyen han hører, kommer fra, og løper snart hit, snart dit. Da han våkner neste morgen, ser han at sporene etter ham forestiller en stork. Jeg vet ikke om det er slik at krukken er min stork. At det er slik livet har tegnet seg for meg.

Et voldsomt grunnstoff

Helt siden Suzanne Brøgger debuterte i 1973 med en essayistisk anlagt bombe kalt «Fri oss fra kjærligheten», har hennes kontroversielle forfatterskap stått i sentrum for de mentale brytningene som utspilte seg i tida. Brøgger sto for kvinnefrigjøring, men med full make up, for fri, overskridende sex og for kompromissløs kritikk av kjærlighetens stivnede institusjoner: ekteskap og monogami.

På bordet foran oss ligger det nå to bøker som begge utkom rundt Brøggers 70-årsdag i fjor, begge rikt illustrerte med svart-hvitt-fotografier fra Brøggers eget livsløp. Begge mer enn bekrefter at for Brøgger er inkarnasjonen av liv i skrift sjeldent sterk. I den ene, «SZ», har Brøgger selv plukket ut bilder – ett for hvert år, i en kaotisk og sjarmerende collage av sitater, brev, små refleksjoner, kunstverk og private foto. På den andre, som ikke er skrevet av henne selv, men av Louise Zeuthen, kikker en ung Brøgger med svartmalte øyne og åpen munn eggende fram på forsida, og det beksvarte coveret er kontrastert med sjokkrosa versaler: «Krukke. En biografi om Suzanne Brøgger».

– Hvordan har det vært å lese biografien om seg selv?

– Et mareritt.

Hun stanser litt.

– Egentlig mente jeg at det aldri skulle blitt skrevet noen biografi om meg. Jeg har jo selv skrevet selvbiografier, jeg har brukt mitt livs materiale i flere bøker allerede. Men mange har henvendt seg og har villet skrive denne biografien, og hadde det ikke blitt gjort nå, ville henvendelsene fortsatt å komme. Så noen skulle skrive denne biografien, og jeg synes Louise Zeuthen har gjort et godt stykke arbeid.

Hittil har ikke Brøgger ønsket å la seg intervjue om «Krukke». Det er jo ikke hennes bok, sier hun når jeg spør hvorfor.

– Rent litterært er det interessant at den samme historien kan fortelles av et nytt menneske, og at den så blir helt annerledes. Louise og jeg har basert oss på det samme grunnmaterialet, og likevel får man to helt forskjellige inntrykk. Det var overraskende – det er jo ingen som har lest Louises bok og som har sagt: «Ah, den historien har vi da hørt tusen ganger før».

– Livet ditt framstår da også som så mye mer rått, ufiltrert og nådeløst i Zeuthens biografi enn i dine egne selvbiografier.

– Ja. Jeg tror det voldsomme grunnstoffet som har vært mitt liv, slett ikke er trådt så tydelig fram i mine egne bøker. Jeg har sikkert gjort mye for å mildne det, for å gjøre det mer spiselig, når jeg selv har skrevet. Og jeg har alltid forsøkt å skrive med humor. Det er formildende.

– Mange forfattere ser med skrekk fram mot den dagen de blir biografert. Men du har selv invitert Zeuthen inn og stilt hele arkivet av private dagbøker, brev, notater fra dine første førti år til rådighet. Hvorfor gjorde du det?

– Fordi jeg er en veldig redd person.

– Derfor er du modig?

– Ja. Jeg har alltid overskredet mine egne grenser, når jeg har syntes det var nødvendig. Så kan du spørre deg om dette egentlig var nødvendig. Men det har vært stor interesse for boka. Og jeg tenkte at historien min burde fortelles til senere generasjoner. Til din generasjon, til unge jenter. Jeg tror generasjonene har nytte av eldre som de kan spille ball oppover med, slik at de vil kunne si: Sånn vil jeg i hvert fall ikke leve. Eller: Tenk om man kunne leve på den måten.

– Så hva tenkte du du ville si til min generasjon?

– Ha mot! Til enhver tid. Det er et godt råd. Og vanskelig å følge.

Å skrive på trass

Det er en grundig biografi. Med et rikholdig arkiv av private brev og dagbøker som arsenal ransaker Zeuthen Brøggers seiglivede persona og mytebygging på jakt etter lettkjøpt symbolikk. Den er både kompleks og paradoksal, påpeker Zeuthen. I rampelyset sto Brøgger fram med gullkjole og en uforlignelig livskraft og appetitt. I dagboken føler hun seg åndelig lemlestet – hun blir bare sett for sitt utseende. Det er ingen som forstår hvem hun egentlig er.

«Jeg nyter å være til glede og fornøyelse. Jeg er en gledespike av konstitusjon», skriver hun lett og flørtende i «Creme Fraiche». I dagboka: bunnløs ensomhet og sorg over å miste sin elskede.

– «Creme Fraiche» er på mange måter en depressiv bok. Jeg hadde lyst til å skrive lystens evangelium, men jeg led jo selv av kjærlighetssorg, fordi jeg nettopp hadde fridd til kjæresten min, og frieriet var mislykket. Nå setter jeg meg ned og skriver lystens evangelium, tenkte jeg, om hvor interessant livet som singel kan være!

– Skriver du ofte ut fra en slik trass?

– Litt skal det være. Man skal liksom ha kraften til å ville gi livet en lusing. Å svare igjen. Ellers tror jeg ikke man har kraften og overskuddet som trengs til å skrive. Det jeg tror man kan risikere når man blir eldre, er at man mister denne aggresjonen. Man må liksom lete med lys og lykte for å finne den. Men jeg har ikke bare skrevet ut fra vrede. Jeg har også skrevet ut fra overbærenhet og forståelse.

– Noe av det Zeuthen viser i biografien om deg, er hvor lang tid det tok for deg å finne en stemme. Skrivingen kom ikke lett til deg. Hvorfor tok det så lang tid, tror du?

Brøgger blir sittende og tenke lenge.

– Det er på en måte to forskjellige jeg man skal finne. Det er det innerste, som man skal skrive ut fra, og det tok meg mange år å finne. Det var faktisk først da jeg var i slutten av tjueårene og flyttet i retreat ut på landet, og bodde alene i omkring 15 år, at jeg kom dit. Jeg ble nødt til å grounde meg fullstendig. Å finne en nødvendighet, en trygghet, i det alminnelige hverdagslivet, også ved hjelp av de lokale menneskene som bodde der ute.

– Og det innerste jeget er et annet enn forfatterens jeg, mener du?

– Ja. Mens jeg bodde der, i den tilværelsen på landet, hengte jeg forfatterportretter på veggen. Jeg tittet opp på dem og tenkte på hvilke forferdelige liv disse forfatterne har hatt. De har sittet og drukket whisky, selvopptatte og innadvendte. De er faktisk et fryktelig folkeferd – en sånn en hadde jeg slett ikke lyst til å bli. På den annen side henvendte jeg meg til mystikerne. Jødiske mystikere, tibetanske mystikere. De virket alltid så lattermilde og lette og lykkelige. En sånn en ville jeg mye heller være. Det var liksom to forskjellige spor, og ut fra disse ville jeg skape min egen forfatter. Det er faktisk litt som å få et barn. Man føder en persona man kan skrive ut fra.

– Og det bygget du opp helt bevisst?

– Ja, jeg kunne like godt ha laget et pseudonym. Det gjorde man i gamle dager. Og dette pseudonymet, denne personaen, skulle være rustet til å kunne ta imot alle mulige korreksjoner. Hvis det virkelig hadde vært meg, så hadde jeg ikke overlevd. Men jeg hadde liksom mitt eget liv bakenfor. Det store egoet som kreves av en forfatter, synes jeg egentlig ikke er så interessant å ha. Men jeg har levd av det. Overlevd. Jeg vet ikke hva jeg ellers skulle hatt som profesjon.

– Du har likevel bygget opp denne personaen din på helt reelle, private erfaringer.

– Ja. Det er et jeg som også har utsatt seg selv for alle mulige ekstreme situasjoner innenfor en periode. Når jeg har skullet skrive fiksjon, så er det nok de samme opplevelsene som kommer igjen og igjen. Fordi jeg tror de for meg både er traumatiserende og uforglemmelige, de har merket meg. Jeg er brennemerket, det er mitt brand Men jeg kom også til disse ekstreme situasjonene som antropolog.

– Gjorde du? Du gikk inn med hele din kropp.

– Men antropologer har et dobbelt blikk. Jo, man spiser ormer og hvite maur, og man går på glør, slik de andre gjør. Man deltar, men man har også en observerende instans som opererer samtidig. På den måten kan man si at de tidlige bøkene mine er blitt et slags vitnesbyrd om en tidsepoke. De er kulturhistorie, kan man si.

En misjon

Suzanne Brøggers seksuelle oppvåkning er gjennom brev og dagbøker nitid beskrevet i «Krukke», og som kulturhistorie er også den mer enn relevant. Det er interessant å forestille seg, påpeker den danske litteraturkritikeren Lillian Munk Rösing, at danske kvinners seksuelle frigjøring skulle være et prosjekt som er uttenkt og styrt fra Bangkok av en mannlig fransk overklassediplomat. Mon det. Men da Brøgger som 15-åring møter den 31 år gamle, franske diplomaten Philippe Baude i Bangkok, utgjør det starten på en kjærlighetskorrespondanse som skal vare i 24 år. Den franske diplomaten tilhører en krets av intellektuelle, hedonistiske eksilanter som dyrker fri sex, middager, partnerbytte, livlige fester, overskridende erotikk og kunst om hverandre, og den purunge Brøgger blir tatt opp som lærling. Som 16-åring er Brøgger tilbake i Danmark, og mottar daglig brev fra Baude, sin «herre slem og mektig». Fra kretsen i Bangkok sendes hun på en misjon for å spre deres ideer om erotikkens spredning og nedbyggingen av begrensende konvensjoner.

I 1963 skriver han til henne:

«Det er i Europa en bevegelse, der bygger på frihet og tror på fremtiden. Den søger lige nu sin vej gennem filosofi og teori, men jeg er sikker på, at den meget snart vil slå ud også i politik, kunst, livsstil osv. […] Og du, som er på vej i livet med hele din kritiske sans, intelligens, humor, frihedsmoral, sensualitet og skønhed, du ved, at fremtidens menneske er dig og dem, der er som dig.»

– Opplevde du at du hadde et oppdrag?

– Ja, det gjorde jeg nok. Men jeg var også liksom innpodet fra min mor at jeg skulle passe på andre, at jeg var den sterke. Jeg var den livsbekreftende. Det hadde jeg allerede tatt til meg som min oppgave, og så fikk jeg altså beskjed om å levendegjøre denne erotiske misjonen fra Bangkok. Så har jeg vel tenkt: Ja, men da kan jeg da også godt – jeg kan godt utvikle de evnene. Men det var samtidig naivt. Jeg har slett ikke visst hva det ville bety.

– Hva innebar det?

– Å bli så forferdelig utsatt. Nå hører man stadig om hvordan folk bli mobbet og stalket på Internett, enkelte begår selvmord fordi de blir truet og sjikanert i den digitale verden. Det der skjer bare online. Jeg ble det faktisk, i realiteten. Jeg etterstrebet å være en person som liksom skulle være tilgjengelig for alle. Og det var helt forferdelig.

Hun blir stille.

– Jeg hadde jo ikke noen beskyttelse. Men hos leserne mine har dette ligget der som en form for thrill. Jeg var litt av en thriller. Jeg fikk alltid det spørsmålet, spesielt til «Creme Fraiche»: Hvis alle skulle leve som deg, ville verden gått under? Og underteksten har vært: Hun overlever nok ikke. Det livet der, det er for crazy.

– Provoserte det deg?

– Jeg hadde jo mitt indre liv som var relativt uanfektet. Men det var da grove saker, det var det. Det var veldig utmattende.

– Finnes det noe ved denne misjonen som du er stolt av og glad for?

– Ja, det gjør det da. Selv om alle generasjoner er nødt til å erobre sin egen integritet, sin egen frihet, og undersøke sine egne muligheter, mener jeg det må ha betydd enormt at det har vært noen før som har vist at man kan gå mange veier. At tilværelsen ikke bare er en sånn autostrada, hvor alle bare skal gjøre det samme. Livet også er et eventyr. Man kan også få et rikere liv ved å risikere noe.

– Du var i grenselandet mellom barn og voksen da du ble introdusert for denne kretsen i Bangkok. Kan du beskrive hva de representerte for deg?

– De representerte både en intellektuell utfordring, kultur, trygghet, og det at jeg følte at jeg ble veldig verdifull. Jeg følte at jeg hadde en veldig stor verdi. Det hadde jeg egentlig aldri følt før.

– Fikk de en slags familiefunksjon?

– Ja. Jeg fikk en helt spesiell omsorg. Men også totale grenseoverskridelser. Det kan man ikke vurdere mens man er i det. Som eldre ser jeg det: at det var for mye. Det var altfor mye.

– Bebreider du dem?

– Nei. Det er sånn livet skjer. At alt har sin pris. Jeg har sånn sett kunnet leve på den skjebnen, den livsformingen, fordi mine bøker bygger på den. I substansen, men også i selve måten jeg skriver på. Jeg skriver på en måte som tar fullstendig for gitt at leserne vil interessere seg for hva jeg skriver. Hvor kommer den tilliten fra? At jeg bare vet at det jeg skriver, er noe andre mennesker lengter etter å lese? Det er merkelig, at dette er en selvfølge for meg.

– Zeuthen skriver i biografien at du, gjennom brevskrivningen med Philippe Baude, på mange måter kom til skrivingen gjennom forføring, at det slik ble skapt en forførelsens skrift hos deg. Er det noe i det?

– Det tror jeg helt bestemt. Ikke i seksuell forstand, men det er et veldig stort kompliment for en skolepike å få en voksen mann til å brenne etter å lese det hun skriver. Det er på en måte et drømmescenario. Han er jo er en slags farsskikkelse, som gir en slags total oppmerksomhet. Men det er ikke en oppdragelse jeg vil anbefale andre.

– Du var jo så skrekkelig ung.

– Ja. Ja. Jeg var ung, men jeg var jo ikke et barn. Det har jeg aldri vært. Og jeg fikk jo noe fra den franske kretsen som var eksepsjonelt. Men det har sikkert skadet meg mye.

– Du er for en gallionsfigur å regne i den skandinaviske frigjøringsbevegelsen. Hva tenker du i dag – var det frihet dere fant?

– Nei, det var det nok ikke. Men det kunne vi ikke vite. Jeg tror kanskje det hører med til det å være å ung, det å tro at hvis jeg prøver det og det og det og det, så er det frihet. Det er litt som når jeg skal prøve å gjøre avtaler med unge mennesker i dag. Alltid skal de gjøre om på dem. De vil ikke ta stilling til et endelig tidspunkt, til en endelig dag, avtalene er alltid åpne. Faste avtaler er klaustrofobisk for dem. Dette er utbredt. Og fra en annen vinkel, så ser jo jeg at det er ufrihet.

– Hva er frihet for deg i dag?

– Frihet er å erkjenne nødvendigheter. Jeg fant faktisk mye frihet i det å flytte på landet som ung pike i tjueårene. Her bygget jeg mine egne rutiner på mine egne premisser. Jeg kunne leve et fullstendig disiplinert, rutinert liv, som jeg skrev alle disse anarkistiske bøkene ut fra, ikke sant. Og da jeg fikk familie, fant jeg også frihet. Plutselig var det ikke så mange mennesker som kunne gjøre krav på meg. Det var bare ett eneste menneske som kunne gjøre det. Det følte jeg var så enkelt.

– Så det er slik du definerer frihet i dag. Å erkjenne nødvendighetene.

– Ja. Man kan sette det på spissen og si at det frieste sted i verden ville være et fengsel.

Hun ler høyt.

– Da trenger du ikke ta stilling til særlig mye, eller særlig mange! Du har rett og slett ikke så mange valg.

– Men er friheten da god?

– Ja, den er absolutt nødvendig. Det er den som adler oss. Alle andre biologiske vesener må følge biologiske lover. Mennesket er et åndelig vesen, og dermed er vi utstyrt med det vilkår at vi er frie, fordi vi ble utstedt av Paradisets Have. Men friheten er også en byrde.

– Et ansvar?

– Et ansvar og en byrde. På en måte er det litt som halvguden Atlas, som skal bære hele jordkloden på sine skuldre. På den måten skal vi bære livet. Vi har ansvar for det. Vi skal selv velge. Med alle de valgmulighetene vi nå har, har det gått så langt at hvis vi arrangerer en sommerpiknik, og det regner, så får vi skyldfølelse. Fordi vi ikke har planlagt det bedre.

– Så ansvaret er blitt for stort, igjen – og uhåndterlig?

– Det er blitt veldig stort. Det gir seg utslag i de neste generasjonene. Kravet om perfeksjonisme. Profesjonelt, og i familielivet, barna skal være perfekte. Folk bukker under av disse perfeksjonskravene. Hvor tynn man skal være. Det har gått til ytterlighetene.

– Det hevdes at situasjonen vi har i dag, dels er drevet fram av likestillings- og frigjøringskampen som ble kjempet på 1960- og 70-tallet?

– Jeg tror den i større grad er drevet fram av kapitalismen. Fordi vi hele tida presenteres for perfeksjonsbilder. Og på hvor tynne vi skal være, hvor opererte vi skal være, hvordan vi skal kle oss, vi er også blitt ansvarlige for ikke å bli syke, med hensyn til hva vi spiser og hvordan livsstilen vår er. Det er en annen side av det menneskelige: at vi er avmektige. Ja, vi skal klare det, men samtidig er vi også svake. Vi kan ikke bære det hele! Vi er blitt noen frie, små produkter.

– Når skjedde dette?

– Gradvis, plutselig, men umerkelig. Det ble selvfølgelig voldsomt grelt etter murens fall. Da all alternativ tenkning til turbokapitalismen falt bort og ble irrelevant. Det var en totalisering av markedstenkning som tok over i alle forhold. Og alt, alle menneskelige handlinger, ble målt, veid og kontrollert.

Voksen som barn

Av Suzanne Brøggers selvbiografier og fiksjonsfortellinger aner man at hun hadde en broket, kaotisk, traumatiserende barndom. I «Krukke» bekreftes det til gagns. Hun vokste opp i Nærum i København. Foreldrene ble tidlig skilt, kort tid etter stiftet moren familie på nytt, og i den mondene familien, som reiser på utenlandsoppdrag for FN til Sri Lanka og Thailand, er de fleste normer og familiekonvensjoner i fri flyt. Moren drikker og svelger nervetabletter i varmen, og greier ikke å bestemme seg for om hun vil leve eller ikke, og lar den unge Suzanne Brøgger og stefaren sveve i konstant frykt for et nytt selvmordsforsøk. Stefaren er på sin side kanskje forelsket i henne, og synes alvoret ved blodskam er overvurdert. Aller mest sett av moren blir Suzanne Brøgger når hun overskrider alle grenser, for eksempel når hun som 16-åring lyver til lærerne og reiser på en hemmelig kjærlighetsferie med den 16 år eldre, gifte, franske diplomaten. Full støtte og applaus fra mor.

– Nylig ble det vist en film på dansk fjernsyn om barna i Christiania. Den filmen grep meg dypt. Jeg kunne identifisere meg fullkomment med disse barna: De som ble intervjuet, var de som hadde overlevd. Mange av dem var døde – det som skiller dem fra de overlevende, er at de overlevende selv ble voksne da de var barn. De ble voksne med det samme. Derfor har de klart seg fint.

– Det er en grenseløshet du identifiserer deg med?

– Ja. Og det utilregnelige. Det tilfeldige kaoset. Men når man ikke har vært barn, så mangler man ett eller annet.

– Hva mangler man?

– Det er vel ens egen lille pike man må prøve å finne. Høre hva hun sier, passe godt på henne. Man skal lære seg å være avmektig. Å være uselvstendig. Å si: Jeg kan ikke! Noen andre må gjøre noe for meg! Jeg trenger hjelp.

Hun snakker med sped stemme, og blir stille et øyeblikk.

– Hele den siden som man nesten ikke har utviklet.

Til uka skal Suzanne Brøgger til Cinemateket i Oslo for å diskutere Vibeke Løkkebergs film «Åpenbaring» under temadagene om Løkkebergs filmografi. Marie Takvam spiller den 50 år gamle kvinnen – som møter veggen i møte med arbeidslivet, og som har mye til felles med Brøggers egen mor, sier hun.

– Det fantes en gang en spesiell type kvinner som ikke egentlig hadde noen eksistens. De hadde ikke noen identitet. De eksisterte slett ikke. Ingen kunne begripe hva som var i veien med dem. De hadde det jo godt. De levde i høykonjunkturen etter andre verdenskrig, da man begynte å bygge opp velferdssamfunnet, de hadde fått hus og bil og kjøleskap og støvsuger, og derfor har de også selv følt at de burde være lykkelige, og tilfredse. Derfor kunne de heller ikke forstå hvorfor de var så desperate. Mange av dem var blitt innlagt på psykiatrisk, de fikk elektrosjokk og kunne simpelthen ikke diagnostiseres. Tove Ditlevsen hører også til den generasjonen.

– Og de hadde ikke noe språk for å beskrive sin egen fortvilelse?

– Nei. Simone de Beauvoir hadde allerede skrevet «Det annet kjønn», men den var liksom mer generell. Men så kom «Den feminine mystikk» av Betty Friedan. Hun hadde observert kvinnenes liv og tatt notater omkring kvinnelig atferd. Og plutselig kom det en lavine av erkjennelser. Plutselig fikk man et språk for å si noe om hvorfor kvinner var så desperate, når de faktisk hadde det materielt godt. Så jeg kan både forstå min mor historisk og, selvfølgelig, gjennom min kjærlighet til henne.

– Det er i dette lyset du forstår din mor i dag?

– Ja. I dag har jeg dessuten nådd den alderen hun hadde da hun døde, og har et mye større perspektiv.

Å skape en familie

Suzanne Brøggers selvvalgte, og siden innelåste persona, er i bevegelse. Mens den forrige generasjonen av Brøggers lesere brukte bøkene hennes i større grad som inspirasjon til egen selvrealisering og frigjøring, leser biograf Zeuthen Brøggers tidlige bøker motsatt: som en flerrende kritikk av hele frigjøringsprosjektet. «Det var paradoksene, omkostningene og det i bunn og grunn umulige ved frigjørelsen som bøkene blottla, så vidt jeg kunne se», skriver Zeuthen i biografien.

– Hvordan leser du selv 1970-tallsbøkene dine i dag?

– Jeg leser dem som en ung kvinnes nødvendige refleksjoner over hvordan det kan være mulig å leve sitt liv. Og som en nødvendig kritikk av foreldregenerasjonen, av det som har ligget før. Jeg tror spørsmålet jeg stiller er: Kunne det være annerledes? Kunne man komme til å leve et annet liv? Og som kvinne blir dét i høy grad et spørsmål om intimsfæren. Jeg tror kanskje ikke menn tenker på samme måte, at intimsfæren er så spesielt avgjørende for hvordan livene deres blir. Det er i høy grad et spørsmål som kvinnene har tatt på seg. Dypest sett har det også for meg vært et spørsmål om man som kvinne både kan være forfatter og ha en familie.

– Kan man det?

– Ikke automatisk. Jeg tror det er veldig, veldig vanskelig. Forfatter er man 24 timer i døgnet.

– Er de motsetninger, de to størrelsene i en kvinnelig forfatters liv? Moderskapet og det å skrive?

– Ikke så mye moderskapet, men det å passe en familie. Å være omsorgsfull. Og å passe sine manuskripter. Jeg var ganske gammel da jeg fikk familie – min egen familie. Det er også dilemmaet. Hadde jeg fått min egen familie da jeg var i tjueåra, er jeg slett ikke sikker på om jeg hadde hatt kreftene til å bli forfatter. Jeg var så usikker på om jeg kunne. Men det er også et dilemma: Hvis man ikke får sin egen familie, så fortsetter man å ha den familien man ble født av. Og den har man faktisk ikke egentlig mulighet til å endre. Man har til gjengjeld kanskje mulighet til å endre på den familien man selv skaper. Jeg tror det ligger en frihet i det.

– I dagbøkene dine var du inne på disse tankene allerede da du skrev «Fri oss fra kjærligheten». Samtidig som du satt og skrev en polemisk kraftsalve mot ekteskap og harselerte med tosomheten, skrev du i dagboka di: «Jeg vil helst giftes og kræver troskab – og er selv 100 % monogam. Jeg ku’ begå selvmord av kærlighed». Og så fridde du altså til kjæresten din da boka var ferdig. Opplevde du det selv som et paradoks?

– Nei, jeg opplevde ikke det som noe paradoks. Jeg følte at med denne boka har jeg gjort jobben min. Som tenkende menneske er man da i sin gode rett til å sette spørsmålstegn ved mange ting som er verdt å diskutere, samtidig som man er forelsket og gjerne vil ha sin egen familie. Og når man attpåtil kjenner alle argumentene mot det, så er det vel et tegn på hvor sterkt man likevel ønsker det. Lysten er større enn refleksjonen. Lysten og kjærligheten er større enn den kalde ettertanke.

– Det er et resonnement som er vanskelig å se utenfra?

– Ja, alle andre mennesker vil jo oppleve det som en motsetning som er helt ubegripelig. Men jeg tror ikke man så på det som spesielt merkelig at Tolstoj kunne skrive «Kreuzersonaten», som er en fortvilelse over ekteskapet, samtidig som han selv var gift. Jeg tror heller at det er noe som skjer når kvinner gjør noe utover omsorgsrollen. Heldigvis har dette også endret seg.

– Har det egentlig det?

– Ja, vi har for eksempel fått kvinnelige komikere. Det fantes det ikke den gangen. De latterliggjør alt og lager satire av det meste, og til tross for det kan de da forelske seg. Jeg vet ikke om jeg selv har vært utsatt for noen ekstra strenge dommer. Jeg var kanskje også en sånn kvinne man ikke hadde sett før. Man hadde ikke sett henne komme.

– Det virker som om du hele tida, fra de tidlige tjueårene, da du trådte inn i offentligheten, har forsøkt å pendle mellom det å være objekt og subjekt.

– Det har vært en kamp. De to sidene ved meg har på en måte befruktet hverandre. Jo mer du blir objektivisert, jo mer viljestyrke får du til å skrive den neste boka, hvor du igjen får være et subjekt. På den måten ble hele min forfatterbane en subjektjakt.

– Hvordan da?

– Subjektjakt er kanskje feil ord. Det var ikke sånn at jeg ville være en bestemt person, men jeg var hele tiden i en prosess der jeg uttrykte meg på måter som var uventede for meg. De tre første bøkene mine handlet om intimsfæren. Men etter disse tre bøkene kom det alt mulig annet. Jeg har hele tiden prøvd å uttrykke meg på uventede måter for ikke å gjenta meg selv, for ikke å legge flere byggestener til den første personaen. Men den var så sterk. Selv om jeg skrev alle mulige andre bøker, så kunne de ikke anfekte det første bildet av meg som var blitt skapt.

– Representerer denne myten som er bygget rundt deg også noe produktivt?

– Jeg kan se at den betyr noe for andre. At jeg er en krukke. Det er vel også på grunn av det bildet at du sitter og intervjuer meg nå, så mange år etter.

– Hva har det kostet, å være en slik krukke?

– Når man har sittet ved dreieskiven og dreiet sine krukker, så får man litt slitte hender.

Hun holder hendene framfor seg, strekker fingrene ut.

– Men det koster også å ikke ha mot. Å bare holde seg tilbake, å følge sin angst. Det koster å ikke satse livet, sier Suzanne Brøgger.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 15. september 2018
Samfunn: Der noen ber om ros for å kalle en spade for en spade, kaller Göran Therborn en klasse for en klasse.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.