Klassekampen.no
Lørdag 8. august 2015
Siste BUTIKKDAG: Ekteparet Ann-Mari Klepp og Ørjan Olsen driver Nuvsvågs eneste butikk. I dag er det siste dag før Matkroken stenger for godt, og Ørjan – med sønnen med på lasset – vasker gulvet før kundene kommer.
Butikken la ned, båten brant opp og postbudet flyttet. Men noen nekter å forlate utkantenes utkant:
Biter seg fast i Loppa
TEMA

Denne artikkelen er en del av temaserien:

Farvel, Utkant-Norge

Gå til temaserien

Kun tilgjengelig for Biblioteket-abonnenter

Opp i røyk: Cato Olsen eier en av to fiskebåter i Nuvsvåg, men i vår brant den opp. Nå har han og sønnen et strev med å kutte det utbrente vraket opp. Cato flytter til Alta.
AVSKJED: De siste kundene har ikke lyst til å gå fra butikken, som også fungerer som kafé og møteplass.
Bygdas eldste: Ekteparet Bårdsen på 92 og 89 er mindre mobile enn før. Osvald tegnet og bygget i sin tid kirka: en kirke der gudstjenester nå til dags stadig avlyses.
DEN SISTE RUNDEN: Anette Jensen har hatt sin siste dag som Nuvsvågs postbud. Og sin nest siste dag som innbygger i Nuvsvåg.
FARVEL, Nuvsvåg: Den vakre bygda Nuvsvåg ligger mellom isbreer og et hav fullt av fisk. Folket som bor her, ønsker å bli. Så hvorfor flytter så mange?
PÅ GJENSYN: Ørjan Olsen kjører fortsatt bygdas skolebuss dagen etter at butikken har lagt ned. Snart åpner han ny butikk og prøver på nytt.
FRAFLYTTING: Verden har sagt god natt, men en liten gruppe mennesker vil ikke legge seg. Dette er fortellingen om da dominobrikkene falt i en liten bygd i Finnmark.

På finaste kart over landet, finn du en flueskitt. Loppa e navnet på plassen, kem som vil reise hit?

Fra Lopparevyen, ukjent år

 

En fugl sitter og driter utenfor soveromsvinduet til Ann-Mari Klepp og Ørjan Olsen. Ann-Mari kjenner det lille kreket igjen. En tjeld. Det er den samme fuglen som setter seg til rette hver eneste kveld. Hun holder på å bli sprø. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. En ting er nattesøvnen som stadig avbrytes av de små hvinene – «whii, whii». Det er ille nok. I tillegg flyter fuglebæsj utenfor underetasjen, ved inngangspartiet til butikken hun og ektemannen driver. Hver bidige morgen må hun skrubbe. Det mangler ikke ledige tomter for en trengende tjeld i denne kommunen, men den må altså på død og liv sitte akkurat her; skrikende utenfor soveromsvinduet til noe så sjeldent som et hus hvor det fortsatt bor folk? Dritende ned på inngangspartiet til bygdas eneste butikk?

Ann-Mari har bedt Ørjan lage et fugleskremsel, men gudene vet om fuglen vil la seg skremme. «Whii-whii!» Hva er det den prøver å si? Hva er det den ønsker å oppnå? Skulle tro det var kommunen som sendte det lille kreket. Et nytt punkt i den etter hvert omfattende planen for å jage bort stabeisene som fortsatt bor her ute. Som om de 70 menneskene som klorer seg fast til den lille bygda ved Lopphavet ikke har nok å stri med.

Fakta:
Bygdedød
  • Nordmenn flytter til byene. Nå står en rekke reformer på trappene som kan øke strømmen.
    Hva skjer da med utkanten? Og hvem bestemmer egentlig over gard og grend?
  • I sommer har Klassekampen tatt temperaturen på de små samfunnene som kjemper mot sentraliseringsbølgen.
  • I denne siste reportasjen i serien besøker vi periferiens periferi: den lille bygda Nuvsvåg, som befinner seg i utkanten av en av de mest fraflyttingsplagede kommunene i Norge, Loppa.
  • Innbyggere: 989.
  • Grenser til: Alta, Hasvik og Kvænangen.
  • I august skal de fire finnmarkskommunene Alta, Kvænangen, Kautokeino og Loppa gjennomføre et felles kommunestyremøte for å drøfte muligheter og konsekvenser av en kommunesammenslåing.
  • Ender de opp sammen, vil de bli Norges største kommune i areal, på størrelse med Hordaland fylke.
  • Alta er det ubestridte sentrum i regionen.

Denne tirsdagskvelden inspiserer ekteparet Ann-Mari og Ørjan butikken sin for siste gang. De vandrer rundt og ser seg om i de glisne hyllene. På den ene tuben med barnetannkrem, på de tre literne med skummet melk, på de to flaskene med munnvann og på de tre typene av en annen type munnvann, fra et annet merke. Det skal holde hardt å bli kvitt alt i løpet av morgendagen, men det er ikke så farlig. Det viktigste er at ferskvarene­ blir solgt, og at kaffen blir drukket og småkakene spist. Resten kan de sende til en annen utkantbygd når de låser dørene for godt og alt er over.

Det har vært stille i Nuvsvåg lenge, men enda stillere skal det bli. Hvorfor har det gått så galt med bygda? Hvorfor flytter alle kundene?

Utkantens utkant

Ekteparet Ørjan Olsen og Ann-Mari Klepp stiger ut av butikken og over plassen der fuglen sitter oppunder taket. De vandrer opp bakken som leder rundt huset, opp til inngangsdøra til leiligheten som ligger i overetasjen, der de fortsatt bor sammen med sine to sønner.

Det var storm i helga, men nå er fjorden stille. Det er snart natt i Nuvsvåg, men på denne tida av året er det alltid lyst. Det er snart sommer, men snøen dekker fortsatt fjelltoppene. Det er ufattelig vakkert, men ingen vil bo her. Hva er det som gnager på den lille bygda ved Lopphavet. Hva er det som spiser den opp, bit for bit? Hva er det som snart har tatt knekken på alt og alle, og som til og med er i ferd med å jage Ørjan, Ann-Mari og guttungene bort?

Du trodde kanskje Alta var langt borte, men Alta har sin egen periferi. Øksfjord, et forblåst fiskevær med drøyt tre hundre innbyggere, er Loppas kommunesenter. Og utenfor der igjen, der veien ender i en vakker fjord under de snødekte fjellene som stuper ned i Lopphavet, under isbreene, midnattssola og nordlyset, ligger den lille bygda der en tjeld sitter og driter hver eneste natt i mai 2015. Tjuefem minutter med ferje og så tjuefem minutter med bil vestover fra Øksfjord. Nuvsvåg er stedet som ikke har noen egen periferi, slik månen som kretser rundt jorda ikke har noen egen måne.

Det er ikke mange konkurranser Loppa går seirende ut av i denne verden, men hadde det vært arrangert et norgesmesterskap i fraflytting, hadde den lille kommunen i havgapet vest for Alta vært utstyrt med lave odds. Mandag denne uka la NHO fram årets rangering over næringslivskommunene i Norge. I år hadde Loppa falt én plass, og ligger nå på 428. plass, altså helt på bunn. Og kommunen kjempet i toppen da Statistisk sentralbyrå beregnet kommunenes forventede fraflytting i årene som kommer.

Det er som om tjelden har slått seg ned oppunder taket for å hamre inn budskapet fra verden til alle som skulle ha kommet i skade for å tro at de skal bli boende: Flytt! Det er over! Skru av lyset og forlat Loppa! Eller book en av de ledige flekkene på bygdas gravlund, sett deg rolig ned og vent på at din time skal komme. Folket i Nuvsvåg har da også lyttet til beskjeden. De fleste, i alle fall.

Domino-effekten

Onsdag morgen sitter yngstesønnen på toppen av en vaskevogn og jubler, mens Ørjan gir gulvet en siste overhaling. Kaffen står klar på bordet. Ann-Mari kommer bort med kakene og setter seg. Ørjan kjører vaskevogna inn på lageret og kommer ut igjen med noen ferske brød som han plasserer i hylla. Den første kunden denne historiske siste dagen i Matkroken, en lavmælt eldre herre, stiger inn døra og setter seg tradisjon tro ved bordet for en skvett kaffe. Det er stille.

– Døra er alltid åpen oppe, sier Ann-Mari og peker opp mot overetasjen, der de bor.

– Nå som vi stenger butikken, får du bare komme opp til oss, så tar vi en kaffe og en prat der i stedet.

– Jeg er jo ikke så glad i pratinga.

– Vi trenger ikke snakke. Du kan få en kaffe, så trenger du ikke si noe.

– Jeg kan jo si takk for kaffen før jeg går, da.

– Ja, men da har du også sagt nok, sier Ann-Mari.

Det hun ikke sier, er at også de har vurdert å flytte nå. De vet ikke hva de skal gjøre når denne dagen er omme og butikken er borte. De vil så gjerne, men de siste årene er det som om alt har falt sammen i bygda deres. Våren 2015 er det bare 989 mennesker igjen i Loppa kommune. 70 av dem bor i Nuvsvåg. Det gir ikke mange kunder.

Det er oppsiktsvekkende enkelt å drepe en bygd, i alle fall en sårbar bygd beliggende i utkanten av utkanten. En av de eldre herrene som sitter i sola og nyter utsikten ut mot Lopphavet på en av benkene utenfor butikken denne onsdags morgenen, beskriver det som har skjedd med hans hjemsted som et dominospill: Det skal ikke mer til en å touche borti den ene brikken, så velter den. Og så velter den neste, og den neste. Og vips, så faller alt.

Ørjan har sett det samme skje på andre små steder, enda lenger vest i Loppa. Det er som en oppskrift på nedlegging. En slags manual for bygdedød, en fraflyttingens anatomi: 150 innbyggere, sier Statistisk sentralbyrå. Så legger fiskebruket ned. Da er det 122 igjen. Elevtallet faller, og skolen kutter en stilling. Så forsvinner en lærer, og hun tar med seg sine egne barn og sin mann som pendler, og familien flytter fra stedet. 103. Da synker elevtallet enda mer. Idrettslaget forsvinner. Fritidstilbudet til ungene forsvinner, og enda en barnefamilie forsvinner. Så legger skolen ned, og bare de eldste blir værende. 76. Kafeen legger ned. 70. Butikken går konkurs. God natt, Frakfjord. God natt, Langfjordhavn. God natt, Nuvsvåg.

God natt, hele forbanna Loppa.

Etterpå, når alt er over, kan det være vanskelig å huske hvor det hele begynte, hva som gjorde at den første dominobrikken bikket. I Nuvsvåg har ingen glemt hva som skjedde.

Nabolaget

Ørjan Olsen vokste opp her. Nuvsvåg er hans trygge havn i livet, som han sier. Han har familie her, og er glad i menneskene. Ann-Mari Klepp sa dette til sin mann første gang hun var med ham til hjembygda: «Her kunne jeg bodd. Hvis jeg hadde noe annet å leve av enn Nav». «Vi kjøper butikken», svarte Ørjan.

De flyttet hit, til Ørjans hjembygd, for åtte år siden. De kom lille julaften det året, og siden den dagen har de kjempet for det lille samfunnet sitt. Da de flyttet hit, bodde 150 mennesker i Nuvsvåg. Når er bare 70 igjen, og etter at denne onsdagen i mai er omme, er tida ute for Matkroken. For hver dag som går, vil flere brikker velte. Folk vil flytte, og håp ville svinne hen. Ørjan og Ann-Mari har så lyst til å skape noe annet, noe nytt. De går svanger med en plan. Men det haster hvis de skal skape noe før alle har dratt.

En godt voksen dame kommer inn døra på Matkroken. Hun forteller at hun skal flytte nå. Sønnen bor i Alta allerede, og nå forsvinner butikken også. Det er for mye arbeid å holde huset helt alene. Mannfolkarbeid, som hun sier.

– Når jeg dusjer om morgenen, må jeg se ned for å forsikre meg at det ikke har vokst ut noe, så mye mannfolkarbeid som jeg gjør, sier hun og ler.

På vei ut vil hun kjøpe en Lotto-kupong. Ann-Mari forteller henne at Norsk Tipping har begynt med et nytt konsept, og lurer på om hun ikke heller ville prøve det: Hvis du vinner, får alle i nabolaget ditt som har spilt også en premie.

– Nabolaget, kalles det, sier Ann-Mari.

– Jeg har jo ikke naboer lenger, sier kvinnen og betaler for den ordinære lottokupongen, noen matvarer, en flaske Plumbo og den siste pilsen i Matkroken i Nuvsvåg. Så var de 69.

Leksa om skolen

Det var den 25. mai 2012 at en finger dultet borti den første dominobrikken i Nuvsvåg. Et flertall bestående av Kystpartiet, Høyre og Senterpartiet besluttet at skolen skulle legges ned. Det var ille stilt med kommuneøkonomien, og det var få elever i Nuvsvåg. De måtte vel kunne pendle til Øksfjord for å gå på skole. Det var bare femogtjue minutter i bil langs en rasutsatt vei som rett som det var stengte. Og like lenge med ferja etterpå. Hvis ferja gikk den dagen. De fikk vel heller flytte til Øksfjord, da, hvis pendlingen ble for ille. Men de gjorde jo ikke det. De forlot hele kommunen.

Den 25. mai 2012, den dagen da ordførerens hammer dunket borti den første dominobrikken, manglet Loppa kommune bare én eneste person for å være 1100, men så begynte det: 1. oktober samme år hadde 15 mennesker forsvunnet. På nyttårsaften 14 til. I april 2013 var ennå åtte borte, og slik har det fortsatt.

På et kommunestyremøte i 2012 ble politikerne presentert en befolkningsframskriving fra Statistisk sentralbyrå. I løpet av 2015 ville kommunen passere grensa på 1000 innbyggere, før det i 2016 kun ville være 922 loppværinger, var budskapet fra forskerne.

Loppa ligger foran skjema. Allerede ved folketellingen 1. januar 2015 var kommunen nede i 989 innbyggere. Noe av frafallet har vært naturlig nok: Det er en gammel befolkning som holder hus her ute. Men de fleste som mangler nå, er folk som lever i beste velgående. De har bare gitt opp kommunen sin.

Ørjan Olsen kjenner alle som forlot Nuvsvåg. 50 har dratt på grunn av skolen som forsvant, sier han, og kan ramse dem opp med navn. Det var småbarnsfamiliene i Nuvsvåg. Det høres kanskje ikke så mye ut med 50 mennesker, men prøv å drive idrettslag i en bygd med 70 innbyggere, hvorav nesten alle er gamle.

Prøv å drive en butikk med 69.

– Da skolen la ned, sa det pang, sier Ørjan.

I de to årene som fulgte gikk omsetningen ned fra 4,5 til 3 millioner kroner. Det var overskuddet som røyk. Siden har de slitt med å gjøre opp for seg.

Da skolen veltet, gikk også fritidsklubben og barneidretten med i dragsuget. Ørjan har ledet idrettslaget siden 1998, da de hadde fem undergrupper. Nå er de bare fem personer igjen som skal skape aktivitet. De har fortsatt et klubbhus med treningsstudio, de årlige påskeskiturene og bingoen, men det er også det.

Året etter at det ringte ut for siste gang på Nuvsvåg skole, gikk de familiene som ønsket å bli boende sammen og arrangerte hjemmeundervisning. Læreren Fabrice Caline, en halvt fransk lokal motor, underviste de få som ble igjen. Han søkte om å få etablere privatskole, men fikk nei. I et år underviste han elevene uten lønn. De opprettet en konto, og de satte opp et glass på butikken som folk puttet penger i for å gi ham noe for strevet. På kveldstid arrangerte de fotballtreninger. Men fem av de ni elevene flyttet med det samme. Kort tid seinere var det bare eldstesønnen til Ørjan og Ann-Mari og én annen guttunge igjen.

Det kunne ikke vare, og da neste skoleår begynte, sendte Ørjan og Ann-Mari guttungene på skole og barnehage i Øksfjord. Fabrice Caline fikk jobb som lærer i nabobygda Bergsfjord. Dit har han ukependlet siden. På vinterhalvåret går han på ski over fjellet. På sommerhalvåret padler han i kajakk. Turen tar, avhengig av vær og vind, et sted mellom fire og åtte timer enten han tar fjellveien eller sjøveien. Han sier han vil fortsette å bo i Nuvsvåg. Drømmen er å få bredbånd til bygda og å etablere fjernundervisning.

De siste kundene

Ann-Mari sitter ved bordet og forteller to eldre herrer om tjelden. Hun er redd fugleskremsel ikke er nok. Kanskje må de slå noen spiker opp av platen der den sitter, så den ikke får godt fotfeste. En spikermatte er kanskje det jeg trenger, sier hun. Karene flirer.

Så løfter Ann-Mari opp plakaten hun har laget og spør Ørjan og de to kundene hva de synes. «Stengt, nedlagt og forlatt. Takk for alle trivelige stunder», står det.

Matkrokens siste kunder kikker opp fra koppene sine.

– Når dette forsvinner, mumler en av dem og resten av ordene forsvinner et sted inne i munnen.

– Nei, da er det vel bare å stenge, sier Ann-Mari.

– Det er ikke slutt ennå. Tre minutter på ett, sier en av kundene og prikker fingeren mot klokka.

– Dokker må bare sitte, svarer hun.

– Ja. Vi går ikke hjæm! utbryter en av karene og ler.

Så blir det stille igjen. De blir sittende og kikke mens hun teiper plakaten fast til inngangsdøra. Ørjan Olsen går bort til døra og kysser sin kone og tar de siste kundene i hånda.

Så er det slutt.

– Nå får du god tid til å planlegge fugleskremselet, sier en av de gamle karene.

På vei ut døra sukker en av de gamle kundene, og sier at ingenting noensinne går denne bygdas vei. Det er som om det hviler en forbannelse over Nuvsvåg, sier han.

Man kan nesten forstå mistanken. En natt i april i år ble Ørjan Olsen vekket av en telefon. Det var tanta som ringte for å fortelle at en båt lå i flammer midtfjords. Ørjan, som i tillegg til å drive butikken og lede restene av bygdas idrettslag var frivillig i det firemannssterke brannkorpset i Nuvsvåg, så ut vinduet og oppdaget at det var båten til fetteren Cato. Han ringte fetteren, som heldigvis svarte, og han ringte brannvesenet i Øksfjord, som kastet seg i båten. Så dro Ørjan Olsen selv ut på fjorden for å slukke brannen. Det brant litt på dekk da de kom ut, men det meste hadde allerede gått opp i røyk.

To år tidligere ble fiskebruket i nabobygda Bergsfjord lagt ned, og siden hadde det vært tungvint å drive fiske her. Det var langt å reise til nærmeste mottak. Men Cato Olsen hadde holdt ut, og hadde én av to kvoter i Nuvsvåg. Da han sto på kaia den morgenen i april og så sin egen båt bli dratt i land, forsto han at det ikke bare var tre hundre kilo filetert fisk som hadde gått med. Ingenting var å redde. Det hadde tatt fyr i det gamle elektriske anlegget, og levebrødet til ham selv, en kamerat og hans egen sønn var gått opp i røyk.

En måned senere, ettermiddagen etter at butikken stengte for godt, står han og sønnen fortsatt og kutter vraket opp i biter. Det er et helsikens arbeid, som han sier. Tolv timer om dagen står de nedi båten og kutter i aluminium og løfter store flak. De er svarte i ansiktet, og ifølge Cato Olsen ser de vel litt gale ut.

– Båten var ikke så godt forsikra, så jeg må selge kvoten for å betale gjelda, sier han.

Han tviler på om det blir en ny båt.

– Det er for jævlig, det som skjedde, sier han og ser på sønnen, som står der sammen med sin far, sort i ansiktet og sliten etter tolv timer med tungt arbeid.

– Han er interessert i fiske. Han begynner på fiske og fangst-linja i Honningsvåg til høsten.

– Men jeg har ikke lyst på egen båt. Det er greit å slippe det ansvaret, sier sønnen.

Cato Olsen tviler på om han blir boende i Nuvsvåg. På fredag venter de en skraphandler fra Oslo som vil ha skrapet.

– Kjerringa bor i Alta. Jeg pendler litt allerede. Vi får bli ferdig med dette, så ser vi. Kanskje blir det å flytte sørover. Vi må vel flytte mens ferja fortsatt går, sier han og ler.

– Det er vel den veien det går. Vi møtes vel i Oslo, sier han og stiger ned i sitt vrak.

– Der vil ikke jeg bo, sier sønnen, men når duren av saga begynner igjen i bunnen av vraket, er det som om akkurat dét er utenfor hans kontroll.

Turisme som redningsvest

Sånn er dagene ved Lopphavet en uke i mai 2015. Sola steiker. Havet er stille. Det ser ut som et eventyr, men alt smuldrer opp. Brikke etter brikke velter. Butikken stenger for godt. En av to fiskebåter kuttes i tusen biter, og 70 blir til 69 blir til 68.

Et eldre ektepar i bygda slo seg for noen år siden opp på fisketurisme, med utleie av hytter og båter til utenlandske turister. Nå skal de selge firmaet og flytte fra bygda.

Men sola går ikke ned over Nuvsvåg denne natta heller, ikke helt. Firmaet deres, Arctic Nuvsvåg, går bra, og nå og da kommer små delegasjoner med østeuropeiske turister smilende opp fra kaia med en kveite, et par torsk eller en kasse sei. Det er bare to arbeidsplasser, og turismen gir ikke de store ringvirkningene – turistene har stort sett fylt opp bilen med mat før de drar hjemmefra. Men likevel. Det er da noe. Alternativet virker å være ingenting.

Kanskje turismen er det folket i Nuvsvåg kan leve av i årene som kommer. Ørjan og Ann-Mari kjøpte skolebygget, lærerboligen og barnehagen etter at alt la ned. Der tenker de å lage utleieleiligheter, og håper på å etablere et fisketurismeselskap. Målet er å komme i gang om et år. De har også et håp om å gjenåpne butikken, kanskje den kan styrkes ved å levere matvarer til egne turister? Mange snakker også om at en gruppe investorer vurderer å etablere et smoltanlegg innerst i fjorden. Men Fabrice Caline sier det slik: «Det anlegget har vært rett rundt hjørnet i fire år nå.»

Gudene vet hva, men noe må vel være mulig å få til, så bygda ikke dør. Et eller annet, så de kan bli boende i utkantens utkant. De krever ikke stort. Et par ferjeavganger til andre sida av fjorden. Noen arbeidsplasser. En liten butikk som er åpen nå og da. Så får de heller spytte på det og si tvi-tvi hvis guttungen får øyekatarr, pendle til skolen, kjøpe med litt ekstra hvis de først reiser tre timer hver vei til Alta en dag.

Men selv om det er klarvær over Nuvsvåg disse skjebnesvangre dagene i mai, henger mørke skyer over kommunen i Vest-Finnmark. Mange er bekymret for hva en nokså sannsynlig sammenslåing med Alta vil bety.

I dag tar det to timer å reise fra Bergsfjord til kommunesenteret Øksfjord. Tilsvarende er det med Langfjordhavn, Frakfjord, Sandland og mange av de andre små bygdene i Loppa. Hvis kommunesenteret blir i Alta, kan du legge to timer på alle disse reisetidene. Med upålitelig ferjesamband, betyr det at man fort må legge inn en overnatting hvis man skal en tur innom et framtidig kommunesenter i Alta.

Dagens kommunesenter Øksfjord har ikke stort mer å juble for. Her sliter de allerede med fraflytting og forgubbing. Spises Loppa kommune av den større fisken Alta, forsvinner administrative arbeidsplasser fra et lite samfunn med rundt 300 innbyggere. Og også i Øksfjord handler bygdedød om ringvirkninger.

Den lokale ildsjelen Maria Johnsen flyttet hjem igjen til Øksfjord for åtte år siden. Hun driver i dag fiskeværets to eneste serveringssteder: puben Dattera til Larsen og kafeen Søstera til Dattera til Larsen, begge er oppkalt etter moras pikenavn og ellers inspirert av Oslo-stedet Dattera til Hagen. Men det hjelper ikke at de fargerike og sjarmerende plassene har forbedret restaurantlivet i bygda aldri så mye. I høst stenger Søstera til Dattera dørene. Det spøker også for Dattera, sier innehaveren.

Sånn er det her ute i havgapet: En arbeidsplass forsvinner, så merker datter og søster det. Fetteren til Ørjan Olsens båt brenner, så stikker sønnen til fetteren til Ørjan Olsen også.

Og hvem skal til slutt handle på butikken? Og hvis Ørjan flytter, hvem skal drive idrettslaget?

Det lille ekstra

Ørjan Olsen står utenfor en minibuss på kaia utenfor det som fram til i går var Nuvsvågs eneste butikk. Han gjesper. Klokka er kvart over sju om morgenen, men de satt oppe litt i går. En av kundene kom innom med en blomsterbukett og en klem. Dessuten leverte tjelden sitt faste bidrag i natt også. Han gnir seg i øynene og skufler de to guttungene sine inn i minibussen. Han er selvsagt ikke bare butikksjef og brannmann og leder for idrettslaget i Nuvsvåg. Ørjan Olsen kjører også skolebussen.

En ny vakker morgenstund i denne perlen av en bygd ved Lopphavet. Sola lyser opp skiltet Ann-Mari hengte opp i døra på Matkroken i går – som om ikke alle har fått med seg at de nå står uten butikk. Guttungene fester setebeltene og Ørjan kjører sin melkerute via nabobygda til ferjeleiet. To andre barn skal på skolen, og de plukker også opp en kvinne som skal på jobb på eldresenteret i Øksfjord.

I Øksfjord er det fortsatt barnehage, butikk, skole, eldresenter og – enn så lenge – kafé. Der kan guttene leke med andre unger, og i helgene får de besøk av familier som har flyttet, men beholdt sitt gamle hus. Det er tungvint, men det går.

På ferjeleiet krysser skolebussens og Postens bil veier. Anette Jensen kjører om bord i ferja og fyller bilen med dagens leveranse. Hun gjør seg klar for sin siste dag på jobb som Nuvsvågs postbud. Og sin nest siste dag som innbygger i Nuvsvåg.

Posten har nemlig besluttet å redusere stillingen hennes med tre kvarter, til to timer og tre kvarter. En liten og nesten umerkelig innsparing, skulle man tro. Eller kanskje atter en klønete finger som tapper så forsiktig, så forsiktig borti en dominobrikke i det sårbare samfunnet Nuvsvåg. Reduksjonen har gjort jobben for liten til å leve av for Anette Jensen. Nå venter Alta, der mannen allerede har bodd en tid. Svigermora flytter i samme slengen.

Det er ikke det. De skal fortsatt få sin daglige post i Nuvsvåg. Problemet er bare at Anette er så mye mer enn et postbud. Limet i bygda, kaller noen henne. Engelen, sier andre. I hus nummer to når man kommer kjørende til bygda fra ferjeleiet bor bygdas eldste, ekteparet Bårdsen på 92 og 89 år. Mannen, Osvald, tegnet og bygget i sin tid kirka i bygda – en kirke der gudstjenester rett som det er avlyses i disse dager, ettersom Loppa sliter med å få ansatt en fast prest. I dag er han og kona mindre mobile enn den gang, og ekteparet Bårdsen har sine nærmeste slektninger i Lofoten, et døgn å kjøre fra huset de fortsatt bor i ytterst i bygda. De siste årene har Anette ikke bare kommet med posten til postkassen, men også med mat og en hjelpende hånd. Lenger inne i bygda støter Nuvsvågs postbud på en eldre kvinne hvis postkasse befinner seg på toppen av bakken som utgjør innkjørselen til huset. Hver dag kjører Anette ned innkjørselen og ringer på. Hun gir henne dagens post gjennom døra, og kanskje hjelper hun henne med en støttestrømpe, med å lukke et vindu, med å kaste en søppelpose, med å vaske et gulv.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Anette, sier den damen og gir en klem til postbudet.

Sånn er hele Anettes rute, fra det eldste ekteparet i nest ytterste hus og hele veien inn til der Fabrice Caline sitter uten bredbånd, men med en kajakk, et par ski og et brennende ønske om å bli boende i utkantenes utkant.

Når Posten kutter tre kvarter per dag fra en stilling i Loppa, forsvinner ikke bare litt av en stillingsbrøk. Da forsvinner faktisk hele Anette. Så er de 67, og alle husker hvor mye lettere alt var da de var 68. Og når svigermora også drar, er de 66. Og hvis Ørjan Olsen til slutt gir etter og flytter, forsvinner ikke bare den daglige lederen i bygdas butikk, men også brannmannen og idrettslagssjefen og skolebuss-sjåføren og kona og eldstesønnen og yngstesønnen, og da er det kanskje bare å si god natt til Nuvsvåg.

Et håp i havet

På fredag er alt stille. En trailer kjører sørover mot Oslo, lastet med skrapmetallet som engang var Cato Olsens båt. En kajakk er på vei innover fjorden. I den sitter læreren Fabrice Caline sammen med det han trenger av mat og drikke i helga. Det er helg og postbilen står for første gang parkert på andre sida av fjorden. Anette er i Alta.

Når folket flytter fra en bygd, er det lett å tenke at det er et sted ingen vil bo. Sannsynligvis er det heller motsatt, i alle fall her: De som fortsatt bor Nuvsvåg, har bare nektet å gi etter for det som fortoner seg som et sug mot sentrum som de aldri har bedt om.

Kanskje er det den veien det må gå med Nuvsvåg. Et fint sted å ha en hytte, i det miste. Eller en grav. Men de håper fortsatt, og de prøver. Kanskje får Ørjan og Ann-Mari igang fisketurismen. Kanskje kan butikken gjenoppstå med kortere åpningstid og dårligere utvalg. Kanskje kommer et bud på fisketurisme-firmaet Arctic Nuvsvåg, som tross alt fortsatt går bra. Kanskje får Fabrice Caline sitt bredbånd og sitt hjemmekontor. Kanskje blir det nye postbudet – som ifølge ruta nærmest må råkjøre fra Øksfjord og gjennom hele Nuvsvåg og kaste posten ut fra bilen – kjent med de gamle som bor her ute og finner ut hvem av dem som klarer å gå til postkassa selv og hvem som hadde hatt så uendelig mye igjen for at hun svingte nedom innkjørselen og åpnet døra og gikk inn og sa hallo, hvordan går det.

Det er som om noen dominobrikker nekter å falle. Kanskje er de bare ennå ikke truffet. To uker etter at alt var over for Matkroken, kommer denne tekstmeldingen fra Ørjan Olsen:

«Vi åpner igjen 27. juni som Snarkjøp!».

«Gratulerer! Og lykke til! Har dere blitt kvitt tjelden på nedsida av huset, da?»

«Hehe. Nei, den er her ennå.»

annikenm@klassekampen.no

knutg@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. januar 2016 kl. 09.43